Ukas artist / band, uke 17: Laura Marling

Hør: Laura Marling / I Speak Because I Can (i Wimp)
Hør: Laura Marling / I Speak Because I Can (i Spotify)

Er Laura Marling det nærmeste man kan komme et ekte indie-folkrock trekantdrama? I 2007 gav hun ut sitt debutalbum Alas, I Cannot Swim. På det tidspunktet var hun også en del av indie-folk-bandet Noah And The Whale og hennes daværende kjæreste og medvokalist, Charlie Fink, var tydelig med på å sette preg på albumet, først og fremst i form av stil, men også gjennom koring. I mars kom plate nummer to, I Speak Because I Can (2010). Marling er ikke lenger medlem av Noah And The Whale, og er nå "romanticly involved" (som NME så fint formulerer det), med Marcus Mumford i Mumford & Sons. Skiftet merkes. På I Speak Because I Can er det Mumford som korer, og arrangementene på de mer tempobaserte sporene er dypere og voldsommere, litt som Mumford & Sons sine.

Alle er vel tilbøyelige til å finne en viss spenning i offentlige kjærlighetsdramaer av mindre eller større skala. Folk flest er kanskje mer opptatt av prinsesse Madeleine og denne Jonas, en historie som gjør Fink-Marling-Mumford til en stakkars parentes, selv om bruddet Fink-Marling, resulterte i en veldig flott Noah And The Whale-plate, The First Days Of Spring (Ukas album, uke 16). Jeg observerer også med en viss form for morskap at på årets Latitude Festival, skal Marling spille på fredag, Fink / Noah And The Whale på lørdag og Mumford & Sons på søndag. Er dette planlagt fra festivalen sin side? :D

Men fra person til virke. Laura Marling er født på 90-tallet og har likevel rukket å gi ut to strålende album. Det er litt vanskelig å ta inn over seg at mennesker som er født på 90-tallet er voksne og kan lage moden musikk. Dette problematiserer viljen min merker jeg, det har vel med bevissthet over egne prestasjoner og påkommen alder å gjøre. Jeg har likevel blitt fryktelig glad i I Speak Because I Can. Marling er 2010-tallets Joni Mitchell eller Joan Baez, idet hun tryller ut de vakreste melodier og fortellinger, ved hjelp av kassegitar og vokal. Hun har en mye mørkere og uttrykksfull stemme enn hennes fremtoning tilsier, og veksler enkelt i tempo og stemning.

I Speak Because I Can er på sitt beste i de mer fartsfylte sporene, bl.a. åpningen "Devil's Spoke" og "Rambling Man". Disse gjør platen til noe mer enn bare en "søndagsplate", som tradisjonell folk ofte har en tendens til å bli i mitt hjem. "Alpha Shallows" bygger seg opp ved hjelp av vokalharmoniene og er en av favorittene mine, sammen med "Darkness Descends", som har et utrolig fint fløyteparti.

Marling kommer sikkert til å bli et temmelig aktuelt navn i de kommende årene. Jeg kommer selvsagt til å følge med - på det musikalske så vel som det romantiske :P