torsdag 30. september 2010

Spillelister : INDIeREKTE september 2010, del 2


Hør: INDIeREKTE september 2010, del 2 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE september 2010, del 2 (i Spotify)

Helt i siste liten kommer spilleliste for september, del 2:

1. Kendal Johansson / Blue Moon
2. Deerhunter / Desire Lines
3. Glasser / Apply
4. Blonde Redhead / Will There Be Stars
5. How to Dress Well / Ready for the World
6. Dungen / Skit i allt **
7. Lower Dens / Blue & Silver
8. Howls / Hammock
9. The Heartbreaks / Liar, My Dear
10. Grinderman / Palaces of Montezuma
11. Tame Impala / Solitude is Bliss *
12. The Black Atlantic / Madagascar *
13. Lone Wolf / 15 Letters *
14. Megafaun / Volunteers
15. John Mellencamp / No Better Than This
16. Junip / Rope and Summit
17. Edwyn Collins / Humble
18. The Walkmen / Angela Surf City
19. Aeroplane / We Can't Fly
20. El Guincho / Bombay
21. Kings Go Forth / One Day
22. Maximum Balloon with Aku Oracca-Tetteh / Tiger
23. Mark Ronson & the Business Intl. / Bike Song
24. Chew Lips / Slick *
25. No Joy / No Summer *
26. Twin Sister / All Around and Away We Go **
27. The Fresh & Onlys / Second One to Know
28. The Henry Clay People / Slow Burn
29. Interpol / Success
30. Oneohtrix Point Never with Antony / Returnal

* Mangler i WiMP
* Mangler i Spotify

Sjekk også ut INDIeREKTE september 2010, del 1.

Bilde: Við Spilum Endalaust XLVII av Ida Skivenes

onsdag 29. september 2010

Ukas artist / band, uke 39: Frankie & the Heartstrings


Hør: Frankie & the Heartstrings (i Spotify)

Jeg så Frankie & the Heartstrings på Latitude Festival i sommer. Da skrev jeg følgende om dem (Latitude Festival 2010):
Frankie & The Heartstrings hadde fått festivalens frekkeste spilletid, klokken 20.30 lørdag kveld, på Lake Stage. De har ennå ikke kommet med noe debutalbum og har foreløpig bare noen få låter å vise til. Når NME i tillegg beskriver Frankie som "perfectly beautiful", kan man mildt sagt si jeg var skeptisk. Selvsagt hadde de rett. Frankie er den fødte frontmann og gjorde en overbevisende og helhjerta innsats for å hente energi fra publikum og sende den tilbake tifoldig. Bandet spilte også flere svært catchye melodier, som jeg tidligere har syntes var pregløse når jeg har hørt dem som plateversjoner. Positiv vending!

Frankie & the Heartstrings har fremdeles ikke gitt ut noe album, men kommer uansett først og fremst til å være et liveband som støtter seg tungt på sjarmen til Frankie. Han tryller med låtmaterialet, noe jeg håper vil skinne gjennom på den fremtidige plateutgivelsen. Jeg liker at noen strekker seg ekstra langt for å vinne publikumet sitt, det bør premieres! Inntil videre er førstesingel, "Ungrateful" offisielt ute. Ta deg tid til å høre på den. Det er mye The Smiths der, ispedd noe erkebritisk som blir spissformulert av en sjarmerende, bred nord-engelsk dialekt.

Det er en utfordring å skille seg ut fra mengden. Frankie må øve på å formidle energien sin tydeligere i andre sammenhenger enn på scenen. Da blir også helhetsinntrykket litt jevnere. Jeg syns vi kan gi dem litt tid, dette er tross alt et ferskt band som fremdeles prøver å ta form. Likevel fortjener en dyktig frontmann litt oppmerksomhet. Nå har Frankie og hjertestrengene fått litt oppmerksomhet av meg...

tirsdag 28. september 2010

Ukas musikkvideo, uke 39: Suckers / "A Mind I Knew"


Se: Suckers / "A Mind I Knew" (Brian Aiken)
Se: Suckers / "A Mind I Knew" (Quinn Walkers)

"A Mind I Knew" er andresingel fra Suckers' debutplate Wild Smile. Jeg elsker den! De fire bandmedlemmene har laget hver sin musikkvideo til låta, og foreløpig har to av dem blitt premiert på ulike musikkblogg-sider. Den første ble sluppet via Pitchfork og er trommis Brian Aiken sin versjon. Vokalist Quinn Walkers' versjon ble sluppet på Stereogum i forrige uke. De to resterende videoene kommer på andre blogger i nærmeste framtid, så det er bare å holde øynene åpne. Jeg kommer til å poste dem så snart de dukker opp.

Jeg kan ikke tro at det går an å ha så mye flaks som jeg hadde da jeg fant ut at Suckers spiller i Berlin akkurat den helgen jeg er der (31. oktober). De varmer opp for Yeasayer. Ikke dumt akkurat. Jeg har selvsagt skaffet billetter!

Hele Wild Smile (ukas album, uke 23) kan streames via bandets MySpace-side. Gi gjerne førstesingel "Black Sheep" (ukas låt, uke 14) en lytt også (eller helst to). Den er genial, men trenger litt tid på å vokse seg optimal...

mandag 27. september 2010

Ukas liveklipp, uke 39: Deer Tick : Live at Fargo


Se: Deer Tick / Live at Fargo

De siste ukene har jeg og medblogger Jan Eiesland sittet på hver vår kant av landet og sukket over at Deer Tick ikke spilte i Norge på europaturnéen som snart går mot slutten. Vi ønsker oss en konsert ved første og beste anledning!

I mellomtiden fant Jan dette konsertklippet fra Paris, hvor Deer Tick spiller på Fargo, som virker å være en slags kulturarena. Bok? Musikk? Fransken min er ikke god nok til at jeg greier å stave meg gjennom teksten. Så mens venner i The Rock Club UK var på Deer Tick-konsert i Bedford lørdag kveld, satt jeg og så på livekonserten og fulgt med på twitter-oppdateringene deres. Jeg var mildt sagt litt misunnelig, selv om konserten fra Fargo slett ikke er en dum substitutt.

Fargo-konserten er akustisk og i høyeste grad avslappet; publikumere henger i hyllene og sitter på gulvet. Deer Tick får personlighetspoeng for de rutete skjortene og de fine tegningene på gitarene. Og for gulltanna til John McCauley (se i "Houston TX")! McCauley har en minst like karakteristisk stemme live, og drar hesheten nesten litt for langt på "Choir of Angels". Bandet gjør en storslagen jobb på koring og tidvis rytmemakeri, spesielt på "These Old Shoes" som plutselig går over i å bli "Superstition" av Stevie Wonder. Favorittøyeblikket er når de ikke greier å synke avslutningen i det hele tatt, og det bare blir rot. Eller en ganske fiffig versjon av "La Bamba". Legg også merke til barna; jenta som sitter helt oppslukt og ser på bandet som spiller ("20 Miles"), eller jenta som sitter i bakgrunnen og leser uforstyrret i en bok ("Daydreaming").

Deer Ticks siste plate, The Black Dirt Sessions, kom i juni og var ukas album i uke 35. Deer Tick er også med på INDIeREKTEs spilleliste for september (del 1).

søndag 26. september 2010

Ukas musikkvideo, uke 38: Kordan : "Mirror"


Se: Kordan / "Mirror" (musikkvideo)

Brooklyn-baserte Kordan gir ut sin første plate The Longing, i disse dager. De blander elekroniske elementer med shoegaze og kan kanskje minne litt om Cut Copy (i alle fall Cut Copys nyere materiale), som de også har varmet opp for. "Mirror" er førstesingel og den kommer til å spise seg inn i hodet ditt!

lørdag 25. september 2010

Ukas ønskekonsert, uke 38: Lone Wolf


Hør: Lone Wolf / The Devil and I (i Spotify)
Hør: Paul Marshall / Vultures (i WiMP)

To ganger på en helg greide jeg å gå glipp av Lone Wolf! Først torsdag kveld fordi flyet mitt til London landet akkurat litt for seint. Jeg overlot bagasje og annet pø til en småsliten samboer og satte mest sannsynlig fartsrekord på distansen Gatwick - Union Chapel, men idet jeg kom fram var akkurat Lone Wolf ferdig å spille. To dager senere spilte han i Hyde Park på Hard Rock Calling, den eneste dagen jeg ikke hadde billett.. Så ergerlig! Løsningen må være at han spiller i Oslo. Det syns jeg faktisk er en fryktelig god idé…

Lone Wolfs album The Devil and I har allerede vært ukas album (uke 22). Det begynner å bli en stund siden, uten at det har gjort plata noe mindre interessant. Den snurrer og går med jevne mellomrom og Twitter-følgerne mine vet at det kommer en ukentlig anbefaling. The Devil and I er rett og slett en årsfavoritt det er vanskelig å konkurrere med. I juni beskrev jeg plata som "tidvis rolig, tidvis ganske grandios […] og absolutt lettlikelig for en gitar-klimpre-elsker." Etter hvert har jeg også i større og større grad begynt å sette pris på Paul Marshalls tekster, med et temmelig direkte tilsnitt til morbid tematikk på høyde med en god gotiker. Her er det med andre ord mye å like på mange nivåer.

Selv om The Devil and I er eneste utgivelse under alteregoet Lone Wolf, har Paul Marshall tidligere gitt ut sin debutplate, Vultures, under eget navn. Dette er en langt roligere, hovedsaklig akustisk plate. Det grandiose, teatralske mangler, men historiefortellingen og melodiene var allerede på plass. Den observante lytter vil kanskje også se at noen av sangtitlene på Vultures er svenske, noe som har forvirret mang en plateanmelder til å tro at de har med en skandinaver å gjøre. Marshall selv er svoren Leeds-borger, med en ganske utpreget dialekt som levner liten tvil. Kjæresten hans er imidlertid veldig svensk og kilden til sangtitlene.

Som Lone Wolf har Marshall med seg eget band, med blant annet Laura Groves (Blue Rose Laura) som tett samarbeidspartner. Det har blitt en del turnéring også utenfor UK i sommer og hvis bare litt flere folk fikk opp øynene for denne fantastiske musikeren, hadde man kanskje fått fyllt f.eks. Blå, slik at jeg fikk viljen min med dette konsertønsket. HØRER DERE DET, DERE KONSERTBOOKERE DER UTE?

onsdag 22. september 2010

Ukas coverlåt, uke 38: Kvelertak : "RettoppognedKors"


Se: Kvelertak / "RettoppognedKors" (Lars Vaular-cover)

Kvelertak gjør Lars Vaular (coverlåta begynner ca. på 1:30).

Takk til @fjmusikk som twitret denne før i dag!

tirsdag 21. september 2010

Diverse : Musikkmagasiner, en slags oversikt

Jeg elsker musikkblader! Jeg følger en ganske lang liste med nettmagasiner og blogger, men uansett hvor gode disse er, kommer det alltid til å ligge en bunke med uleste musikkblader på stuebordet. Det er noe umiddelbart ved det fysiske formatet: layouten, lukten, forventningen fra postkassen åpnes, til framsiden er studert og man høytidelig må legge bladet fra seg for å vente på øyeblikket da man har tid og fred til å sette seg ned for å lese i det. Fra perm til perm: jeg leser alltid alt, kronologisk (egen, perfeksjonert teknikk på anmeldelser - gjør at jeg slipper unna de dårlige platene). Hvis graden av nerding kan måles i hvor mye musikkkpresse jeg leser hver uke, vil jeg tro jeg kommer ganske langt opp på skalaen. Det er imidlertid synd at det meste er utenlandsk (kanskje nye ENO kan endre på det?).

Min med-musikkblogger Nils Jostein, foreslo at jeg burde lage en slags oppsummering eller presentasjon av ulike musikkblader som har vært viktige for meg. Jeg vet ikke om det er noe noen kan ha nytte av, men det stimulerer i alle fall nerden i meg, så jeg gjør et forsøk.

Abonnement er essensielt om du ikke skal ruinere deg på Narvesen. De fleste utenlandske magasiner ligger på mellom 3-400,- for et årsabonnement, spesialtilbud kommer utenom. Jeg opplever at tilbudene blir bedre jo lenger man har abonnert. Det er uansett hyggelige summer når gjennomsnittsprisen per blad blir cirka 30-40 kroner.

Jeg innbiller meg at jeg får et mer nyansert bilde ved å lese flere ulike magasiner. Jeg ser ikke på noen av de nevnte som overflødige eller overlappende, men heller som supplerende. Utover det kommer det an på interessefelter i forhold til hvilke blader man velger å holde fast på. Uncut er for eksempel ikke så relevant for meg, siden jeg har størst interesse for ny musikk.

Alle bladene er månedlige, med unntak av NME, som kommer ukentlig, med cirka en ukes forsinkelse i Norge.

Clash Magazine (UK)
Fokuserer mye på elektronisk musikk. Har en gangske "ungdommelig" layout og skal kanskje appellere til et yngre publikum enn mange av de andre bladene. Dette gjenspeiler seg også i design/mote-seksjonen som jeg ikke er så veldig begeistra for. Bladet integrerer i stor grad nettsidene sine, ved å referere til utfyllende artistinfo, spillelister o.l. Skrivestilen er personlig, ofte munter. Anmeldelsene kan være i korteste laget, men er mange, og med en skala fra 1-10, som skaper nyanser. De har svært aktuelle dybdeintervjuer og dekker mange festivaler. Fokuserer ikke på konsertanmeldelser. Har litt filmstoff.
Følg Clash Magazine på Twitter.

Mojo (UK)
Dekker "gamlekara" og gjenutgivelser grundig. Er glade i country / folkrock og har pondus nok til å få i snakk de virkelig store navna. Har lange og gode dybdeintervjuer og flere journalister med mange års erfaring å høste av. Har en nøktern layout som ganske sikkert appellerer til voksne lesere. Bruker en del plass på relativt traurige nekrologer, som heldigvis veies opp av x antall sider med anmeldelser. Tenderer mot å favorisere country / folkrock også her, og er ikke så veldig begeistra for det aller mest nyskapende eller "spesielle". Inkluderer en CD hver måned.
Følg Mojo på Twitter.

NME (UK)
Ukentlig magasin med høy integritet. Banebryter for mange ferske artister / band. Får ofte eksklusiv informasjon og har en imponerende katalog å hente fra. Faste spalter på nyheter, uoppdagede artister / band, konsert- og festivalanmeldelser og humoristisk vinklede standardintervjuer (hva husker slitne rockere fra egen karriere? / NME blir med på turné / Peter Robinson stiller frekke spørsmål osv.) Har en personlig og morsom skrivestil med mye adjektiv- og metaforbruk. Bruker en skala fra 0-10 på anmeldelsene, selv om enda jeg har til gode å se en 10er.
Følg NME på Twitter.

Q (UK)
Erkebritiske og etter hvert kanskje det mest komersielle bladet på listen. Har det siste året hatt Lady Gaga og Cheryl Cole på forsiden. Er ikke helt uten selvrefleksjon på dette og gjør i alle fall et forsøk på kritisk journalistikk. Har en litt rotete lay-out og bruker mye plass på hovedjournalistenes ledere. Er gode på å følge artister / bands progresjon mot ny plateutgivelse o.l. Har egne spalter på musikklitteratur og musikk-DVDer. Bruker også en skala med fem stjerner, men har svært mange anmeldelser med grei lengde. Anmelder også innenfor sjangre av spesiell interesse. Er veldig glade i lister og har stort sett en større feature i hvert blad med en slik vektlagt. Oppsummerer også musikkmåneden i en liste med 50 enkeltlåter man bør få med seg.
Følg Q på Twitter.

Rolling Stone (US)
Høy status og integritet. Har i tillegg til musikk en del stoff på film og andre kulturfelter, samt samfunn og politikk, med et spesifisert standpunkt. Artiklene er ofte svært lange og inneholder gjerne eksklusivt / eksplosivt materiale. Setter miljøsaker på dagsorden. Har månedlige portretter (trenger ikke være artister). Dekker amerikanske festivaler. Anmelder musikk og film med en skala på fem stjerner, hvor også halve stjerner gjelder. Deler anmeldelser opp i sjangre. Er trykket på spesielt tynt papir og har en tidvis forvirrende lay-out, hvor lange intervjuer kanskje fortsetter etter et hopp på to sider, eller kanskje på siste side.
Følg Rolling Stone på Twitter.

Sound Venue (DK)
Eneste skandinaviske (danske) magasinet på listen. Dekker i tillegg til mye internasjonal musikk, den danske musikk- og klubbscenen. Har mange kortere artist- / band-presentasjoner, men også noen lengre intervjuer. Flott lay-out på tykt, ikke-glossa papir. Har, som det første magasinet jeg har sett, integrert såkalte barcodes som rask lenking til mer informasjon på nettet. Gjør ofte presentasjoner av bestemte musikksjangre eller kulturelle fenomener i forbindelse med musikk. Anmelder med en seksstjernersskala, som gir litt mer nyanse. Har egne seksjoner på klubb- og DJ-anmeldelser.
Følg Sound Venue på Twitter.

Spin (US)
Bildetungt magasin som veier opp med en veldig liten skriftfont. Mange og aktuelle artistportretter, både europeiske og amerikanske. Gjør i tillegg en lengre artikkel på den ikke alltid like åpenbare / forutsigbare artisten / bandet som også pryder forsida. Lager egne spillelister med ferske låter, hver måned. Har mye reklame. Aktualiserer gjerne med et blikk utover, og har få faste spalter. Detaljerte, tidvis lange anmeldelser med en skala fra Trash (0) til Classic (10).
Følg Spin på Twitter.

Uncut (UK)
Gjør grundige og omfattende artikler på gjenutgivelser eller begivenheter med tyngdepunkt i musikkhistorien ("30 år siden.." osv.). Konsentrerer seg om rock i videre betydning. Har mye bakgrunnsstoff på f.eks. hvordan legendariske / klassiske album ble laget. Relativt mørk og litt tung lay-out som understreker et seriøst og kunnskapsrikt magasin. Bruker også den obligatoriske femstjernersskalaen. Anmelder både ny musikk og gjenutgivelser / antologier. Inkluderer hver måned en CD med mer eller mindre kjente artister som er samlet under et spesifikt tema.
Følg Uncut på Twitter.

Word(UK)
Setter musikk inn i en kulturell og samfunnsmessig kontekst. Inneholder også mye kulturstoff som ikke omhandler musikk. Fokuserer i liten grad på uetablerte artister / band. Veksler mellom aktuelle intervjuobjekter, og personligheter med plass i musikkhistorien. Har en grundig og omfattende månedlig feature med et spesifikt tema, som ofte stikker litt dypere enn f.eks. Qs lister. Er dessuten glade i å lage lister over smått og stort som skal ha et morsomt tilsnitt, men sjelden har det. Bruker mye plass på nekrologer og ledere. Bruker ingen skala på anmeldelsene sine.
Følg Word på Twitter.

søndag 19. september 2010

Ukas dinosaur, uke 37: The Last Shadow Puppets : The Age of the Understatement


Hør: The Last Shadow Puppets / The Age of the Understatement (i WiMP)
Hør: The Last Shadow Puppets / The Age of the Understatement (i Spotify)

Jeg trodde faktisk at det var lenger, men det er bare to år siden jeg og en venninne dro på weekendtur til København og fikk The Last Shadow Puppets-konsert med på kjøpet. Jeg hørte virkelig The Age of the Understatement ihjel!

The Last Shadow Puppets er Arctic Monkeys-frontmann Alex Turners sideprosjekt, sammen med kompis Miles Kane. Kane spilte på det tidspunktet i Liverpool-bandet The Rascals, men gjorde seg ikke særlig bemerket med det. Senere har han peilet ut en solokarriere og ryktene sier det jobbes med et album.

The Age of the Understatement er en sånn plate som sitter umiddelbart. Det er enkelt å forholde seg til den, med sine 35 minutter, korte spor og hektiske arrangementer. Vokalharmoniene er viktige, sammen med strykerne og tidvis sansen for den riktig gode popmelodien. Med hjelp fra James Ford (produksjon) og Owen Pallett (strykerarrangementer), ble dermed …Understatment et helstøpt og gjennomført album. Sukkerspinnlåter som "Standing Next to Me" og "Meeting Place" balanseres av mørkere, frekkere spor som "Seperate and Ever Deadly" og "Only The Truth". Dessuten var "My Mistakes Were Made for You" en av årets beste låter!

Små detaljer er ofte avgjørende mellom "liker godt" og "elsker". The Last Shadow Puppets får bonuspoeng for brede dialekter, høyhalsere og for å ha brukt ordet "smithereens". I tillegg er det nesten umulig å skille mellom stemmene deres og de har gjort et par coverlåter som har vært ganske snasne, f.eks. Leonard Cohens "Memories" (bare gjort live, så vidt jeg vet). …Understatement er et hyggelig gjenhør også nå=)

lørdag 18. september 2010

Ukas musikkvideo, uka 37: Mark Ronson : "Bike Song"


Se: Mark Ronson / "Bike Song"

Jeg gleder meg til Mark Ronsons album Record Collection kommer senere i september. Første singel, "Bang, Bang, Bang", er irriterende fengende, og nye "Bike Song" følger opp med å være irriterende sjarmerende. Dessuten har den en veldig søt musikkvideo. Hygg deg!

fredag 17. september 2010

Ukas låt, uke 37: Hope I Die Virgin : "At Crude Garbage Falls"


Hør: Hope I Die Virgin / "At Crude Garbage Falls" (i WiMP)
Hør: Hope I Die Virgin (i Spotify)
Besøk: Hope I Die Virgin (på MySpace)

Hope I Die Virgin har sluppet en ny singel, "At Crude Garbage Falls". Tempoet er senket, vokalen er tydeligere og denne smakebiten følges etter hvert opp av et album, Is Forever No Way, som gis ut på plateselskapet Fysisk format i 2011. Lydverket digger dem og Urørt digger dem. Nå venter de bare på at du skal digge dem også…

23. oktober spiller Hope I Die Virgin på Mono, du er herved invitert!

torsdag 16. september 2010

Spillelister : INDIeREKTE september 2010, del 1


Hør: INDIeREKTE september 2010, del 1 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE september 2010, del 1 (i Spotify)

Bare halvveis i måneden og allerede nok materiale til å fylle månedens spilleliste! Jeg bestemte meg derfor for å lage to. I en ideell verden hadde Spotify og WiMP samarbeidet med meg, men det blir som vanlig noen bomspor. Tanken var i alle fall som følger:

1. Dunderhonning / Ny aveny *
2. Les Savy Fav / Appetites
3. Quest for Fire / Psychic Seasons
4. Black Mountain / Buried By the Blues
5. Hope I Die Virgin / At Crude Garbage Falls
6. Timber Timbre / Demon Host
7. Dylan LeBlanc / If the Creek Don't Rise
8. Deer Tick / Piece By Piece and Frame By Frame **
9. James / Got the Shakes
10. !!! / Steady as the Sidewalk Cracks *
11. Manic Street Preachers / (It's Not War) Just the End Of Love
12. The Domino State / We Must Not Shut Ourselves Away *
13. Jamaica / Cross the Fader
14. Klaxons / Echoes
15. Frankie & the Heartstrings / Ungrateful
16. Sad Day for Puppets / Sorrow Sorrow *
17. Harrys Gym / Old Man
18. Fever Ray / Mercy Street
19. Summer Camp / Round the Moon **
20. We Have Band / Honeytrap **
21. Rihanna / Only Girl (In the World) *
22. Soundgarden / Black Rain
23. O Children / Ruins **
24. Imaad Wasif / Redeemer
25. Orphan Boy / Letter For Annie **
26. Smoke Fairies / Summer Fades
27. Rose Elinor Dougall / Carry On
28. Robert Plant / Silver Rider
29. Richard Warren / Brother Mary
30. Antony & the Johnsons / My Lord My Love

* Mangler i Spotify
** Mangler i WiMP

Bilde: Hello Tomorrow XVI av Ida Skivenes

onsdag 15. september 2010

Ukas artist / band, uke 37: The Naked and Famous


Besøk: The Naked and Famous (på MySpace)
Besøk: The Naked and Famous (Offisiell hjemmeside)
Se: The Naked and Famous / "Young Blood"

Du har sikkert hørt "Young Blood" på P3. Den høres ut som noe M83 kunne laget hvis de turte å bråke litt mer. The Naked and Famous har bare høstet lovord i hjemlandet New Zealand, og kom nå i september med debutplata Passive Me, Agressive You. Jeg kan ikke si det var helt enkelt å få hørt den, og jeg har ikke greid å finne noe streaming av den enda, men smakebiter finnes heldigvis både her og der.

Det var ikke noe enklere å finne nevenyttig informasjon om bandet, men en nykommer kan godt være litt mystisk. På New Zealand er de imidlertid ikke nykommere. Siden 2008 har de i tillegg til albumet, rukket å slippe 2 EPer, This Machine og No Light. Det er kanskje på tide at de får litt oppmerksomhet i den store verden nå…

tirsdag 14. september 2010

Ukas liveklipp, uke 37: Band of Horses : "Marry Song"


Se: Band of Horses / "Marry Song" (i noens bryllup)

De som kjenner meg vet at jeg er tilbøyelig til å dyrke tilfeldigheter som inbefatter lille Norge og musikalske forbilder. Jeg blir fortsatt like opprømt over at noe norskt kan gjøre seg bemerket i internasjonal musikkpresse, tilmed hvis det gjelder noe så banalt som en bryllupsopptreden.

Alle har fått med seg at Band of Horses spilte "Marry Song" i noens bryllup i Tromsø i forrige uke. Et smart hode filma begivenheten og dermed må det naturligvis bli ukas liveklipp. Slikt kan tilmed få meg til å bli en romantiker…

Ja, til flere utrolige tilfeldigheter!

(Du må trykke på "read more" i den øverste nyhetssaken, så kommer videoen opp. [Måtte lenke til Pitchfork pga. formuleringer som "Cute overload alert" og den videre lenkingen til Animal Collectives bryllups-stunt=) ]).

søndag 12. september 2010

Diverse : Stream Dunderhonnings "Ny aveny" / "Støv" via INDIeREKTE!


Hør: Dunderhonning / "Ny aveny" & "Støv" (i WiMP)

Mens vi venter på at Dunderhonnings dobbelsingel "Ny aveny" / "Støv" skal bli tilgjengelig i Spotify / WiMP, har jeg fått lov å legge ut en streaming av singelen på INDIeREKTE. Jeg har imidlertid somla grundig, så nå kan den også høres i WiMP (lenket over). Jo flere steder, jo bedre! Hvis du ikke benyttet anledningen da Dunderhonning var ukas låt (uke 34), oppfordres du på det sterkeste å gjøre det nå! Snart blir det plate...

Ny aveny:

Støv:

Ukas artist / band, uke 36: Sad Day for Puppets


Hør: Sad Day for Puppets / Pale Silver & Shiny Gold (i WiMP)
Besøk: Sad Day for Puppets (på MySpace)
Hør: Sad Day for Puppets / "Sorrow Sorrow"

Sad Day for Puppets, fra Blackeberg / Stockholm, har akkurat sluppet sin andre plate, Pale Silver & Shiny Gold. Det er lenge siden det har blitt anbefalt drømmepop på INDIeREKTE nå, og denne plata traff akkurat riktig. Passelig søt, passelig fuzzete, fine melodier og tallrike vokalharmonier. Viktigste inspirasjonskilde: 90-talls shoegaze.

Pale Silver & Shiny Gold finnes ikke i Spotify (enda), men et knippe sanger er også tilgjengelig via MySpace for de som ikke har WiMP. I tillegg har jeg også lenket til en streaming av platas åpningsspor "Sorrow Sorrow", siden denne ikke ligger ute på MySpace. Det er en liten popperle jeg gjerne vil dele videre ut i verden, hør på den!

torsdag 9. september 2010

Ukas dinsosaur, uke 36: The Low Anthem : Oh My God, Charlie Darwin


Hør: The Low Anthem / Oh My God, Charlie Darwin (i WiMP)
Hør: The Low Anthem / Oh My God, Charlie Darwin (i Spotify)

Da The Low Anthem ble bekreftet til Øyanatt i sommer, hentet jeg fram igjen Oh My God, Charlie Darwin. Siden har den blitt værende. Sammen med Calexicos Carried To Dust, er den en av mine absolutte americana-favoritter og er en plate med en helt spesiell stemning og varme.

The Low Anthem fra Rhode Island, gav først ut Oh My God, Charlie Darwin på eget initiativ. De håndtrykte og nummererte alle platecover og greide ved hjelp av intens turnering å selge over 10.000 eksemplarer før de knyttet seg til et plateselskap. I Europa er det, ikke overraskende, Bella Union som har tatt hånd om dem.

Jeg har nevnt flere ganger tidligere at The Low Anthem-konserten på John Dee i forbindelse med Øyafestivalen, var alt for sein! De begynte å spille klokka 00.30 og holdt på til 02.00. Da duppet jeg nesten av. Låtene på Oh My God, Charlie Darwin er tilbakelente, melodiøse og utrolig vakre, men de ble nesten for vuggesanger å regne så seint. Samtidig var det en intim og personlig konsert på en veldig liten scene, hvor bandet stadig dro frem spesielle instrumenter som for eksempel en sag og et pumpeorgel som visstnok skal være fra før 1. verdenskrig! Jocie Adams spiller dessuten klarinett og crotales (har dette instrumentet et norsk navn, jeg har aldri hørt det?).

I tillegg til materiale fra Oh My God, Charlie Darwin, spilte de noen gamle amerikanske folksanger, blant annet "Sally Where'd You Get Your Liquor From?". Noen sanger var ukjente for meg, og det kan være noen av disse var fra det nye albumet som har planlagt utgivelse tidlig i 2011. De spilte også "This God Damn House", som tidligere bandmedlem Dan Lefkowitz skrev til dem. Tidvis stod alle samlet forran én mikrofon og fokuserte bare på vokalharmoniene. Ikke rart at det hersket en avslappet og fredelig stemning i lokalet. En nydelig, men søvnig avslutning på en lang festivaldag.

onsdag 8. september 2010

Ukas album, uke 36: Klaxons : Surfing the Void


Hør: Klaxons / Surfing the Void (i WiMP)
Hør: Klaxons / Surfing the Void (i Spotify)

Jeg leser ganske mange anmeldelser. Det hender at sprikende synspunkter på en plate trigger meg nok til å lese enda flere anmeldelser av den. Klaxons Surfing the Void var en av disse. Det ender som regel med irritasjon, for ofte er ikke anmeldere særlig klare på hva det er de liker / misliker ved en plate og det er tidvis tungt å argumentere for terningkastene sine. I det følgende har jeg prøvd å skille ut substansen i en knippe anmeldelser av Surfing The Void. Resultatet ble besynderlig.

Et vanlig utgangspunkt når det gjelder andreplater er hvorvidt, og hvor mye, bandet har utvikla seg fra førsteplata. Klaxons slipper naturligvis ikke unna. Jonas Pettersen i Dagbladet begynner sin anmeldelse med å konstatere at "New rave forsvant fortere enn du klarer å stave dustesjanger." At den mediakonstruerte sjangeren var et mindre vellykka gimikk er vel ingen uenige i. Men er det ikke litt rart at det likevel ikke finnes noe særlig å hente i Surfing the Void, når Pettersen samtidig mener at Klaxons "tar et solid steg til siden fra det lydbildet de slo gjennom med."? Det er altså ikke Klaxons flørting med såkalt nu wave, som gjør Surfing the Void til en dårlig plate, for denne sjangeren opererer de ikke lenger under. Nøyaktig hva det er som gjør den dårlig, er det visst opp til andre å utbrodere.

Lydverkets Marius Asp mener at
"modus operandi på overflaten er den samme som ved forrige korsvei – mollstemte, klagende lag av vokal, gitar og synth over fuzzbass og hakkete rytmiske anslag".
Asps ankepunkt er at platen mangler "en eller annen form for melodisk vilje". Hans motpart, NMEs Jamie Fullerton, kunne ikke være mer uenig, i det han uttaler at
"Klaxons have understood how vital it is for them now to ensure that no song has anything less than a chorus so big it’s got its own gravitational pull."
Så er også Fullerton den mest udelt positive til Surfing the Void, når han hevder dette er "one of the best pop albums of the year", og "one of the most individual and ambitious.". Dette er store ord som bør underbygges grundig hvis de ikke skal falle i grus. Fullerton argumenterer med å vise til produsent Ross Robinsons arbeid på plata, og plateselskapets evne til å sette hardt mot hardt i den kreative prosessen. Fair enough.

At nu metal-produsent Ross Robinson har vært involvert i Surfing the Void, ser ut til å gi flere anmeldere negative konnotasjoner. Asp skriver at Robinson
"bidrar heller ikke i positiv retning: Surfing The Void låter komprimert, grå og likegyldig, totalt ribbet for dynamikken musikk som dette trenger for å blottlegge det den måtte besitte av sjel.".
Her får han til en viss grad støtte fra Pitchforks Ian Cohen, som stiller spørsmålstegn ved Robinsons kredibilitet: "Robinson is a four-star general on the wrong side of respectability, and he rarely does anything out of the red.". Cohen er imidlertid langt mer positiv til utfallet av samarbeidet, og mener at
"the partnership is mostly inspired here, as few are better at catching sheer physical impact on tape and the end-to-end intensity of Klaxons' trades out the brittle treble of Myths [of the Near Future] for a thickness that justifies them as a fully formed rock band.".

Andy Gill i The Independent bygger sitt éner-terningkast på irriterende sangtitler og for mye bråk og støy:
"awash in dense layers of guitar and keyboard noise shredded by distortion, and garlanded with the kind of sci-fi phraseology even Muse and The Flaming Lips would consider excessively kitsch […] it's just so much sound and fury signifying nothing, presented in a brittle, shrill manner that renders it virtually unlistenable.".
Dette er også omtrent det eneste Gill skriver i en nokså kjapp og overfladisk anmeldelse av plata. Thomas Talseth gjør en lignende uinspirert anmeldelse for VG, hvor han raskt konstaterer at "Allerede på spor to kollapser korthuset; det er ikke hver dag man hører en låt slepe seg så tungpustet over målstreken.", før han nevner låta "Flashover" som et høydepunkt og sier seg ferdig med det. Terningkast tre.

Støyen er også avgjørende i Side2s Lars Wærstads anmeldelse. Han står for det eneste norske femmer-terningkastet jeg har funnet, men er bevisst sitt "kontroversielle" valg og føler dette må forsvares også på et personlig nivå:
"Jeg liker støy. […] det er derfor jeg rullet seks øyne på terningen for [Black Rebel Motorcycle Clubs] siste skive, mens andre så vidt karret seg forbi eneren. Og det er også derfor jeg liker Klaxons vanskelige andre plate: Den er akkurat passe bråkete, på et akkurat passe forståelig vis.".
Det er sprekt å innrømme personlig smak, men en anmeldelse bør helst bygge på flere argumenter.

Heldigvis peker Wærstad også på et annet avgørende punkt, nemlig en musikalsk retning: "«Surfing the void» er poprock med en dæsj støy, synth og industrilyd, med en klar musikalsk retning og ikke minst med lettlikelige riff, refrenger og melodier." Drowned in Sounds Dom Gourlay, er inne på noe av det samme:
"there's definitely a more industrial feel to Surfing The Void than its predecessor, not to mention a more thematic, almost conceptual approach that welds the record together in a cohesive, semblant fashion.".
Stikk motsatt av det Asp sier i Lydverkets anmeldelse altså.

Personlig er jeg egentlig ikke enig med noen, eller med alle. Surfing the Void er hverken god nok eller irriterende nok til å engasjere meg i noen retning. Den har et lydbilde som lett kan gjenkjennes som Klaxons, men etter tre år har de tatt et skritt videre. På veien forlot de elementene som i utgangspunktet gjorde at de fikk merkelappen nu rave hengende over seg. Plata er ikke uten melodiske tilsnitt, låter som "Echoes", "Venusia" og "Twin Flames" er spredd ut mellom tyngre, støykonsentrerte spor. Her er likevel ingen umiddelbare åpnere mot et større publikum og Surfing the Void vil nok slite med å nå forgjengerens popularitet. Jeg tror likevel plata og (den britiske) presseomtalen i kjølvannet av denne, vil løfte Klaxons inn i den etablerte, britiske rockeeliten. Som headlinere på Leeds- og Readingfestivalene, er det mye som peker i den retningen.

Det ser altså ut til å være bred enighet om at steget bort fra nu rave var heldig. Hvorvidt det videre resultatet er vellykket eller ei, beror visst på hvor godt man liker støyete, psykedeliske melodier (med diskutabel grad av melodisk teft), tøysete sci-fi-titler, og en produsent med bakgrunn i nu metal. Om ikke annet vil jeg jo si at denne besynderlige kombinasjonen er verdt en lytt…

Terningkastene:
Dagladet: 3/6
Lydverket: 2/6
NME: 8/10
Pitchfork: 7.2/10
The Independent 1/5
VG: 3/6
Side2: 5/6
Drowned in Sound: 7/10

tirsdag 7. september 2010

Ukas musikkvideo, uke 36: Deerhunter : "Helicopter"


Se: Deerhunter / "Helicopter"

Nå har Deerhunters "Helicopter" fått musikkvideo! 28. september kommer deres nye album Halcyon Digest. Bandet har allerede promotert låter fra plata siden tidlig i våres, da de turnerte sammen med Spoon. I sommer lanserte de også en egen nettside for albumet, hvor førstesingel "Revival" ble gjort tilgjengelig for fans som hadde vært delaktige i promoteringen av platen. Nå kan videoen til "Helicopter" sees via nettsiden (bare klikk på teksten først, så kommer den!)

mandag 6. september 2010

Ukas liveklipp, uke 36: Arcade Fire : Live at Madison Square Garden



Konserten kan ikke lenger streames i sin helhet.

Se: Arcade Fire / Live at Madison Square Garden

Selv om youtube som regel er skurrete liveopptak med dårlig lyd, hender det en gang i blant at man er heldig og finner en liten skatt. Over har jeg lenket til en 1 1/2 timer lang konsert som Arcade Fire gjorde på Madison Square Garden i begynnelsen av august. Det er jo helt fantastisk at hele konserten fremdeles kan streames - skynd deg å se den før den blir fjernet!

Det er et av de beste konsertopptakene jeg har sett på lang tid. Det er nok mye på grunn av bandet selv og små detaljer som gjør meg uendelig begeistret for både melodiene og menneskene. For eksempel måten det blir slått på vibrafonen i "Power Out/Rebellion" på. Eller når Win Butler under "Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)", går bort til kona, Régine Chassagne, for å kore i hennes mikrofon og etterpå kysser henne på kinnet! Og er det ikke Owen Pallett som står og spiller fele på "Ready to Start", eller ser jeg syner?

Massevis av energi og en helt rå versjon av "Month of May"… Denne MÅ du se!

søndag 5. september 2010

Ukas låt, uke 35: DOM : "Living in America"


Hør: DOM / "Living in America" (på MySpace)

Det har vært mye alvorstynget musikk på INDIeREKTE i det siste, så det passer med et lite avbrekk. DOM er et sånt.

DOM er hovedsaklig Dom (eller Dominic), en kar fra Massachusetts som lar lite ligge usagt mellom linjene. Oppvokst i ulike fosterhjem og med et påfølgende opphold i ungdomsfengsel, hvor han perfeksjonerte ferdighetene sine som narko-langer, kan det se ut til at han har nok dramatikk å hente inspirasjon fra. DOMs musikk er på tross av (eller på grunn av?) dette merkelig, dansbar og popete, best illustrert på "Living in America".

Låtvalget på DOMs MySpace-side er litt merkelig, med et par instrumentaler og et par remixer (som jeg råder dere til å hoppe over…). "Living in America" (siste spor) og "Jesus" er mer representative for det jeg har hørt av bandet tidligere. Dom (fyren) har annonsert at et album kan ventes i oktober, men holder hemmelig hvilke plateselskap som skal stå bak. Det nye materialet beskrives videre som "garage with surf metal". Jeg venter i spenning.

lørdag 4. september 2010

Ukas artist / band, uke 35: Perfume Genius


Hør: Perfume Genius / Learning (i WiMP)
Hør: Perfume Genius / Learning (i Spotify)

Det må være vanskelig å ikke la seg røre av Perfume Genius. Når jeg setter på debutplata Learning, er det akkurat som om verden må bli litt stillere for å kunne høre de enkle, pianobaserte melodiene. Mike Hadreas stemme er skjør og stillfarende, noen ganger så mye at teksten er vanskelig å høre. Andre ganger er lydbildet så konsentrert at man kan høre detaljer som pianopedalene eller Hadreas pust. Det beste er likevel når han bare hvisker. Det er nesten som å lytte til noe som egentlig skal forbli hemmelig.

Det enkle lydbildet fanget meg i all sin detaljrikdom, samtidig som det tekstlige blir løftet fram enten man vil eller ikke. Tematisk er Learning tung og trist, med tekster om selvmord, rusmisbruk, dysfunksjonelle forhold og identitet. Andre har beskrevet platen som et forsøk på å jobbe seg gjennom en depresjon eller som dagboknotater framført med terapeutiske formål. Det er plausible beskrivelser. Likevel fins det elementer som løfter Learning opp av det verste tungsinnet, først og fremst en sterk melodiøsitet, men også hint av håp om en bedre morgendag. Alvorlige emner skildres på en ekte og hardhjertet måte, men likevel med varme og tilstedeværelse. Da trenger man ingen stor personlighet eller stemme for å få sitt publikum til å lytte.

fredag 3. september 2010

Ukas album, uke 35: Deer Tick : The Black Dirt Sessions


Hør: Deer Tick / The Black Dirt Sessions (i Spotify)

Jeg er smått hekta på denne plata! Det er Deer Ticks tredje, men min første. En kjærkommen oppdagelse på en småsliten dag, som gjorde hodet litt lettere og smilet litt hjerteligere.

Denne høsten kan det være man drukner i smågretne herrer som spiller gitar og synger om sine mange bekymringer. Jeg syns nesten det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre, eller å finne et særpreg som løfter noen ut av mengden. Riktignok kom The Black Dirt Sessions i juni, men jeg oppdaget den først nå og fant noe litt annerledes i hovedmann John McCauley sin stemme. Litt rusten og definitivt plaget, gir McCauley ekstra personlighet til rolige, melodiøse folk-rock-country-låter.

Deer Tick spilte inn materialet til denne plata og forgjengeren, Born On Flag Day, i løpet av 20 dager i studio i 2008. Dette er tilleggsinformasjon som i utgangspunktet gjør meg litt skeptisk, fordi jeg mener det er viktig med en form for musikalsk progresjon eller utvikling. Å presse to plater ut av en studiorunde og turnere disse massivt i 3-4 år, inviterer ikke akkurat til nytenkning. Likevel tilgis Deer Tick kjapt, siden The Black Dirt Sessions er en samling stemningsfulle, litt sutrete, men veldig fine melodier, som jeg av en eller annen grunn har fått en hick-up på =)