mandag 29. mars 2010

Spillelister : Til Thea. Lyden av INDIeREKTE-påske.


Hør: Til Thea : lyden av INDIeREKTE-påske

Dette er en spilleliste jeg har laget til min venninne, Thea. Nå drar jeg på påskeferie og da tenkte jeg at flere kan få høre på den, hvis de har lyst. GOD PÅSKE!

Til Thea : lyden av lusepåske
1. Susanne Sundfør / Oh Master
2. Bat For Lashes / Daniel
3. Broken Bells / Vaporize
4. Vampire Weekend / Diplomat's Son
5. Gorillaz / Superfast Jellyfish
6. Julian Casablancas / 11th Dimension
7. Shy Child / Disconnected
8. Yeasayer / Rome
9. Animal Collective / My Girls
10. Two Door Cinema Club / Come Back Home
11. Mumford & Sons / Little Lion Man
12. Local Natives / Warning Sign
13. Beach House / Norway
14. Midlake / Core Of Nature
15. Florence + The Machine / Drumming Song

Ukas liveklipp, uke 13: Local Natives : "Warning Sign"


Lenken under er død.

Se: Local Natives / "Warning Sign"

Jeg fant en smakebit fra Local Natives, som spiller på Øyafestivalen i sommer. Her gjør de unpluggedversjoner av et-par-tre melodier, under SXSW i forrige uke. De minner om Fleet Foxes, men jeg syns ikke sammenligningen er like åpenbar på debutplaten, Gorilla Manor (2009).

Både platen og konserten på Øya anbefales, hør bare på vokalharmoniene!

søndag 28. mars 2010

Ukas ønskekonsert, uke 12: The Specials


Hør: The Specials / The Specials (i WiMP)
Hør: The Specials / The Specials (i Spotify)

Fredag 16. april spiller The Specials på Coachella Festival. Dette er en av seks konserter de gjør i USA denne våren, i en forlengelse av 30-årsjubileumsturnéen de gjorde i Europa i 2009. De holdt seg hovedsaklig i Storbritannia, og Norge har fortsatt et besøk til gode. Madness-konserten under Øyafestivalen i fjor indikerte at et publikum for two-tone og ska absolutt er til stede, og nå venter jeg bare på at noen skal overtale dem til å ta turen.

Det sies at The Specials, i likhet med Madness, fremdeles gjør forrykende konserter, 30 år etter. Det er også flott å se (nesten) alle originalmedlemmene sammen på scenen etter mange år med interne feider. De er kanskje det bandet jeg har mest lyst å se før det er for sent, så kommer de ikke hit, blir jeg nødt til å dra dit. I mellomtiden anbefales det meste av utgivelser, men kanskje helst den selvtitulerte debuten fra 1979. Er du en Specials- eller ska-fersking kan "A Message To You Rudy", "Rat Race" og "Ghost Town" være en fin begynnelse. Jeg kan garantere lun stemning og rykking i dansefoten. Da mangler bare årets heiteste sommerdag og en kald øl - men det kommer, det kommer!

Ukas dinosaur, uke 12: Peter Gabriel : Passion


Noe av det fineste med å jobbe innenfor kultur, er at man daglig omgås kolleger med en sterk og smittende glød for sine interessefelter. Når jeg går rundt og predikerer musikkoppdagelsene mine, er det dermed i skyggen av en med langt større tyngde og fartstid på området. Han forteller anekdoter og fantastiske kuriosa fra Oslos musikkmiljøer på 70- og 80-tallet, som både målbinder og inspirerer meg. Jeg var derfor ørlite stolt den dagen jeg fikk låne noen smakebiter fra hans personlige platesamling. En av disse var Peter Gabriels Passion (1989).

Peter Gabriel er nytt territorie for meg. Jeg har liten kjennskap til solomaterialet hans, noe som etter hvert har blitt et referansegap ettersom flere og flere artister og band nevner Gabriel som inspirasjonskilde. Passion er soundtracket til filmen The Last Temptation Of Christ, og sies å være et av hans beste og mest helstøpte soloalbum. Så vant Gabriel også en Grammy for det i 1990, i den noe interessante kategorien "beste New Age-album".

Jeg vil kalle Passion for ambient med preg av Midt-østen og et hint av Afrika. Det er merkelig tidløst. Det er storslått og annerledes. For min del er det fremmed og uvant, men dypt fascinerende. Det er et sånt album som forandrer noe elementært, som gjør at mye i etterkant kan virke platt og vanlig.

lørdag 27. mars 2010

Ukas artist/band, uke 12: Lissie


Hør: Lissie / "Everywhere I Go"

Melodien "In Sleep" har vært spilt en stund på radio, men det var først da jeg hørte "Everywhere I Go" på Lydverket at jeg virkelig la merke til denne damen. Foreløpig er hun en relativt anonym artist, men med album ventet i sommer kommer nok dette til å snu ganske kjapt. Lissie spiller rå americana med såre tekster, kassegitar og landeveien i baklomma. Det blir gjort et poeng av at hun holder til i Ojai, California, lang unna påvirkning fra LAs musikkscene. Jeg mener uansett at hun henter det meste av inspirasjonen sin fra amerikansk tradisjonsmusikk, uten at det gjør henne det minste kjedelig!

Ukas liveklipp, uke 12: Lars Vaular : "Solbriller på"


Se: Lars Vaular / "Solbriller på" på Krem Nasjonal

Det var helt tilfeldig at jeg hoppet innom NRKs Krem nasjonal, som er et slags Midt i smørøyet for unger av 2010. De opererer tydeligvis med aktuell musikk og greier, for gjesten i studio var Lars Vaular og han gjorde sitt livs intervju! Han virker helt komfortabel med en nokså innpåsliten programleder og noen barn med solbriller. Han snakker litt om sangen sin og får servert saft og kjeks. Og så fremfører han "Solbriller på", mens programlederen steker pannekaker.

Jeg fant ikke noe video med bare liveklippet, men ca. halvveis ut i episoden som er lenket over, begynner intervjuet. Genialt!

torsdag 25. mars 2010

Ukas låt, uke 12: The National : "Bloodbuzz Ohio"


Hør: The National / "Bloodbuzz Ohio"

Det er kanskje ikke helt oppfinnsomt å ha nye National-sanger som ukas låt 2 uker på rad, men High Violet er virkelig et album jeg ser frem til, og når det kommer ukentlige smådrypp er det vanskelig å ikke falle for fristelsen. Alle de "store" (Pitchfork, Stereogum, Brooklyn Vegan) la ut lydspor til "Bloodbuzz Ohio" i går. Den er så fin! Håper norsk radio har tenkt å ta den til seg...

onsdag 24. mars 2010

Florence & The Machine


Mars har vært en god musikkmåned og begynte innledningsvis med Florence & The Machine-konserten på Rockefeller, 1. mars. Jeg dro sammen med en venninne fra jobb og det viste seg å bli det reneste jobbtreffet, da vi møtte på flere kolleger. Tanum liker Florence & The Machine!

Jeg så Florence Welch for første gang på Øyafestivalen i fjor sommer. Da endte det med at jeg gikk tidlig fra konserten, og tenkte at damen ikke hadde helt grep om materialet sitt. Det ble litt mye snøvling mellom sangene og kanskje heller ikke de beste vokalprestasjonene. Jeg leste senere i et intervju Q gjorde med henne på vei til, og under festivalen, at en kombinasjon av rangling, lite mat, alkohol og generell glede over turnélivet muligens hadde litt påvirkning på prestasjonene.

Welch er ikke den første som går på en turnésmell og det er heller ikke uforståelig at rockestjernetilværelsen er fristende for en fersk artist. Etter å angivelig ha innført strammere regler rundt drikkeflyt og festing før konserter var jeg uansett viss på at kvelden hadde mye å by på. Øya var dermed lenge glemt da vi ankom Rockefeller!

Florence & The Machine åpnet konserten med "I'm Not Calling You A Liar" og fikk allerede fra begynnelsen vist frem Welchs utrolige vokalferdigheter i kombinasjon med harpen. På rolige partier fikk de publikum til å stå fjetret. Med høyere tempo tilførte harpen en kompleksitet i lydbildet, som både støttet og løftet vokalen på akkurat de riktige stedene. På en time spilte de gjennom mesteparten av albumet Lungs, med "You Got The Love" og "Rabbit Heart (Raise It Up)" som ekstranummer. Welch virket nesten sjenert på scenen denne gangen og sa ikke stort. Stadige glitrende smil mot publikum tydet likevel på at responsen var tilfredsstillende. Med et såpass kort set maktet bandet å holde intensiteten oppe, men Welchs stemme ble sliten mot slutten. Jeg er litt skuffet over avslutningen med "Rabbit Heart (Raise It Up)", hvor Welch nesten forsvant på deler av refrenget. Mye av materialet står og faller på vokalen, som igjen betyr at Welch bærer mye av byrden for publikums opplevelse av konserten, alene.

En venninne av meg har påpekt hvordan mye av Welchs omgivelser og egen fremtoning minner om, og kanskje har hentet inspirasjon fra, preraffaelittisk kunst. Man kan se det i hvordan hun poserer på bilder, på valg av klær, på platedesign og ikke minst i det knallrøde, ville håret. Det slo meg at symbolikken også var veldig tydelig på scenen. Blomstene som er festet til mikrofonstativet, fugleburene brukt som dekorasjon, den flagrende kjolen, lyssettingen.. Tilmed harpen! Det hele setter en flott ramme til musikken og understreker det Welch prøver å formidle, også visuelt.

tirsdag 23. mars 2010

Ukas album, uke 12: Susanne Sundfør : The Brothel


Hør: Susanne Sundfør / The Brothel (i WiMP)
Hør: Susanne Sundfør / The Brothel (i Spotify)

Dette kunne vært et tidspunkt å problematisere mitt forhold til norsk musikk på, men jeg har bestemt meg for å la det ligge. The Brothel er nemlig en stor og gledelig overraskelse og et rimelig friskt vindpust etter en vinter smekkfull av bergensmusikere….

Susanne Sundfør debuterte i 2007 med en plate som ikke skilte seg spesielt ut i noen retning. At hun gav ut en upolert versjon av samme plate året etter, tyder på et underliggende potensial som ikke kom helt frem i en nokså glatt produksjon, med tekster og melodier som hadde vært bearbeidet gjennom ungdomstiden. Man kunne skimte talentet, men det måtte noe mer til for å trekke Sundfør ut av mylderet av kvinnelige singer-songwritere.

Da singelen "The Brothel" kom for noen uker siden, hørte man et unisont gisp fra samtlige kritikerrøster. Melodien er nedtonet, men likevel kompleks i sitt vesen, med en nærværende vokal og nesten utenomjordisk stemning. Mer enn nok til å pirre min nysgjerrighet for plata med samme tittel, som kom ut forrige mandag.

Låten "The Brothel" er ikke helt beskrivende for plata The Brothel. Tempoet er høyere, arrangementene flere og mer komplekse, og på toppen flyter Sundførs helt spesielle og svært intense vokal. Lars Horntveth har produsert skiva og er tidvis ikke vanskelig å legge merke til. Kanskje har han vært en pådriver for å trekke melodiene i retningen av et reinere electronica-lydbilde? Sundførs varemerke, pianoet, har hele tiden en tydelig plass. Vokalen er spilt inn i Emanuel Vigelands mausoleum, og legger til en dybde og ekko i Sundførs stemme som rett og slett er magisk. Det samme er de samplede vokalharmoniene av Sundførs egen stemme, som jeg er spent på om jeg kommer til å savne når materialet fremføres live.

At Sundfør hadde filmmusikk i tankene da hun jobbet med albumet, skinner igjennom i det visuelle, så vel som i tekst og melodi. Strykerpartier og standhaftige stortrommer, tillegger sangene noe pompøst og voldsomt, som underbygges videre gjennom det lyriske. Med bakgrunn i det meditative ved valget av lokasjon for innspillingen og melodier som "Lilith", "Black Widow", "Knight of Noir" og "Oh Master", hensetter hun lytteren i en spesiell stemning og holder han der. For meg er kanskje dette en av de viktigste kvalitetene ved et gjennomført album.

Alt stemmer på The Brothel. Jeg gleder meg til å se Sundfør fremføre materialet live på Øya, og er spent på hvordan hun løser det orkestrale og elektroniske. Jeg håper hun greier å holde på magien, enten det blir henne og et piano aleine, eller full pakke.

mandag 22. mars 2010

Ukas musikkvideo, uke 12: Yeasayer : "O.N.E."


Se: Yeasayer / "O.N.E."

Det rykket kraftig i norske danseføtter da Yeasayer spilte "O.N.E." under konserten på Rockefeller, 6. mars. I musikkvideoen som ble sluppet for et par uker siden, går bandet all the way med dansetematikken og tar oss med til 80-talls-inspirerte nattklubbomgivelser. Det er en litt forvirrende video med et styla band, neonkledde tribaldansere, lysende instrumenter og en gråtende dame i baren.

"O.N.E." ble regissert av Radical Friend som også regisserte musikkvideoen til "Ambling Alp". Noe av tematikken fra tidligere er opprettholdt, bl.a. de ansiktsløse, hettekledde skikkelsene (som i "O.N.E." trekker ned hettene og avslører seg som tribaldansere). Det er derimot ingen tvil om at det har blitt lagt stor vekt på imagebygging i alt fra kostymer og sminke, til setting. Jeg kunne ikke annet enn å flire av de uvante omgivelsene, første gang jeg så musikkvideoen. Jeg håper de har hatt sitt livs skøy her!

Med Odd Blood (2010) beveger Yeasayer seg bort fra hippie-tagen og fremstår som et mye mer pop-ete og strigla band. Overgangen var ikke bare lett å takle for en svoren All Hour Cybals-fan, men de overbeviste meg på Rockefeller og plata har etter hvert blitt den mest spilte i mitt hjem denne våren. Hygg deg med "O.N.E." og se gjerne videoen en gang mer enn du har tenkt…

søndag 21. mars 2010

Ukas dinosaur, uke 11: The National : Boxer


Hør: The National / Boxer (i WiMP)
Hør: The National / Boxer (i Spotify)

I september 2009 kjørte jeg og to venninner 230 mil rundt hele Island. Boxer (2007) var med oss i bilen og når jeg hører på denne plata nå, ser jeg islandske naturlandskap flyge forbi. Denne gangen sier jeg ingenting om plata, men poster noen bilder fra turen.

Matt Berningers vokal og mektig natur, åja!

Ta gjerne en titt på fotografens flickr-side også: idafrosk / með suð í eyrum







lørdag 20. mars 2010

Ukas ønskekonsert, uke 11: Mumford & Sons


Hør: Mumford & Sons / Sigh No More (i WiMP)
Hør: Mumford & Sons / Sigh No More (i Spotify)

Man føler seg litt rik når man oppdager Mumford & Sons. Basert i Vest-London, spiller de generøs og varm folkrock, stappfull av tradisjonell instrumentbruk og vokalharmonier. Gjennom en felles fascinasjon for amerikansk country, bluegrass og folk, dannet de gruppen i 2007 og ryktet gikk kjapt om fantastiske konserter. Med en omfattende turné i 2008 spilte de for utsolgte lokaler lenge før debutplaten, Sigh No More (2009), kom ut. Dette ledet dem videre til et samarbeid med Markus Dravs, som tidligere har produsert for bl.a. Arcade Fire og Arctic Monkeys. Resultatet ble en utrolig flott plate, hvor et rikt instrumentalgalleri og upolerte vokaler treffer rett i hjertet.

Våren 2010 har Mumford & Sons igjen tatt banjoen med på landeveien, og i april spiller de utsolgte konserter både i Stockholm og København. Oslo fikk ikke være med på moroa denne gangen. Jeg håper de tar turen neste gang og da skal jeg være en av de første til å skaffe meg billett! Dette er et må-se-band og alt ved Sigh No More lover en opplevelse utenom det vanlige. Optimalt skulle de spilt i en brun bule, hvor man har med gode venner og sitter ved et bord fullt at tomme glass. Se, det hadde vært noe…

fredag 19. mars 2010

Sondre Lerche i Brooklyn Vegan


Les: An interview w/ Sondre Lerche @ Maxwell's

Sondre Lerche spiller litt rundt omkring i New York om dagen og jeg fant dette intervjuet i Brooklyn Vegan. Journalisten nådde jo ikke konserten da, men de skal få pluss for forsøket. St. Patrick's Day er ikke til å spøke med...

torsdag 18. mars 2010

Ukas liveklipp, uke 11: Dizzie Rascal & Florence & The Machine : "You Got The Love" (BritAwards 2010)


Lenken under er død.

Se: Florence & The Machine + Dizzie Rascal / "You Got The Love" (BritAwards 2010)

Denne opptredenen har vært mye omtalt på jobb de siste ukene og jeg lovte å lenke til den på bloggen. Bare et par timer etter liveshowet, var dette den mest nedlasta mp3'en i Storbritannia. Og så fin kjole da..

onsdag 17. mars 2010

Ukas ønskekonsert, uke 10: Julian Casablancas


Å skrive om Julian Casablancas føles litt skummelt når min venninne trolig er Norges største The Strokes-fan. Dette har vært en mangeårig interesse og jeg vet hun ser veldig frem til ny plateutgivelse i september. Bandet legger ut på en mini-festivalturné i sommer og håpet er en konsert i Skandinavia, men foreløpig er det bare Hurricane, Rockness, Southside og Isle of Wight, som er bekreftet.

Selv om det har gått 4 år siden Strokes' forrige utgivelse, har imidlertid bandmedlemmene holdt (u)tålmodige fans varme med soloprosjekter på hver sin kant. Både Albert Hammond Jr. og Nikolai Fraiture har gitt ut egne plater og Fabrizio Moretti har jobbet sammen med kjæresten, Binki Shapiro, på sideprosjektet Little Joy. I fjor høst var det Casablancas sin tur, med Phrazes For The Young (2009). Jeg og min venninne dro til Stockholm for å få med oss konserten i Göta Källare, 1. desember 2009.

Forventningene var høye og etter litt garderobeforvirring fikk vi lirket til oss noen kjempeflotte plasser til venstre for scenen. Sprøtt nok hadde de et eget lite glassbur inne i konsertlokalene, hvor folk kunne røyke. Dette fascinerte meg veldig etter flere år med røykelov i Norge, og var vel en direkte årsak til den heldige plasseringen vår - det luktet nemlig ganske surt når døren inn til røykeburet ble åpnet.. Med fin oversikt over scenen og en svært ivrig venninne bak meg, prøvde jeg bare å ta til meg så mange inntrykk som mulig gjennom den 55 min lange konserten.

Casablancas spilte seg gjennom en nesten komplett Phrazes For The Young ("Tourist" manglet til min venninnes store skuffelse), pluss b-sidene "Old Hollywood" og "30 Minute Boyfriend", samt Strokes-demoen "I'll Try Anything Once". "11th Dimension" var et klart høydepunkt for meg, som ikke hadde så god kjennskap til solomaterialet, mens min venninne også fremhevet "Ludlow St." og "Glass". Han var jo som vanlig et under å se på, men virket sjenert mellom sangene, noe som i og for seg fremstod som sjarmerende, men samtidig en smule statisk. Bandet spilte kjempebra og vokalen var upåklagelig, og da ble det småplukk at lydnivået var noe for høyt for et lite lokale, eller at det hele kanskje var over litt raskt. Vi stod i garderobekø like lenge som selve konserten varte!

Og kanskje ble det likevel et problem at det var over for raskt. Etter siste ekstranummer stod jeg igjen med følelsen av at jeg absolutt ville ha, og fortjente å få, mer. I ettertid har jeg derfor tenkt at om ikke The Strokes spiller i min umiddelbare nærhet, så hadde det vært veldig fint med en reprise på Casablancas. Med mye bedre kjennskap til Phrazes For The Young tenker jeg også at materialet vil passe flott inn i en festivalsetting i sommer. Øya, hear me now?

Ukas album, uke 11: Vampire Weekend : Contra


Hør: Vampire Weekend / Contra (i WiMP)
Hør: Vampire Weekend / Contra (i Spotify)

Jeg er en av de som har kommet litt bakpå når det gjelder Vampire Weekend. Jeg fikk aldri helt fatt på dem med gjennombruddet i 2007-2008 og da jeg så dem på Øyafestivalen i 2009, var ikke forholdene helt optimale. I et ganske snakkesalig publikum var det litt vanskelig å få skikkelig grep om det som skjedde på scenen. På tross av god lyd, hits og publikumsfrieri fra et band som virket genuint lykkelige over å spille festivalen, var det noe anonymt som la en demper på konsertgleden min.

Vampire Weekend er et av 2009s mest omtalte og kritikerroste band, kjent for å ha utviklet sin egen stil i en brytning av vestlig, klassisk tradisjon med forgreninger til bl.a. raggae og afrikansk populærmusikk. De er et navn man bør droppe i riktige indie-hipster miljøer, og de står parallelt med en hel amerikansk (hovedsaklig Brooklyn-basert) musikktrend, hvor man har søkt nyskapning gjennom det som er "annerledes". Dette problematiserer mitt forhold til dem. Litt fordi jeg liker konseptet. Mest fordi ideen i seg selv er spennende, mens jeg samtidig ender opp med å bruke ord som "anonymt" og "intetsigende" i min beskrivelse av musikken.

Kanskje er det snakk om noe så enkelt som timing. Da jeg hørte Vampire Weekends selvtitulerte debutalbum, var det på et tidspunkt hvor jeg alt hadde kicka på bl.a. Yeasayer og Animal Collective. Det var sommer og jeg var musikkmettet. Contra fikk jeg kloa i på seinvinteren, et tidspunkt hvor jeg erfaringsmessig har lett for å trekke mot skranglepop/rock. Og da ble vi venner.

Selv om jeg fremdeles er noe nølende til all genierklæringen, inneholder Contra noen feiende flotte melodier og Vampire Weekend følger opp debuten på en stilsikker måte. Flørtinga med ska og R&B indikerer en vilje til fornyelse uten å skifte retning, slik f.eks. Yeasayer gjorde på andreplata, Odd Blood (2010). Dette er lettfattelig pop med en vri. "Horchata" er en knallstart og "White Sky" setter seg umiddelbart på hjernen. Jeg vil likevel si at plata tar seg opp mot slutten, med singelen "Giving Up The Gun", før M.I.A.-samplede "Diplomat's Son" og supersåre "I Think Ur A Contra". Det er sjelden jeg venter på sluttsporene til ei plate…

Det er en bra plate. Hør på den! For min del vil jeg likevel at de skal bevise noe mer. Vampire Weekend er tidsriktige trendsettere med de riktige inspirasjonskildene. Hvor blir det da av det lille ekstra som gjør den store forskjellen?

tirsdag 16. mars 2010

Ukas låt, uke 11: The National : "Terrible Love"


Se: The National / "Terrible Love"

Jeg ble hoppende glad da jeg fant dette klippet av The National som fremfører "Terrible Love" fra den nye plata, High Violet (2010). Plata ventes 11. mai og bandet urfremførte mye av det nye materialet på to ganske så hemmelige konserter på The Bell House i Brooklyn, 11. og 12. mars. Før det var de innom det amerikanske talkshowet Fallon, og gjorde med det "Terrible Love" kjent for verden.

Selv om gitaren drukner Matt Berningers vokal og antakelig gir et litt skjevt inntrykk av låta, sitter National-merkelappen godt påstemplet. Jeg gleder meg til mer!

mandag 15. mars 2010

Ukas musikkvideo, uke 11: The Lonely Island feat. Julian Casablancas : "Boombox"


Se: The Lonely Island feat. Julian Casablancas / "Boombox"

Helt fantastisk! Perfekt idiotisk :D

Ukas artist/band, uke 11: Two Door Cinema Club


Hør: Two Door Cinema Club / Tourist History (i WiMP)
Hør: Two Door Cinema Club / Tourist History (i Spotify)

14. april spiller disse nord-irske gutta på Blå i Oslo. Jeg leste kort om dem på Underskog og syns de virket verdt en lytt. De har generelt fått gode kritikker all over for debutplata, Tourist History (2010), som kom ut på Kitsuné Music. De sammenlignes med band som Block Party og Hot Chip og et gjennombrudd er spådd for 2010. Nå som NRK P3 har begynt å spille singelen "Undercover Martyn", blir også det norske publikumet kjent med dem. Kanskje de er verdt turen innom Blå?

søndag 14. mars 2010

Ukas dinosaur, uke 10: Porcupine Tree : In Absentia


Hør: Porcupine Tree / In Absentia (I WiMP)
Hør: Porcupine Tree / In Absentia (i Spotify)

Hvert år når snøen og kulden slipper, sola så vidt begynner å varme og man kan våge seg til å finne frem vårjakken, og kanskje tilmed noen småsko, graver jeg frem denne plata. Porcupine Tree er et av de bandene jeg stadig vender tilbake til, og kanskje spesifikt In Absentia (2002). Selv om det kanskje er litt optimistisk å tro at vinteren er over for godt, er dette et sikkert vårtegn for meg, og jeg har hørt på plata på vei til jobb en ukes tid allerede.

In Absentia er en perfekt introduksjon til progrock for de som ikke er helt fortrolige med sjangeren. Spor som "Blackest Eyes" og "Trains" er lettfattelige og høyst fengende og har blitt gjengangere på Porcupine Tree-konserter. Jeg kan bare ikke finne noen svakheter ved plata og den er også av den sjeldne sorten jeg ikke går lei av. I mine øyne er den rett og slett ganske perfekt!

Porcupine Tree er på turné denne våren/sommeren og spiller bl.a. på Roskilde i juli. Jeg var på konserten på Sentrum Scene i oktober 2009, i forbindelse med turnéen til den siste plateutgivelsen, The Incident (2009). Selv om et eventuelt konsertset antakelig ikke har endret seg nevneverdig siden den gang, har jeg et gryende ønske om en reprise og hadde syntes det var veldig hyggelig med et snarlig gjensyn.

Ukas låt, uke 10: Broken Bells : "The High Road"


Hør: Broken Bells / "The High Road"

Første smakebit fra samarbeidet mellom The Shins-vokalist, James Mercer, og Danger Mouse-produsent, Brian Burton. For øyeblikket er det ingenting som kan gjøre kontordagen min bedre enn at jeg kan skru opp lyden en sjelden gang denne låta blir spilt på radioen. Jeg har savnet stemmen til Mercer siden Shins-plata Wincing The Night Away (2007), som jeg periodevis slet helt ut. "The High Road" er en fantastisk liten perle, som i ytterste konsekvens fikk meg til å hente frem vårjakken min, selv om det strengt tatt fremdeles er litt for kaldt. Jeg trenger slike drypp av vårlig inspirasjon etter lange måneder i mørket! Har enda ikke fått hørt platen, men i mellomtiden klapper jeg i hendene av begeistring for førstesingelen! En turné er også planlagt, kanskje noe for Øya?

torsdag 11. mars 2010

Konserter : Yeasayer


I 2008 oppdaget jeg Brooklyn-bandet Yeasayer, idet jeg ble fullstendig bergtatt av "2080", fra All Hour Cymbals (2007). At denne plata siden har vært en gjenganger i hjemmet mitt, er kanskje å være beskjeden. Den har tidvis gått seg varm, og etter hvert har min samboer, som normalt sverger til punk og ska, med innlevelse begynt å stemme i på refrengene..

På tross av dette, har tilfeldighetene gjort at jeg ikke fikk muligheten til å se dem live før de igjen var på plass på Rockefeller, 6. mars. Dette var 5. gang bandet spilte i Norge, og med den nye plata, Odd Blood (2010), var det et litt annerledes, dansorientert, Yeasayer som gikk på scenen.

Musikkskribenter har hatt problemer med å sjangerdefinere Yeasayers musikk, og en av beskrivelsene som har blitt hengende ved dem er deres egen: "Middle Eastern-psych-snap-gospel". All Hour Cymbals er en eklektisk mash-up av afrikanske rytmer, progrock, folk og dub, med innslag av Bollywood og Midtøsten - for å nevne noe. Med Odd Blood varslet bandet en skiftning mot et mer elektronisk basert lydbilde. Det viktigste, vokalharmoniene og et bredt spekter av rytmer og samplede effekter, har de bevart.

Og for et hyggelig band de er!! Allerede før konserten var i gang, vant de meg helt over! Da oppvarmeren, tyske Hush Hush, gikk på scenen, stod bassist, Ira Wolf Tuton, på siden og fulgte med. Gitarist og keyboardist, Anand Wilder, snek seg til å ta noen bilder. En av de to perkusjonistene de har med seg på turnéen, tok seg en tur blant publikum. Jeg syns det var en nydelig gest å vise oppvarmeren slik oppmerksomhet - det er jo et set de har hørt hver eneste kveld av turnéen. De kunne gjemt seg backstage som rockere flest. Når de i tillegg tok sin egen lydsjekk, var jeg solgt. Etter 3 år med turnering og kritikerhyllester, er de tilsynelatende like jordnære og det står det respekt av!

At set-lista hovedsaklig fokuserte på det nye materialet fra Odd Blood, er naturlig. Åpningssporet, "The Children", var også konsertens åpningsnummer, og med denne vel unnagjort, fikk vi etter hvert servert hele Odd Blood, med noen smådrypp fra eldre tider, som "Wait for the Summer", og "Tightrope" fra veldedighetsplata Dark Was the Night (2009). Den nye singelen, "O.N.E"., rykket forsiktig i publikums dansefot og førstesingel fra Odd Blood, "Ambling Alp", var en sikker vinner. Jeg må likevel innrømme at kvelden ikke var komplett før ekstranumrene "Sunrise", og den etterlengta "2080" var på plass. Da hadde jeg imidlertid mistet bakkekontakten og det tok meg ca. en uke å lande igjen.

Jeg leste et intervju hvor front-vokalist, Chris Keating, ble konfrontert med All Hour Cybals mange apokalyptiske og samfunnskritiske tekster. Keating er til en viss grad enig, men fremhever hvordan det negative oppheves av det ekvivalent positive i tekstene (jmf. "2080": I can't sleep when I think about the times we're living in / I can't sleep when I think about the future I was born into [...] / It's a new year, I'm glad to be here / It's a fresh spring, so let's sing). Han påpeker at ofte kan den mest oppløftende og gledessprendende musikken komme fra kulturer i dyp krise. Jeg oppfatter det slik at bandet ønsker å formidle noe av den samme gleden, selv med et alvorlig budskap som ofte ellers kan virke tyngende på både artist og publikum. Hvis dette har vært litt av meningen er det kanskje ikke så rart at jeg den siste uken har gått rundt og følt at jeg sprer kjærlighetsstråler til omgivelsene mine. Konserten var en real energi-boost!