onsdag 24. mars 2010

Florence & The Machine


Mars har vært en god musikkmåned og begynte innledningsvis med Florence & The Machine-konserten på Rockefeller, 1. mars. Jeg dro sammen med en venninne fra jobb og det viste seg å bli det reneste jobbtreffet, da vi møtte på flere kolleger. Tanum liker Florence & The Machine!

Jeg så Florence Welch for første gang på Øyafestivalen i fjor sommer. Da endte det med at jeg gikk tidlig fra konserten, og tenkte at damen ikke hadde helt grep om materialet sitt. Det ble litt mye snøvling mellom sangene og kanskje heller ikke de beste vokalprestasjonene. Jeg leste senere i et intervju Q gjorde med henne på vei til, og under festivalen, at en kombinasjon av rangling, lite mat, alkohol og generell glede over turnélivet muligens hadde litt påvirkning på prestasjonene.

Welch er ikke den første som går på en turnésmell og det er heller ikke uforståelig at rockestjernetilværelsen er fristende for en fersk artist. Etter å angivelig ha innført strammere regler rundt drikkeflyt og festing før konserter var jeg uansett viss på at kvelden hadde mye å by på. Øya var dermed lenge glemt da vi ankom Rockefeller!

Florence & The Machine åpnet konserten med "I'm Not Calling You A Liar" og fikk allerede fra begynnelsen vist frem Welchs utrolige vokalferdigheter i kombinasjon med harpen. På rolige partier fikk de publikum til å stå fjetret. Med høyere tempo tilførte harpen en kompleksitet i lydbildet, som både støttet og løftet vokalen på akkurat de riktige stedene. På en time spilte de gjennom mesteparten av albumet Lungs, med "You Got The Love" og "Rabbit Heart (Raise It Up)" som ekstranummer. Welch virket nesten sjenert på scenen denne gangen og sa ikke stort. Stadige glitrende smil mot publikum tydet likevel på at responsen var tilfredsstillende. Med et såpass kort set maktet bandet å holde intensiteten oppe, men Welchs stemme ble sliten mot slutten. Jeg er litt skuffet over avslutningen med "Rabbit Heart (Raise It Up)", hvor Welch nesten forsvant på deler av refrenget. Mye av materialet står og faller på vokalen, som igjen betyr at Welch bærer mye av byrden for publikums opplevelse av konserten, alene.

En venninne av meg har påpekt hvordan mye av Welchs omgivelser og egen fremtoning minner om, og kanskje har hentet inspirasjon fra, preraffaelittisk kunst. Man kan se det i hvordan hun poserer på bilder, på valg av klær, på platedesign og ikke minst i det knallrøde, ville håret. Det slo meg at symbolikken også var veldig tydelig på scenen. Blomstene som er festet til mikrofonstativet, fugleburene brukt som dekorasjon, den flagrende kjolen, lyssettingen.. Tilmed harpen! Det hele setter en flott ramme til musikken og understreker det Welch prøver å formidle, også visuelt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar