torsdag 29. juli 2010

Spillelister : INDIeREKTE juli 2010


Hør: INDIeREKTE juli 2010 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE juli 2010 (i Spotify)

Siste rest av juli har visst tenkt å regne bort. Da passer det bra med ny spilleliste og kanskje noen nye oppdagelser. Dette har jeg lyttet til denne sommeren:

1. John Grant / I Wanna Go To Marz **
2. Lissie / Cuckoo
3. Mystery Jets / Alice Springs
4. Fyfe Dangerfield / So Brand New
5. Tôg / Sansen
6. Wild Nothing / Live In Dreams
7. Basia Bulat / Go On
8. Villagers / That Day
9. Field Music / Them That Do Nothing
10. Brandon Flowers / Crossfire
11. Wolf Parade / Cloud Shadow on the Mountain *
12. Keepaway / Yellow Wings
13. Ed Harcourt / Church Of No Religion
14. Janelle Monae / Cold War
15. Woods / Death Rattles
16. Angus & Julia Stone / Yellow Brick Road *
17. Perfume Genius / Mr. Peterson
18. Department Of Eagles / While We're Young
19. Bombay Bicycle Club / Ivy & Gold
20. Dangermouse & Sparklehorse w. Julian Casablancas / Little Girl
21. Everything Everything / Sufragette Sufragette *
22. M.I.A. / XXXO
23. Active Child / Weight Of The World **
24. Of Montreal / Coquet Couquette *
25. David Ford / She's Not The One
26. The Coral / More Than A Lover
27. Mark Ronson / Bang Bang Bang
28. The Avett Brothers / January Wedding
29. Dum Dum Girls / Jail La La
30. Panda Bear / Tomboy *

* Mangler i Spotify
** Mangler i WiMP

Bilde: Von IV av Ida Skivenes

onsdag 21. juli 2010

Festivalsommer : Latitude Festival 2010


Storbritannia har en lang og sterk tradisjon for musikkfestivaler. I år markerte Glastonbury sitt 40. festivalår, Isle of Wight slo til med The Strokes' comeback-konsert og Reading & Leeds-festivalene er mer populære enn noensinne. I dette selskapet er Latitude Festival et ungt tilskudd med sin 5. gjennomførte festivalhelg. Størrelsesmessig ligger de også på et mer beskjedent nivå, med 30.000 besøkende. Latitude er likevel en høyst vital og aktuell festival, og med Festival Republics hovedmann, Melvin Benn, som grunnlegger og direktør, er det ingen grunn til å tro at de har nådd sin topp i år. Med fokus på øko-vennlige løsninger og kildesortering, er Latitude dessuten i dag Storbritannias mest miljøvennlige festival, passende lokalisert i landlige omgivelser i Henham Park, Suffolk. De rosa sauene som spankulerer relativt uanfektet rundt, både på festivalområdet og campingen, har blitt et av festivalens viktigste symboler og et morsomt pek på det faktum at dette er tjukkeste landsbygda!

Så er også Latitude Festival noe langt mer enn en musikkfestival. Med egne lyrikk- og litteraturscener, humor-, cabaret-, film-, dans- og kunstscener, så festivalen et variert og familieorientert publikum som strakk seg over flere generasjoner. Royal Shakespeare Company og The Opera Group var involvert i flere arrangementer på ulike scener. Bret Easton Ellis og Jonathan Faulks leste fra egne romaner, og komiker Robin Ince holdt også i år bokklubb. Musikkprogrammet var fyldig, men rommet kanskje en tredjedel av programavisa. Min venninne Frøydis, fikk med seg mye av det som ikke var ikke-musikkorientert. Jeg hadde derimot mer enn nok med å konsentrere meg om å få sett en brøkdel av alt jeg helst skulle hatt med meg på musikkscenene, og løp i sikksakk. Enda godt det var korte avstander mellom scenene, for du, så gøy det var!

Selv om festivalen offisielt startet fredag, var det flere store åpningsarrangement allerede torsdag kveld. Fiolinist Nigel Kennedy, åpnet musikkscenene med eget orkester på Lake Stage. Senere spilte Tom Jones låter fra sitt nye album Praise & Blame. Denne konserten var annonsert på Sunrise Arena, den aller minste scenen midt inne i skogen, og dro så store folkemengder at de fikk problemer med å sikre teltet. Mange ble nok likevel skuffa over at ingen av de "gode, gamle slagerne" kom. Jeg holdt ut akkurat tre sanger, før jeg måtte slepe med meg mitt selvbevisste, norske selvbilde og komme meg bort derifra. Briter har et helt annet forhold til nostalgimusikk enn nordmenn (dette sier dama som har betalt for å se Take That!). Jeg beundrer dem litt for det, for de kan sin rockehistorie og de tar ikke seg selv eller artistene så veldig høytidelig. Men Tom Jones altså. Nei, nei, nei. (Jaggu var han ikke tilbake også søndag formiddag, denne gangen uannonsert. Det ljoma i hele parken…).

Sunrise Arena viste senere mange fremadstormende artister til forbausende stort publikum. Lissie spilte for smekkfullt telt, hittil det største oppmøtet jeg har sett på hennes konserter. Hun var søt og sjarmerende som vanlig. Det var ganske sterk vind den dagen og den traff scenen som en naturlig vindblåsemaskin. Det så ut som hun aldri hadde gjort annet enn å synge i motvind, med det lyse håret flagrende bak seg. Fin effekt =). The Pains Of Being Pure At Heart startet høstturnéen sin på Sunrise og fikk luftet den nye singelen "Say No To Love". Darwin Deez gjorde festivalens beste konsert, med en stormrekke av fengende poplåter i ellevill kombinasjon med koreograferte dansetrinn. Som karen ved siden av meg sa om frontmann Darwin Deez (egt. Smith): "han der burde hatt ei skikkelig søndagssteik!". Tynne indiemannen og resten av bandet fikk overdøvende applauser for innsatsen. Jeg visste han danset, men jeg trodde det var mer som Erlend Øye enn som Beyoncé! Veldig imponerende! Gå på en Darwin Deez-konsert hvis du har muligheten og le HØYT. Ikke av, men med. De var fantastiske!


Darwin Deez.

En annen Sunrise Arena-artist, Active Child, hadde fått festivalens mest utakknemlige spilletidspunkt, kl 11.30, på lørdag formiddag. Et passe slitent publikum kom sjanglende inn til teltet og dannet etter hvert en brukbar folkemengde. Underlige Pat Grossi viste harpe-skilsa sine og tydde vekselsvis også til den velkjente synthen. Konserten ble, med Grossis falsetto-stemme, en vakker start på dagen og også en av festivalens beste. Det er synd at jeg ikke tok meg tid til å se flere konserter på Sunrise enn jeg gjorde. Dette var den eneste scenen som ikke var i umiddelbar nærhet av de andre, og derfor rakk man liksom ikke over. Girls, Tokyo Police Club, The Middle East og These New Puritans er bare noen av mange jeg glippa der.


Active Child.

Empire Of The Sun kom med fullt sceneshow, og gjorde en sen konsert på hovedscenen, Obelisk Arena, men imponerte dessverre ikke. Noen band har enkelte lyspunkter på ellers middelmådige album. Empire Of The Sun har "Walking On A Dream" og "We Are The People", men er ellers mest masete. Det var de også live, i tillegg til et tidvis ekstremt statisk sceneshow, som gjorde det hele ganske kjedelig. The Temper Trap gikk i motsatt retning med sin konsert på samme scene. Jeg er heller ikke særlig glad i deres debutplate Conditions, med unntak av "Fader" og "Sweet Disposition". Materialet viste seg å være lydmessig mye rikere live. De fikk også tid til en ny låt og stod for festivalens lengste jam på godt over 10 min. All ære for det når man passer tiden som hauken og har sine 30 minutter til rådighet (forresten tror jeg Temper Trap spilte lenger..).

Yeasayer følte tydeligvis tidspresset og kjørte på i full fart. De gikk for et "blodfan-sett", som forvirret tenåringene fremme ved scenen. "Wait For The Summer" ble fulgt opp av "Rome", "2080" og "Sunrise". Var jeg den eneste som kunne teksten til "2080"? Eller i det hele tatt hadde hørt All Hour Cymbals? Det er tydelig at de har vunnet nye arenaer med Odd Blood, og kanskje mistet noen på veien. "Ambling Alp" har definitivt overtatt som hoved-hit. Tidligere på dagen gikk jeg og min solbrendte nese for å hilse på bandet, og de var veldig, veldig hyggelige! Vi snakket litt om Øya og så fikk jeg signert Latitude-bærenettet mitt. Jeg har spilt All Hour Cymbals hver eneste uke i 3 år, så det var ganske stas å hilse på dem!


Meg og mitt nysignerte Latitude-bærenett.

The National var en annen årelang favoritt jeg gledet meg veldig til. Matt Berninger glimtet til med en helt fantastisk vokal og var tidvis nesten manisk. De konsentrerte seg hovedsaklig om nye High Violet og Boxer, men skviste også inn litt gammelt. De ryktede blåserne var med, samt fela. Jeg gleder meg enda mer til Operaen nå!

Blåseinstrumenter var forresten årets greie. Spesielt trompet. The National, Mumford & Sons, Noah And The Whale, Belle & Sebastian, Angus & Julia Stone og Laura Marling, var bare noen av de som hadde litt lyd-assistanse på scenen. Angus & Julia Stone stod dessuten for årets duett, da de inviterte Damian Rice på scenen for å gjøre "You're The One That I Want", fra filmen Grease, i en veldig nedtonet og stemningsfull versjon. Søskenparet holdt på det underliggjørende og naive, både i låtene, kroppssråket og vokalmessig. De var kjempesøte og har etter hvert et solid knippe låter å velge i, blant annet min favoritt "Yellow Brick Road", som de avsluttet med.


Julia Stone sammen med Damian Rice.

Noah And The Whale stod for årets fuktige øye, med en versjon av "The First Days Of Spring" som tok pusten fra meg. De annonserte at de nå gikk i studio for å lage et nytt album, og gav publikum en smakebit til stor begeistring. Dette var en av Word Arena-konsertene som hadde et imponerende oppmøte. Folk stod langt utenfor teltet. Jeg var ikke klar over omfanget av populariteten til flere band jeg anser som relativt smale indieband. Et annet tilfelle var Wild Beasts. Jeg kom litt uti konserten og fikk nesten ikke plass! Wild Beasts framstår for meg som ikke-spesielt-tilgjengelige-for-folk-flest og Hayden Thorpe har virkelig en spesiell falsetto-stemme. Oppslutningen i hjemlandet var i alle fall imponerende! Gjennomsnittsalderen var også høyere enn ventet, med mye middelaldrende menn. Ellers noterte jeg festivalens tjukkeste gresståke.

Da The Feeling spilte, havnet jeg i et av disse spesielle britiske fenomenene. Et svært entusiastisk publikum ventet lenge på å få med seg denne konserten og sang med så det ljomet i taket. Sang nummer tre, hiten "Never Be Lonely" gjorde meg nok en gang til en selvbevisst nordmann og jeg pitla meg kjapt ut av teltet. Tro om dette er litt som å se Donkeyboy i Norge? Eller Postgirobygget? The Maccabees hadde også et forunderlig omfangsrikt publikum uten å imponere noe særlig.

Frankie & The Heartstrings hadde fått festivalens frekkeste spilletid, klokken 20.30 lørdag kveld, på Lake Stage. De har enda ikke kommet med noe debutalbum og har foreløpig bare noen få låter å vise til. Når NME i tillegg beskriver Frankie som "perfectly beautiful", kan man mildt sagt si jeg var skeptisk. Selvsagt hadde de rett. Frankie er den fødte frontmann og gjorde en overbevisende og helhjerta innsats for å hente energi fra publikum og sende den tilbake tifoldig. Bandet spilte også flere svært catchye melodier, som jeg tidligere har syntes var pregløse når jeg har hørt dem som plateversjoner. Positiv vending!


Utsikt over Lake Stage, Word Arena (sirkusteltet) og bak i det fjerne, Obelisk Arena.

Andre overraskelser var bl.a. Jonathan Jeremiah, som valset inn med en mektig stemme og noen folk-låter som var en festival midt på et jorde (fullt av sauer), verdig. David Ford hadde jeg ikke tenkt å se, men havnet midt oppi ved tilfeldigheter. Jeg hadde ikke hørt på noe av han tidligere, men utifra hva jeg hadde lest fenget det heller ikke særlig. Så feil kan man ta! Fords halvtime var en av de friskeste og mest uforutsigbare av alt jeg hørte! Hans inspirasjon ligger også dypt i folktradisjonene, men han har rootsa det litt mer opp enn Jeremiah. Chief gjorde også en tradisjonell folkgreie med lettlikelige melodier og litt nytt materiale.

Lørdagens headliner, Belle & Sebastian, stod for årets coverlåt da de spilte Rolling Stones' "Jumping Jack Flash". Alle sang med! På "The Boy With The Arab Strap" inviterte de et knippe av de ivrigste på første rad til å danse på scenen. Jeg har aldri vært så gira på Belle & Sebastian, men det var en hyggelig avslutning på dagen, med mange gamle nostalgi-perler (som jeg kunne tåle!), blandet med litt nye ting og en veldig pratesalig Stuart Murdoch.

Here We Go Magic spilte mye råere live enn på plate, noe jeg likte godt. De hadde dessverre litt lav vokal, eller så var det bare vinden som spilte meg et puss. Everything Everything ble bakgrunnslyd for litt middagsmat, men sitter på noen svært fengende melodier. Jeg gleder meg til plate! John Grant holdt en ettermiddagskonsert på Obelisk med et bra oppmøte. Det var tredje gang på tre uker at jeg så han live. Denne gangen slet han litt med stemmen og startet med en fryktelig treg ballade. Queen Of Denmark inneholder uansett så mange sterke låter at det tok seg opp underveis og jeg håper noen ferske Grant-fans ble frelste.


Sunrise Arena inne i skogen.

Det er en greie at jeg aldri får høre favorittsangene mine på konserter. Av alt jeg så på Latitude hadde jeg ikke gjort meg opp så mange meninger om hvilke spor jeg helst ville høre av hvem, bortsett fra Mumford & Sons "Dust Bowl Dance". Den spilte de selvsagt ikke. Uansett var det mye å synge med til og de kunne fått til et skikkelig publikumskor på "Little Lion Man" hvis de hadde villet. De spilte dessuten også en ny låt, som var minst like oppløftende og allsangvennlig som låtene på Sigh No More.

Laura Marling var litt anonym og gav inntrykk av at festivaler ikke helt var hennes greie. Hun gjennomførte likevel på en respektabel måte, med hovedvekt på låter fra I Speak Because I Can. Jeg liker plata veldig godt og Marling er så ung at jeg får storesøster-syndromet og tenker at wow, har lille du laget dette? Så flink! Men så er det jo bare jeg som begynner å bli eldre (men ikke voksnere).


Jada. Det var rosa sauer der.

Både Florence & The Machine og Vampire Weekend gjorde sine første hovedkonserter på Latitude, men jeg så dessverre ingen av dem. Florence har jeg sett flere ganger før, så hun måtte vike for The National, og Vampire Weekend måtte vike for Grizzly Bear, som festivalens avslutningskonsert. De spilte alt for høyt! Jeg kunne ikke stå langt framme fordi lyden gjorde fysisk vondt i kroppen. Jeg gikk derfor bak til en av sideskjermene og satte meg der. Det var en utrolig flott konsert og de harmoniserer som engler. Det hadde imidlertid vært enda bedre hvis ikke alt hadde druknet i vibrasjonene fra det som var justert for høyt (bass og elektroniske trommer?). Jeg bruker nesten alltid ørepropper (ikke at det hjalp denne gangen), men det var det ikke særlig mange andre som gjorde på generelt grunnlag. Jeg la selvsagt mest merke til alle barna som gikk uten lydbeskyttelse. Jeg tror kanskje ikke desibelgrensene er like snille som i Norge heller.

Noen ganger hadde jeg følelsen av at jeg prøvde å rekke over så mye at jeg kun så halve konserter. The Antlers hørte jeg på avstand, men de hadde gjort veldig rare låtvalg. Jamie Lidell beat-boxa (og spilte så vidt jeg vet ikke "Compass"). Frightened Rabbit og Black Mountain rakk jeg slutten på konsertene til. De spilte for store publikum og gjorde knallgode avsutninger. Villagers gjorde det vondt å gå ifra, men de kommer på Øyanatt og kanskje jeg er heldig å får sett dem der (hvis det ikke blir Caribou / Bear In Heaven istedet…).

Om jeg skal tilbake? Gjerne det. Men 2011 blir festival-i-USA-året. Så vi får se. Jeg syns flere nordmenn burde ta turen. Heller enn til for eksempel Roskilde! Dra på festivaler som ikke er så oppbrukte og som alle har vært på før deg! Og hvis du er litt redd for teltlivet, festivaldoer, manglende daglig dusj og alle de andre komfort-greiene vi har blitt så avhengige av, er England et bra land å festivalisere seg i. Folk er veldig skikkelige og de har dratt på festivaler i åresvis. Og det er dusjer der! Ting er generelt veldig bra gjennomført. Og man slipper køer! Fra man setter seg på bussen på Victoria Station og til man er tilbake der: ikke en eneste kø. Jo, hvis man vil ha Fish & Chips ca. kl 18-19, da vil man oppleve kø. Hvis man kan leve med en bakt potet, slipper man den. (Køgreiene kommer til å irritere meg veldig på Øya…).

Jeg lenker selvsagt til Latitudes fulle festivalprogram. Mitt festivalprogram kan også kikkes på hvis det er interessant.

Beklager alle de dårlige bildene. Det var egentlig svært få som ble tatt med super-kompakt-kameraet mitt som i det hele tatt var brukbare. Likevel følte jeg at teksten var så lang at noe måtte pause den. Derfor fikk favorittkonsertene mine være med =)

Diverse : Program for Latitude Festival 2010 - det man rakk over...

Her er oversikten over de bandene / artistene jeg greide å rekke over på Latitude Festival 2010.

Fredag 16. juli 2010
Eleanor Lou
Jonathan Jeremiah
Kassidy
Here We Go Magic
Lissie
Black Mountain
Angus & Julia Stone
Laura Marling
Wild Beasts
Empire Of The Sun
Everything Everything
The National

Lørdag 17. juli 2010
Active Child
Chief
John Grant
Frightened Rabbit
Maccabees
Noah & The Whale
Frankie & The Heartstrings
Belle & Sebastian

Søndag 18. juli 2010
The Antlers
Jamie Lidell
Mumford & Sons
Yeasayer
The Temper Trap
The Pains Of Being Pure At Heart
Darwin Deez
Grizzly Bear

mandag 19. juli 2010

Latitude 2010 : oppvarmingen


En stykk lykkelig musikkelsker har akkurat kommet tilbake fra indie-paradiset Latitude Festival! Aldri har vel en dusj på eget bad og egen seng føltes mer som luksus =)

Helgens opplevelser skal selvsagt oppsummeres i nærmeste fremtid. De beste, værste, rareste, mest overraskende, kosligste, mest bråkete og minnerike konsertene. Det generelle campinglivet på britisk landejord. En smått solbrendt nese og praten med Yeasayer, som er veldig, veldig hyggelige. Årets festivalinstrument, årets antrekk, folks ikke-eksisterende bruk av øreplugger, rosa sauer, litt dans og litt litteratur, litt regn, mye sol, kalde netter, vond hals og interessant festivalmat. Og ikke minst Lissie, Mumford & Sons, Darwin Deez, Belle & Sebastian, Empire of the Sun, The National, Active Child, The Temper Trap, Grizzly Bear, John Grant og ca. 20 andre artister jeg greide å skvise inn i et temmelig tettpakka program. Jeg har sjokka rundt i Henham Park disse tre dagene, med det tetteste programmet som var mulig å gjennomføre. Og likevel glippa jeg M A S S E !

Følg med! Først skal jeg bare sove til langt på dag.. =)

mandag 12. juli 2010

Spillelister : INDIeREKTE Øya 2010


Hør: INDIeREKTE Øya 2010 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE Øya 2010 (i Spotify)

Nå er det i underkant av en måned igjen til Øyafestivalen. Spillelisten oppsummerer mine favoritter fra årets line-up. Jeg innser at det vanskelig skal la seg gjøre å få med seg alt dette… Det er jo det vanlige festival-dillemmaet, hvem skal prioriteres? Spesielt Øyanatt-programmet kommer til å bli hektisk i år...

Artister som spiller på Øyanatt er merket med tre stjerner (***), ellers spiller de andre på festivalscenene.

1. The XX / Crystalised
2. Yeasayer / Ambling Alp
3. Local Natives / Airplanes
4. Ariel Pink's Haunted Graffiti / Bright Lit Blue Sky
5. Paul Weller / No Tears To Cry
6. Broken Bells / Vaporize
7. Bear In Heaven / Lovesick Teenagers * ***
8. Susanne Sundfør / Knight Of Noir
9. Jónsi / Go Do
10. Ost & Kjex / Mosambiquetravellplan *
11. Miike Snow / Black & Blue
12. Lindstrøm & Christabelle /Love Sick
13. LCD Soundsystem / Get Innocuous!
14. Sleigh Bells / Rill Rill
15. M.I.A. / Paper Planes
16. La Roux / In For The Kill
17. Caribou / Odessa ***
18. Tony Allen / Crazy Afrobeat
19. John Olav Nilsen & gjengen / Hull i himmelen
20. The Specials / A Message To You Rudy
21. The National / Slow Show ****
22. Youth Pictures Of Florence Henderson / Puzzle: I'd Rather Listen To Weston
23. Navigators / Wall Of Stone
24. Against Me! / I Was A Teenage Anarchist
25. Surfer Blood / Swim
26. Harlem / Friendly Ghost ***
27. Girls / Lust For Life
28. Kråkesølv / Skredder
29. Villagers / Becoming A Jackal ***
30. Iggy & The Stooges / Seek And Destroy
31. Pavement / Gold Soundz
32. Motorpsycho / Feel **
33. Field Music / In The Mirror
34. The Flaming Lips / Yoshimi Battles The Pink Robots Part 1
35. Owen Pallett / Oh Heartland, Up Yours! ***
36. Panda Bear / Bros
37. Tôg / Sansen ***
38. Casiokids / Finn bikkjen
39. DiskJokke / Reset And Begin
40. Robyn / With Every Heartbeat (m/ Kleerup)
41. Air / Radian
42. Basia Bulat / Go On ***
43. Shearwater / The Snow Leopard ***
44. The Low Anthem / Cage The Songbird ***
45. The Black Angels / You On The Run
46. Wild Nothing / Bored Games ***
47. Thom Hell / Don't Let Go
48. tUnE-yArDs / Sunlight
49. Cymbals Eat Guitars / …And The Hazy Sea
50. Trash Talk / Explode *

* Mangler i Spotify
** Mangler i WiMP
*** Øyanatt
**** Åpningskonsert i Operaen

lørdag 10. juli 2010

Festivalsommer : Hard Rock Calling 2010, del 2


Festival i England er alltid veldig lugnt. Alt er velorganisert og det er imponerende at det ikke er antydning til kø NOE sted, når 50.000 mennesker samles. Inngang, mat, drikke, toalett og, utrolig nok, utgang, gikk knirkefritt begge dagene vi var der. Dessuten er man litt mindre restriktive på hva man kan ta med inn enn i Norge. Egen vannflaske for eksempel. Uvurderlig! £4 for en halvliter (Tuborg!) er kanskje i stiveste laget i England, men egne Hard Rock-rater gjelder sikkert.

Spesielt søndagen viste en del interessante, men praktiske, festivalløsninger. Med Paul McCartney som head-liner, steg gjennomsnittsalderen dramatisk fra fredagen. Tidlig på ettermiddagen satte jeg meg ved siden av en gjeng litt eldre mennesker. De hadde frosset vannflaskene sine, brukte paraplyer som parasoller og hadde tydeligvis vært på festival i 40 plussgrader før. Det hersket skikkelig piknikkstemning i parken og det var riktig så fint! Jeg tipper at et par av dem kanskje så Beatles live en gang på 60-tallet. Jeg håper at jeg blir en av dem, som tar med meg fluktstolen og setter meg på festival for å høre en av gamlakara når jeg bikker 70!

Jeg reiste tidlig til parken for å se Elvis Costello og Crowded House. Venninnen min kom etter litt senere, når den verste varmen hadde lagt seg. Temperaturen er det siste jeg skal klage på. Festival i slutten av juni vil naturligvis bli varmt, hvis det ikke regner. Alt er bedre enn regn! Dessuten venter Coachella meg i april neste år, og jeg tror ørken blir heftigere.

Fotball derimot! På storskjerm? Elvis Costello nevnte ikke kampen mellom England-Tyskland med et ord, men det kan da ikke ha vært så greit å spille for et publikum som gir mer respons til det som skjer på skjermen ved siden av, enn det man selv holder på med? Jeg syns det var litt ugreit at fotballkampen ble vist på hovedscenen. Costello spilte bra, men virket litt uinspirert, forståelig nok. Han ble etterfulgt av et svært takknemlig Crowded House, som også til å begynne med, ble rammet av fotballkampen. Første delen av settet brukte de på nyere ting, før de gikk over til den reneste hit-paraden mot slutten. Det passet fint, siden denne søndagen var ment som den store mimre-dagen. Ærverdig nostalgi kan man like.

Det kan likevel være greit med en pause. Jeg ditcha derfor Crosby, Stills & Nash til fordel for Lissie. Jeg får ikke uttrykt mange nok ganger hvor glimrende den dama er! Hun spilte i et, etter hvert, ganske fullt telt, som satte nye temperaturrekorder. Hvem bryr seg om det når Lissie spiller sin siste konsert før en ukes ferie hjemme i USA? Det var en ekstra sprudlende dame som spilte sine 30 minutter, og vekslet fra balladene "Oh Mississippi" og "Everywhere I Go", til opptempo-singlene "Cuckoo" og "In Sleep". Jeg skulle gjerne hatt 30 minutter til!

I kraft av min komme-for-sent-vane fikk jeg i alle fall med meg avslutningen på John Grants halvtime på Bandstand-scenen. Han ventet med å spille "I Wanna Go To Marz" til jeg kom. Veldig omtenksomt, eller kanskje bare en måte å avslutte med grandør. Dessverre druknet "Where The Dreams Go To Die" i konserten på Pepsi Max-scenen. "Queen Of Denmark" biter litt mer fra seg og har blitt en av mine Grant-favorittsanger etter å ha sett han live.

Beach House deklamerte ganske tidlig at de ikke var "a sunshine kind of band" og sa ikke så mye mer, men spilte en del fra nyeste platen Teen Dream (2010). Plutselig fant jeg mitt publikum! Frekvensen av rutete skjorter steg betraktelig forran dette mini-lysthuset som det tydeligvis bare var spesielt interesserte som hadde funnet frem til. Victoria Legrand gjemte seg i håret sitt og Alex Scally spilte bass med føttene på siste låt (som jeg dessverre ikke greier å huske hva var..). De er snodige og fantastiske!

Jeg gikk ikke på HRC for Paul McCartney sin skyld. Det har vært lite Beatles i mitt barndomshjem og jeg har ikke hatt noe særlig forhold til ting han har gjort etterpå. Jeg stilte meg derfor relativt likegyldig til avslutningskonserten. I ca. 10 sekunder. På første innpust etter at han entret scenen fikk jeg et "wooow, jeg står og ser på en EKTE Beatle"-øyeblikk som kom igjen med jevne intervaller. Han kommuniserte mye mer med publikum enn jeg hadde ventet og han spilte mye Beatles, spesielt den siste timen. Mannen er 68 år og stod på i nærmere 3 timer uten pause - det er ganske heftig!

Det som fenget meg minst var Fireman-låtene, men det kan også være fordi disse var ukjente for meg. Han spilte ingenting fra Off The Ground (1993), som er den eneste soloplaten jeg har hørt (passivt) på. Det ble imidlertid veid solid opp av klassiker på klassiker. "Eleanor Rigby" i det solen går ned over Hyde Park. "A Day In The Life" som går over i å bli "Give Peace a Chance", som en hyllest til John Lennon. George Harrison blir minnet med "Something". "Let It Be" blir dedikert til familie og nære venner, før fyrverkeriet smeller på "Live And Let Die" og det hele avslutter med tidenes allsang på "Hey Jude". Det er på dette tidspunktet jeg innser at det ikke finnes et eneste menneske i hele verden som ikke har et forhold til Paul McCartney. Så naivt av meg å tro at jeg ikke hadde det. Korøving med organist og dirigent Mark på barneskolen, som lærte oss "Let it Be". Senere, på ungdomsskolen, sang vi "Yesterday" og "Hey Jude", a capella, under kyndig ledelse av Irene. Det er kanskje ikke stort, men nok til at det satt i Hyde Park. Til slutt ble jeg smittet av denne gjennomgående nostalgiske ånden som hersket i publikum og knyttet McCartney til mindre (eller større) begivenheter i mitt liv, på en måte som gjorde konserten temmelig rørende. Dette er sikkert noe av poenget når storkara spiller. Og uansett er det spesielt å synge tilbake til McCartney, sammen med 50.000 andre mennesker. Det forteller man nok barnebarna om.

Rockblogg har også dekket Hard Rock Calling, deres inntrykk kan leses her.

fredag 9. juli 2010

Festivalsommer : Hard Rock Calling 2010, del 1


I dag er det to uker siden startskuddet for årets Hard Rock Calling (HRC) i Hyde Park, London. Denne noe sene rapporten skyldes en ferietur i bil rundt England, Wales og Irland. Bedre sent enn aldri? Det ble også helgens mantra.

Vi kom til London torsdag kveld. Jeg løp rett til Union Chapel for å få med meg Bella Unions bandkveld der. Det var en travel helg for plateselskapet, som i tillegg presenterte et knippe artister på HRCs Bandstand-scene lørdag og søndag, blant annet Beach House, Here We Go Magic, John Grant, Lone Wolf og Mountain Man. Hvordan bandkvelden gikk og hvor seint ute jeg var, kan leses i Oppvarming i Union Chapel. Fredag fulgte vi opp med å være fascinerende seint ute igjen. Med avslutningen til The Gaslight Anthem gjorde jeg i alle fall et note to self om at jeg kanskje kan prøve å være ute i god tid når de spiller på Øya.

The Hives ble flyttet til hovedscenen da Wolfmother måtte avlyse. Det ville de nok gjøre så mye ut av som mulig. Pelle Almqvist egget publikum på sitt sedvanlig cockye vis, og startet det hele med å ønske alle velkomne til "a 40 minute orgasm". Gamle hits ble blandet med nytt materiale og jeg skulle ønske det ble mindre prat og mer spilling. Vel er det en del av greia at Pelle preiker skit, det hører med, men 40 minutter er ikke særlig lenge å spille på! De viktigste låtene ("Hate To Say I Told You So", "Walk Idiot Walk" og "Two-Timing Touch And Broken Bones") var heldigvis prioritert.

Med Ben Harper & Relentless 7 havnet vi midt i et "britisk fenomen". Jeg måtte avsløre min totalt manglende viten om dette bandet og lot meg i stedet underholde av publikum rundt meg som virkelig digga. Det var ca. på dette tidspunktet at luften ble litt tykkere av diverse ikke-helt-lovlige-substanser-som-innhaleres. Festivalstemningen var definitivt på plass! Det hjalp også på at Eddie Vedder gjorde éntre for en cover av Queens "Under Pressure".

I tiden før Pearl Jam kom på ble det også klart at det slett ikke var briter som dominerte mitt område av publikum. Brasilianere! Det tok en stund før jeg kobla det til fotball-VM. Men selvsagt, hvorfor ellers kle seg i Brasil-trøyer. Det går visst godt an å like både fotball og Pearl Jam, og de var relativt flinke til å lage liv og røre rundt seg! Faktisk så flinke at jeg periodevis ikke hørte hva Vedder sa mellom låtene.

Det var Pearl Jam som i det hele tatt dro oss til Hyde Park og for min venninne var det et ønske helt fra 90-tallet å få sett dem live. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle vente meg, eller hva som er Pearl Jams måte å gjøre ting på i 2010. Vedder gikk i en Devo-t-skjorte, kanskje en mer indirekte måte å uttrykke sitt (alltid) politiske engasjement på. Han manet publikum til å gå tre skritt bakover for å lette trykket fremst, og oppfordret flere ganger til å passe på sidemannen. Det er 10 år siden Roskilde, og det er både hjerteskjærende og rørende å se hvor mye ulykken påvirker dem fremdeles. Settet balanserte fint mellom eldre og nyere materiale, åpningsvis "Given To Fly", som fikk alle brasilianerne til å eksplodere i ekstatisk allsang! Problemet videre var at de lett ble mer opptatte av hverandre enn det som skjedde på scenen. Med unntak på de åpenbare hitene, var det mye prating og fotoknipsing! Synd for lille meg som forgjeves prøvde å konsentrere meg om musikken.

Ca. midtveis fikk vi en helt ny sang som jeg ikke greide å oppfatte navnet på. Jeg var heller ikke klar over den nære forbindelsen mellom Vedder og Joe Strummer. Vedder fortalte om hvordan medlemmene i Pearl Jam ble kjent med hverandre og begynte å spille sammen, mens han jobbet i crewet til Strummer. Deretter spilte de en knall versjon av "Arms Aloft In Aberdeen". Det første som møter deg hvis du kommer inn i leiligheten min er en 2x1.5m stor plakat av Strummer. Det er kanskje undøvendig å si at jeg satte veldig pris på denne tributen!

Etter to ekstrasett er jeg sikker på at de fleste hadde fått det de kom for. Ben Harper gjengjeldte tjenesten og hjalp til på "Red Mosquito", etterfulgt av "Black" og "Porch" fra Ten (1991). De kunne selvsagt ikke gi seg før nyeste radiosuksess "The Fixer" var unnagjort, samt "Alive" før fantastiske "Yellow Ledbetter". Hurra! Det ble så bra som jeg håpet på!

onsdag 7. juli 2010

Festivalsommer : Oppvarming i Union Chapel


Besøk: Alessi's Ark (på MySpace)
Hør: Lone Wolf / Keep Your Eyes On The Road (singel) (i WiMP)
Hør: Lone Wolf / The Devil And I (i Spotify)
Hør: Mountain Main / Made The Harbor (i WiMP)
Hør: Mountain Man / Made The Harbor (i Spotify)
Hør: John Grant / Queen Of Denmark (i Spotify)

Sommerferie og festival hører sammen. På høsten er man mettet etter årets inntrykk, vinteren introduserer neste års potensielle festival-innslag og våren kommer med et velkjent sug etter nye opplevelser.

I år startet jeg sesongen på Hard Rock Calling i Hyde Park, London, 25.-27. juni. Eller, egentlig tjuvstarta jeg litt kvelden før.

Etter noen år hvor jeg ikke har nekta meg selv noe jeg har lyst til å se, har det blitt en greie å oppsøke litt spesielle settinger for konserter eller å dumpe oppi noe-utenom-det-vanlige. Dermed endte jeg opp i en kirke i bydelen Highbury & Islington, middels sent, torsdag kveld, 24. juni.

Utfordring nummer 1: øve på å være aleine på konsert. For så vidt ikke et problem, med mindre man må vente veeldig lenge på at bandet skal begynne å spille og muligens ikke har en flaske / et glass å holde fast i. Definitivt lettere i utlandet, hvor det er en smule enklere å komme i prat med andre mennesker, enn i stive Norge.

Utfordring nummer 2: navigere London på egenhånd. Viste seg heller ikke å være særlig problematisk, men mest gøy. Highbury & Islington er dessuten virkelig en nydelig bydel! Trange gater med trivelige butikker, mye grønt og menneskeliv.

Prosjektet kan altså sees som en svært vellykka forsmak på tre måneder aleine i USA! Festivalsesongen begynner nemlig mye tidligere i 2011, allerede i mars på SXSW.

Men for å endeling komme til poenget, hvem var det egentlig som spilte i denne kirka? Jo, Bella Union-tilknyttede Alessi's Ark, Lone Wolf, Mountain Man og John Grant.

Plateselskapet Bella Union er anerkjent i indie-verdenen med artister som Fleet Foxes og Beach House. Kvelden skulle altså by på fire av deres nyere satsningspunkter og hvorfor akkurat i en kirke vet jeg ikke helt, men det var gåsehud-over-hele-kroppen-fantastisk-akustikk-og-stemningsmessig-høydare-intimt-og-fint.

Flyet mitt landet for seint, så både Alessi's Ark og Lone Wolf var ferdige da jeg endelig kom fram. Synd, spesielt med Lone Wolf. Bella Union hadde også en egen scene på Hard Rock Calling, hvor Lone Wolf, aka Paul Marshall, spilte på lørdagen, eneste dagen jeg ikke var der. Jeg greide altså å misse han to ganger på en helg. Imponerende! (Siden jeg følger Marshall på Twitter, ser det ut til at våre veier også krysset hverandre i Snowdonia, Wales, på mandag. Skal han bli mitt nye Fleet Foxes, altså bandet jeg aldri får sett fordi det alltid er noe som kommer i veien?) Sjekk gjerne ut det nye albumet hans The Devil And I (Ukas album, uke 22). Jeg har vært mer eller mindre hekta på plata denne sommeren. Ekstra ergelig!

Mountain Man er tre jenter fra Bennington, Vermont: Amelia Meath, Molly Sarle og Alex Sauser-Monnig. De spiller dempet og lavmælt musikk med fokus på vokalharmonier. I Union Chapel brukte de bare gitar som komp på et par låter. Resten av settet var kun stemmene deres som skjøt mellom veggene i dette vakre rommet, med en nydelig akustikk. Røttene deres ligger i gammel, amerikansk folk rock, men det finnes også hint av gospel / religiøse hymner / salmesang der. Dette kom kanskje klarere frem på grunn av omgivelsene. Samspillet mellom stemmene deres er også unik i måten de utfyller og avløser hverandre i harmoniene. Dette var første av flere ganger denne helgen, at jeg skulle minnes gamle kor / accapella-tider og savne sangen!

Head-lineren, John Grant, avsluttet kvelden på beste vis. Lørdagen før spilte han på John Dee, og det sies det var ganske fantastisk. Jeg tror uansett ikke det slår Union Chapel. Grant hadde med seg band og spilte selv piano. Stemmen hans er helt overveldende. Hans solo-debutplate, Queen Of Denmark, er spilt inn i samarbeid med Midlake, noe som skimtes lettere på plate enn live. Jeg la all energi inn i å høre på stemmen hans, som var langt mer sjelfull og tronende enn jeg hadde forestilt meg. Det var bare å lukke øynene og nyte, spesielt høydepunkter som "I Wanna Go To Marz", "Chicken Bones" og Sigourney Weaver". Etter hvert begynte publikum å rope ut ønskelåter og da tiden var ute spurte man kirketjeneren (presten i sivil?) pent om det var greit med en låt til. Stor jubel og applaus for avslutningsvis "Fireflies" - tror jeg! Merkelig hvordan slike detaljer forsvinner fra hukommelsen på under to stakkarslige uker.

Union Chapel hadde dessuten sin egen pub. Selvsagt har pubnasjon nummer 1 bar i kirka! Jeg liker konseptet og syns kirkerådet bør ta rockekonsert med ølservering opp til vurdering også å i Norge. Kanskje som et grep mot synkende besøkstall? Tipper det står noen lite brukte kirker rundt om kring, med bedre romklang enn diverse konsertsteder.....

Spotify knuser WiMP på independent for øyeblikket. WiMP mangler både Lone Wolf og John Grant sine album. Alessi's Ark fant jeg ingenting av (annet enn en EP fra 2008), noen av stedene. Kjedelig!