I dag er det to uker siden startskuddet for årets Hard Rock Calling (HRC) i Hyde Park, London. Denne noe sene rapporten skyldes en ferietur i bil rundt England, Wales og Irland. Bedre sent enn aldri? Det ble også helgens mantra.
Vi kom til London torsdag kveld. Jeg løp rett til Union Chapel for å få med meg Bella Unions bandkveld der. Det var en travel helg for plateselskapet, som i tillegg presenterte et knippe artister på HRCs Bandstand-scene lørdag og søndag, blant annet Beach House, Here We Go Magic, John Grant, Lone Wolf og Mountain Man. Hvordan bandkvelden gikk og hvor seint ute jeg var, kan leses i Oppvarming i Union Chapel. Fredag fulgte vi opp med å være fascinerende seint ute igjen. Med avslutningen til The Gaslight Anthem gjorde jeg i alle fall et note to self om at jeg kanskje kan prøve å være ute i god tid når de spiller på Øya.
The Hives ble flyttet til hovedscenen da Wolfmother måtte avlyse. Det ville de nok gjøre så mye ut av som mulig. Pelle Almqvist egget publikum på sitt sedvanlig cockye vis, og startet det hele med å ønske alle velkomne til "a 40 minute orgasm". Gamle hits ble blandet med nytt materiale og jeg skulle ønske det ble mindre prat og mer spilling. Vel er det en del av greia at Pelle preiker skit, det hører med, men 40 minutter er ikke særlig lenge å spille på! De viktigste låtene ("Hate To Say I Told You So", "Walk Idiot Walk" og "Two-Timing Touch And Broken Bones") var heldigvis prioritert.
Med Ben Harper & Relentless 7 havnet vi midt i et "britisk fenomen". Jeg måtte avsløre min totalt manglende viten om dette bandet og lot meg i stedet underholde av publikum rundt meg som virkelig digga. Det var ca. på dette tidspunktet at luften ble litt tykkere av diverse ikke-helt-lovlige-substanser-som-innhaleres. Festivalstemningen var definitivt på plass! Det hjalp også på at Eddie Vedder gjorde éntre for en cover av Queens "Under Pressure".
I tiden før Pearl Jam kom på ble det også klart at det slett ikke var briter som dominerte mitt område av publikum. Brasilianere! Det tok en stund før jeg kobla det til fotball-VM. Men selvsagt, hvorfor ellers kle seg i Brasil-trøyer. Det går visst godt an å like både fotball og Pearl Jam, og de var relativt flinke til å lage liv og røre rundt seg! Faktisk så flinke at jeg periodevis ikke hørte hva Vedder sa mellom låtene.
Det var Pearl Jam som i det hele tatt dro oss til Hyde Park og for min venninne var det et ønske helt fra 90-tallet å få sett dem live. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle vente meg, eller hva som er Pearl Jams måte å gjøre ting på i 2010. Vedder gikk i en Devo-t-skjorte, kanskje en mer indirekte måte å uttrykke sitt (alltid) politiske engasjement på. Han manet publikum til å gå tre skritt bakover for å lette trykket fremst, og oppfordret flere ganger til å passe på sidemannen. Det er 10 år siden Roskilde, og det er både hjerteskjærende og rørende å se hvor mye ulykken påvirker dem fremdeles. Settet balanserte fint mellom eldre og nyere materiale, åpningsvis "Given To Fly", som fikk alle brasilianerne til å eksplodere i ekstatisk allsang! Problemet videre var at de lett ble mer opptatte av hverandre enn det som skjedde på scenen. Med unntak på de åpenbare hitene, var det mye prating og fotoknipsing! Synd for lille meg som forgjeves prøvde å konsentrere meg om musikken.
Ca. midtveis fikk vi en helt ny sang som jeg ikke greide å oppfatte navnet på. Jeg var heller ikke klar over den nære forbindelsen mellom Vedder og Joe Strummer. Vedder fortalte om hvordan medlemmene i Pearl Jam ble kjent med hverandre og begynte å spille sammen, mens han jobbet i crewet til Strummer. Deretter spilte de en knall versjon av "Arms Aloft In Aberdeen". Det første som møter deg hvis du kommer inn i leiligheten min er en 2x1.5m stor plakat av Strummer. Det er kanskje undøvendig å si at jeg satte veldig pris på denne tributen!
Etter to ekstrasett er jeg sikker på at de fleste hadde fått det de kom for. Ben Harper gjengjeldte tjenesten og hjalp til på "Red Mosquito", etterfulgt av "Black" og "Porch" fra Ten (1991). De kunne selvsagt ikke gi seg før nyeste radiosuksess "The Fixer" var unnagjort, samt "Alive" før fantastiske "Yellow Ledbetter". Hurra! Det ble så bra som jeg håpet på!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar