fredag 30. april 2010

Ukas låt, uke 17: jj : "Let Go"


Hør: jj / "Let Go" (i Wimp)
Hør: jj / "Let Go" (i Spotify)
Se: jj / "Let Go"

jj har lenge vært et sånt bandnavn som blir slengt ut i ulike sammenhenger og som nevnes igjen og igjen, gjerne sammen med stikkordene "svensk" og "lovende" og "fantastisk". Når man ligger syk en uke, har man innmari mye tid til å høre på ny musikk, som man ikke har rukket over før. jj overrasket meg, de er nemlig slett ikke slik jeg hadde forventet!

Elin Kastlander og Joakim Benon, to veldig blonde svensker (uten noen implikasjoner utover at de faktisk er det!), har gitt ut to plater som jj, No. 2 (2009) og No. 3 (2010), samt en innledende EP, No. 1 (2009). Det eneste som fra før hørtes en smule kjent ut, er "Ecstacy" fra No. 2, som på en absurd og svevende måte blander R&B og deres helt særegne vokalbruk. Svevende er det eneste ordet jeg greier å finne som kan beskrive jjs musikk. Forståsegpåerne har nevnt Indie pop og Balearic Beat som mulige sjangre og det passar nok bra.

Let Go er første singel fra No. 3. Den er like svevende og har den samme drømmeaktige vokalen. Passet perfekt for et omtåket og forkjølet hode i forrige uke, og passer fremdeles fint etter en lang dag på jobben! jj er skjønt og bekymringsløst, og noen ganger er det det beste.

torsdag 29. april 2010

Ukas artist / band, uke 17: Laura Marling


Hør: Laura Marling / I Speak Because I Can (i Wimp)
Hør: Laura Marling / I Speak Because I Can (i Spotify)

Er Laura Marling det nærmeste man kan komme et ekte indie-folkrock trekantdrama? I 2007 gav hun ut sitt debutalbum Alas, I Cannot Swim. På det tidspunktet var hun også en del av indie-folk-bandet Noah And The Whale og hennes daværende kjæreste og medvokalist, Charlie Fink, var tydelig med på å sette preg på albumet, først og fremst i form av stil, men også gjennom koring. I mars kom plate nummer to, I Speak Because I Can (2010). Marling er ikke lenger medlem av Noah And The Whale, og er nå "romanticly involved" (som NME så fint formulerer det), med Marcus Mumford i Mumford & Sons. Skiftet merkes. På I Speak Because I Can er det Mumford som korer, og arrangementene på de mer tempobaserte sporene er dypere og voldsommere, litt som Mumford & Sons sine.

Alle er vel tilbøyelige til å finne en viss spenning i offentlige kjærlighetsdramaer av mindre eller større skala. Folk flest er kanskje mer opptatt av prinsesse Madeleine og denne Jonas, en historie som gjør Fink-Marling-Mumford til en stakkars parentes, selv om bruddet Fink-Marling, resulterte i en veldig flott Noah And The Whale-plate, The First Days Of Spring (Ukas album, uke 16). Jeg observerer også med en viss form for morskap at på årets Latitude Festival, skal Marling spille på fredag, Fink / Noah And The Whale på lørdag og Mumford & Sons på søndag. Er dette planlagt fra festivalen sin side? :D

Men fra person til virke. Laura Marling er født på 90-tallet og har likevel rukket å gi ut to strålende album. Det er litt vanskelig å ta inn over seg at mennesker som er født på 90-tallet er voksne og kan lage moden musikk. Dette problematiserer viljen min merker jeg, det har vel med bevissthet over egne prestasjoner og påkommen alder å gjøre. Jeg har likevel blitt fryktelig glad i I Speak Because I Can. Marling er 2010-tallets Joni Mitchell eller Joan Baez, idet hun tryller ut de vakreste melodier og fortellinger, ved hjelp av kassegitar og vokal. Hun har en mye mørkere og uttrykksfull stemme enn hennes fremtoning tilsier, og veksler enkelt i tempo og stemning.

I Speak Because I Can er på sitt beste i de mer fartsfylte sporene, bl.a. åpningen "Devil's Spoke" og "Rambling Man". Disse gjør platen til noe mer enn bare en "søndagsplate", som tradisjonell folk ofte har en tendens til å bli i mitt hjem. "Alpha Shallows" bygger seg opp ved hjelp av vokalharmoniene og er en av favorittene mine, sammen med "Darkness Descends", som har et utrolig fint fløyteparti.

Marling kommer sikkert til å bli et temmelig aktuelt navn i de kommende årene. Jeg kommer selvsagt til å følge med - på det musikalske så vel som det romantiske :P

onsdag 28. april 2010

Ukas dinosaur, uke 17: Elbow : The Seldom Seen Kid


Hør: Elbow / The Seldom Seen Kid (i Wimp)
Hør: Elbow / The Seldom Seen Kid (i Spotify)
Se: Elbow / "The Bones Of You (live at Abbey Road Studios)

Elbow har vært et band for evig og det var virkelig hyggelig at de fikk et ordentlig gjennombrudd med The Seldom Seen Kid fra 2008. Gode kritikker, gode salgstall og en Mercury Music Prize (2008), samt Brit Award for beste britiske band (2009), var resultatet av nitidig studiojobbing.

The Seldom Seen Kid åpner majestetisk med "Starlings" og første gang jeg hørte platen fikk jeg nesten sjokk da strykerne bygde seg opp - skru for all del ned lyden hvis den er høy! "The Bones Of You" er umiddelbart fengende, med påfølgende "Grounds For Divorce", som har blitt brukt i flere sammenhenger på film og TV, bl.a. i traileren til filmen Burn After Reading. Andresingel "One Day Like This" er også aktivt brukt i medier. "The Fix", hvor Richard Hawley er med som gjeste-vokalist og -gitarist, er også et høydepunkt.

Vokalist Guy Garvey ordner selv strykerarrangementene, som mange steder er det aller flotteste med plata. I januar 2009 spilte bandet hele plata live, sammen med BBC Concert Orchestra, i Abbey Road Studios. BBC filma det hele og det er ikke så veldig lenge siden NRK1 sendte opptakene. De er imponerende tro til plata og jeg tror ikke Garvey gjør et eneste feilskjær i melodiene på hele gjennomspillinga. Han har virkelig en fantastisk stemme! Er det lov å håpe på at fremføringen også blir en DVD?

tirsdag 27. april 2010

Ukas musikkvideo, uke 17: The XX : "Islands"


Se: The XX / "Islands"
Hør: The XX / XX (i Wimp)
Hør: The XX / XX (i Spotify)

Denne videoen liker jeg så godt! Kontrasten mellom den lavmælte, nesten hviskende stemmen til Romy Madley Croft, og den voldsomme, repetetive korreografien er gull. Spesielt når dansen etter hvert blir en del av historien. The XX og korreografert dans virker så usannsynlig, men så er det visst ikke det likevel..

The XX er et av de store snakkis-bandene om dagen og holder på med en lengre turné i USA og Europa, denne våren / sommeren, deriblant hele festivalrekka. Selv får jeg sett dem både på Latitude og Øya. Trioen fra London har gitt ut en selvtitulert plate og har fått knallomtale over hele linja. De spiller minimalistisk drømme-pop, med lavmælt vokal fra både Madley Croft og Oliver Sim, ofte i en form for lyrisk dialog. Albumet XX blir bare finere og finere for hver gjennomlytting og anbefales varmt!

mandag 26. april 2010

Ukas album, uke 17: Caribou : Swim


Hør: Caribou / Swim (i Wimp)
Besøk: Caribou.fm (offisiell hjemmeside)
Se: Caribou / "Odessa"

Caribou er Daniel Victor Snaith, en raring fra Ontario, Canada, som lager electronica. Han har flere album bak seg, men det nylig utkomne Swim, utmerker seg. Dette er mer dance-orientert og har et varmere lydbilde enn på tidligere utgivelser.

Live pleier Snaith å ha med seg et eget band og tar seg som regel av tromme-rytmeseksjonen selv. I prosessen med å lage nytt materiale isolerer han seg imidlertid helt og pusler med sitt, i fred. I opptakten til Swim, lærte Snaith seg nettopp å svømme og vanntematikken går igjen gjennom hele plata. Vannet finnes i samplene, rytmene, vokalen.. Tilmed i hvordan lydstyrken noen steder øker og avtar, som i bølgesekvenser. I kombinasjon med de ellers varme melodiene og stadige allusjoner til solen, logisk nok klarest i sporet "Sun", er dette sommerplata, kanskje over alle sommerplater, i år. Snaith står hovedsaklig for vokalen selv, men har på avslutningssporet "Jamelia", fått assistanse fra Born Ruffians-vokalist, Luke Lalonde.

Dette er, uten tvil, en electronica-plate for viderekomne. Den begynner lett med singel-sporet "Odessa", men går etter hvert over i tyngre electronicaspor med utfordrende rytme- og harmonibruk. Det trengs noen gjennomspillinger før man kan sette ordentlig pris på disse, men de kjennes raskt som friske pust i mylderet av ganske forutsigbar electropop. Måten vokalen nærmest kolliderer med det instrumentale på i "Kaili" eller hvordan rytmen hele tiden skifter i "Bowls", gjør disse til absolutte stayere. Swim kan du høre mer enn 10 ganger uten å bli lei. (Og ja, jeg vet det er nerdete, men det er åh, så DEILIG når man finner slik musikk!).

Noe av det jeg liker best med Swim er dessuten hvordan den, etter et heller krevende parti på midten, løser seg opp og igjen blir tilgjengelig, inkluderende og farlig dansbar. "Hannibal" er mitt favorittspor på plata, som etterfølges av nydelige "Lalibela" og tidligere nevnte "Jamelia". Litteraturviteren i meg har lyst å lage en liten analyse av hvordan hele platen også kan sees ut ifra vanntematikken, hvor begynnelse og slutt befinner seg inne på en grunn, ufarlig sandstrand, mens man i midten har kommet ut på kaldere, dypere og mørkere vann og må jobbe litt for ikke å bukke under.. Okei, jeg skal gi meg nå!

søndag 25. april 2010

Konsert : Band Of Horses

eller ode til Sandra.


Fredag 16. april spilte Band Of Horses på Rockefeller. Jeg var syk. Skulle det stoppe meg? Nei. Jeg har gjort det før, og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen: sykdom er sekundært, i alle fall når det er snakk om Band Of Horses på liten scene, med potensial for gjennomspilling av nytt, uhørt stoff fra ny plate!

Jeg så Band Of Horses på Øyafestivalen i fjor sommer, sammen med 8-10.000 andre mennesker. Det var trangt og litt vanskelig å se, og når forholdene rundt meg tar mye av oppmerksomheten min, blir jeg distansert til det som skjer på scenen og har litt vanskelig for å imøtekomme det jeg blir tilbudt. Det er desto flottere at band som klart kan dra større lokaler, likevel spiller små scener iblant. Ikke bare kommer man tettere på, men det er dedikerte publikumere som har tatt seg bryderiet med å skaffe seg billetter i tide. Det gjør mye med stemningen og gir en følelse av å oppleve noe litt mer intimt.

Etter to album, Everything All The Time (2006) og Cease To Begin (2007), har Band Of Horses rikelig med "hitmateriale" å spille på. Øya så det beste av dette. Der syns jeg de dro country-inspirasjonen litt vel langt, i alle fall med det som ikke har vært radiospilt eller singler. På Rockefeller holdt de seg til svært albumtro versjoner av låtene og hovedvekten lå på andrealbumet, Cease To Begin. "Is There A Ghost", "Ode to LRC", "Cigaretts, Wedding Bands", samt selvsagt "Great Salt Lake", ble respondert med allsang, tilmed fra diverse kriker og kroker av lokalet. "Compliments" og "Laredo" (Ukas artist / band, uke 15), fra den ventede platen, Infinite Arms (mai 2010), ble veldig godt mottatt og var tilsynelatende kjent for publikum allerede. Andre nyheter, som "Factory" og (da ukjente for meg) "Older", gir lovnader om en fortreffelig tredjeplate.

På vei ut gikk jeg ved siden av en dame som var misfornøyd med absolutt alt! Lyden var dårlig, bandet var energiløst, konserten var for kort, sangene var for tamme osv.. Noen ganger er det nesten forunderlig hvordan man kan ha fullstendig ulik persepsjon av samme opplevelse. Jeg har ingen forutsetning for å si noe teknisk om lyden, men den var helt fin. Konserten var tilmed et sjeldent tilfelle hvor kunne la være å bruke øreplugger uten å risikere hørselen. Låtvalget var konsentrert og fremført med akkurat nok energi. Hvilke energi man sender ut kan være vel så viktig som mengden. Kommunikasjonen mellom band og publikum var flott etter min mening! Jeg kan for så vidt være enig i at konserten var for kort, med litt over en times spilletid. Samtidig tenker jeg at det er det man kan forvente når man har betalt 250,- for et band av Band Of Horses sin størrelse. Dessuten fikk man jo oppvarming av Tyler Ramsey, som for tiden også er gitarist i Band Of Horses, på kjøpet. Det kan man ikke klage på!

Band Of Horses handler for min del like mye om mellommennesklige forhold, som om god musikk. I noen sammenhenger har konteksten alt å si for opplevelsen. Da kan en ellers veldig fin konsert, bli ganske fantastisk, fordi man har med seg sin venninne, Sandra. Vi ser hverandre ikke så ofte lenger og har fått et relativt nostalgisk forhold til Everything All The Time, som ble soundtracket for den rare sommeren / høsten vi bodde sammen på 40 kvm i Oslo sentrum. Er det da tilfeldig at Band Of Horses bestemmer seg for å spille i Oslo akkurat den uken Sandra er på besøk? :)

En uke etter konserten, natt til lørdag, ble jeg sittende oppe litt lenger enn jeg hadde planlagt, og det viste seg å være en mening med det også! Plutselig ramlet jeg over en eksklusiv direkte-streaming av Infinite Arms på Band Of Horses sine nettsider. Da hadde bandet nettopp fått den fysiske LPen i hendene. Det er vanskelig å si noe veldig fornuftig etter bare en gjennomhøring, men jeg er nå en gang begeistret. Det er ikke noe innovativt eller veldig spennende over platen, de holder seg i samme bane, sørstats-countryrock, fulgt av Ben Bridwells karakteristiske vokal. Da spørs det om det som umiddelbart er fengende, kanskje blir litt seigt etter hvert..

lørdag 24. april 2010

Ukas liveklipp, uke 16: Pavement : "Stereo"


Se: Pavement / "Stereo"

Her kommer en liten smakebit fra Pavement, som skal spille på Øya i sommer. I klippet fremfører de "Stereo" på Coachella, forrige helg. Lyden er ganske elendig, men det som gjør hele forskjellen er at Stereogum også har lagt ut et klipp av samme låt fra Coachella 1999.

fredag 23. april 2010

Ukas artist / band, uke 16: The National


Streamen er nå fjernet, men det er en fint intervju på lenken som er verdt å ta en titt på! Ellers kan albumet streames via WiMP eller Spotify.

Hør: The National / High Violet

Endelig! Dette har jeg gledet meg til! Fra og med i dag kan man streame The Nationals nye plate, High Violet, fra New York Times sine nettsider. Den fysiske versjonen kommer først om et par uker, men pga. den obligatoriske lekasjen de fleste band lider under i internett-tidene, valgte bandet å offentliggjøre albumet tidligere.

Fra pressemeldingen:

As you may have heard, there is a low quality leak of our new album, High Violet, spreading across the Internet as we speak. We wanted to let you know the New York Times will be streaming the real thing starting Friday April 23rd. We hope you'll take the time to hear the album at its intended level of quality.

Ukas låt, uke 16: LCD Soundsystem : "All I Want"


Hør: LCD Soundsystem / "All I Want"

LCD Soundsystem er i vinden om dagen, og header flere store festivaler både i Europa og USA denne sommeren. Bak navnet finner man produsent James Murphy, som spiller det mange vil kalle dance-punk.

Jeg må nok jobbe litt med mye av LCD Soundsystems utgivelser, før dette blir en av mine favoritter. Den nyslupne "All I Want" er imidlertid umiddelbart fengende. Plata, This Is Happening, kommer 18. mai, men flere musikkblogger har lagt ut ulike spor og Pitchfork har lenka til en streaming av albumet i sin helhet, i en ukestid allerede.

Jeg kan forresten ikke skjønne annet enn at "All I Want" må være inspirert av David Bowies "Heroes"..

torsdag 22. april 2010

Ukas coverlåt, uke 16 : 30 Seconds to Mars : "Bad Romance"


Se: 30 Seconds To Mars / "Bad Romance"

Min venninne, Synne-Eline, sendte meg dette klippet av 30 Seconds To Mars, som gjør en cover av Lady Gagas "Bad Romance", for BBC Radio 1. Det går visst litt sport i å lage stuerene coverversjoner av "Bad Romance", tidligere har jeg lenket til Lissies versjon av låta (Ukas liveklipp, uke 14).

Med unntak av et hint mer rockestjerne, har ikke Jared Leto forandret seg nevneverdig siden My So-called Life. Fins det ei jente som ikke var forelska i Jordan Catalano på begynnelsen av 90-tallet? Jeg tror samtlige sitter igjen med et nostalgisk-kjært forhold til Leto for den rollen. Derfor har jeg også stor respekt for at han har skapt seg en karriere hvor han fremdeles, 20 år etterpå, er et tenåringsidol. Min kusine på 17 kjenner han bare som "vokalist i 30 Seconds To Mars". Hun ble veldig fascinert da jeg viste henne My So-called Life på en eviggammel VHS-kassett, tatt opp fra NRK - før det ble NRK1!

Som 90-tallstilhengere av Leto, har vi kanskje et snev av ironisk distanse å kvitte seg med, før vi kan la oss rive helt med i emo-rocken til 30 Seconds To Mars. Klippet viser uansett at Leto er en dyktig vokalist og det ligger mye sjel i fremføringen, tilmed bak mørke solbriller og stor hatt. Han nærmest spytter ut linjen "I don't wanna be friends"… Hotness!

onsdag 21. april 2010

Askefaste magasiner


Mail mottatt i går ang. Q Magazine:

Dear Miss Brendehaug

As you may be aware there is significant disruption to air traffic movements across Europe due to the continuing activity of an erupting volcano in Iceland. This eruption has produced a cloud of ash which makes it dangerous for aircraft to fly. It is hoped that flying operations at some UK airports will resume during today, however, the major London airports are not yet re-scheduled to open and there is a massive backlog to be cleared before operations can get back to normal.

Unfortunately this disruption may affect the delivery of your next subscription copy of Q and means that it could be late in arriving. At this time we are unable to say when it will be delivered but we are working hard within the current restrictions to ensure that delivery is as soon as possible.

We will be continuing to monitor the situation very closely and further updates will be available on our website www.greatmagazines.co.uk/deliveries. We would strongly suggest you check this site on a regular basis for the latest information.

Thank you for your patience during this difficult time and please rest assured we are doing everything we can to resume normal deliveries as soon as possible.


Briter er så hyggelige! Skulle vel bare mangle at magasinet mitt ble litt forsinket, det er vel tross alt en del viktigere ting som bør flys først...

Ukas musikkvideo, uke 16: Highwaymen / "Highway Man"


Se: Highwaymen / "Highway Man"

Supergruppen Highwaymen, gav ut tre countryplater i tidsrommet 1985-1995. Bestående av Johnny Cash, Waylon Jennings, Willie Nelson og Kris Kristofferson, måtte jo dette bli en suksess, og det syns jeg absolutt at denne videoen illustrerer godt. Her er det mye 80-tallseffekter og pompøs historiefortelling. Jeg liker spesielt godt ansiktene som dukker opp i de mørke skyene! "Highway Man" fra førsteplaten Highwayman (1985) er en Jimmy Webb-cover og ble deres eneste topplassering på de amerikanske spillelistene. Det oser av 80-tallscountry!

Hjemme hadde vi en Johnny Cash-samleplate med et par Highwaymen-låter på, bl.a. denne. Foreldrene mine spilte platen mye og jeg kunne selvsagt ikke fordra den siden de likte den. Senere har jeg jo skjønt at de hadde rett ang. Johnny Cash. "Highway Man" er et hyggelig gjenhør og musikkvideoen er herlig underholdende. Det er så cheesy og fengende at man må like det!

tirsdag 20. april 2010

Ukas album, uke 16: Noah And The Whale : The First Days Of Spring


Hør: Noah And The Whale / The First Days Of Spring (i WiMP)
Hør: Noah And The Whale / The First Days Of Spring (i Spotify)
Basert i London, ble Noah And The Whale dannet i 2006. Bandet spiller indie folk og har blitt sammenlignet med bl.a. Belle & Sebastian, Neutral Milk Hotel og Bonnie 'Prince' Billy.

The First Days Of Spring (2009) er Noah And The Whales andre studioalbum. Bygd opp som et konseptalbum rundt fortellingen om et kjærlighetsforhold som ender i brudd, er ikke historien ulik den mellom frontman Charlie Fink og tidligere bandmedlem, Laura Marling. Da Marling sluttet, forsvant også den kvinnelige vokalen fra debutplaten Peaceful, the World Lays Me Down (2008).

Dette er en bli-ferdig-med-kjærlighetssorgen-plate, uten at det er begrensende på noen måte. Den er rolig, men slett ikke lavmælt, fylt med stryker- og korarrangementer, som underbygger sterke poplåter. The First Days Of Spring er en plate fra A til Å og burde behandles deretter: vær så snill og hør den i sin helhet..

Noah And The Whale er på en liten turné i disse dager og spiller på Parkteatret 22. april. De spiller også på noen festivaler i sommer, bl.a. Isle of Wight og Latitude.

Med platen The First Days Of Spring, hører det også til en film med samme navn. Denne kan sees på Noah And The Whales hjemmeside, lenket under.

Se: The First Days Of Spring

mandag 19. april 2010

Ukas dinosaur, uke 16: Jimmy Cliff : The Harder They Come (Soundtrack)


Hør: Jimmy Cliff / The Harder They Come (Soundtrack) (i WiMP)
Hør: Jimmy Cliff / The Harder They Come (Soundtrack) (i Spotify)

Skulle du tilfeldigvis oppholde deg hjemme hos meg på en lørdagskveld, er det store sjanser for at du vil støte på noe raggae eller ska (så vel som punk og et hint av two-tone). Rytmen og generøsiteten i raggae og ska indikerer sjangerens noe varmere opphavsland og er i mine øyne fanastisk stemningsskapende.

The Harder They Come er sountracket til filmen ved samme navn, fra 1973. Jeg tror kvaliteten på filmmusikken er hakket høyere enn selve filmen, men dette er jo som alt annet, åpent for tolkning. En jamaicansk actionfilm om en raggaesanger, kan i alle fall ikke være uinteressant! Tar du slengbuksene og hårsveisene med i betraktningen, vil jeg si filmen er verdt sin spilletid, selv om du antakelig ikke vil skjønne særlig mye av det som blir sagt. Det ryktes også at filmen fins i en tekstet versjon - men da med en annen avslutning..

Det er regissør, Perry Henzell, som har samlet en del av sine raggaefavoritter på dette sountracket. I tillegg inneholder den noen bidrag spesielt komponert for filmen, som blir fremført av hovedrolleinnehaver og raggaeartist, Jimmy Cliff. Disse er henholdsvis "Sitting in Limbo", "Many Rivers To Cross", "You Can Get It If You Really Want" og "The Harder They Come". De to sistnevnte kan man vel kalle for raggae-klassikere nå.

Som en gylden regel kan det være lurt å styre unna låtene som har ordet "river" i tittelen, f.eks. "Rivers Of Babylon" eller "Many Rivers To Cross". Disse er definitivt platens svakeste spor. De veies heldigvis solid opp av bidrag fra f.eks. Toots & The Maytals ("Pressure Drop", "Sweet And Dandy") og Desmond Dekker ("007 Shanty Town"). Jimmy Cliffs bidrag gjør det dessuten vanskelig å ikke svaie forsiktig i takt med musikken. Tilmed den stiveste indiehipster kan bevege seg til raggaerytmer uten at det blir for voldsomt eller utagerende!

Soundtracket var med på å gjøre raggae mer kjent i USA på 70-tallet og er en finfin introduksjon for de som ikke er helt fortrolige med sjangeren. The Harder They Come inngår derfor i min raggae/ska-nybegynnerpakke og anbefales selvsagt på det sterkeste!

"You Can Get It If You Really Want" og "The Harder They Come", kommer som reprise på slutten av platen, men hva gjør vel det? Disse vil man jo uansett høre en ekstra gang… =)

søndag 18. april 2010

Ukas liveklipp, uke 15: The Libertines


Se: The Libertines / utdrag fra pressekonferanse, Boogaloo 31.03.10

For et par uker siden holdt et gjenforent Libertines pressekonferanse på Boogaloo i London. Klippet som er lenket over, viser et humørfullt band som spøker og spiller. Libertines headliner Leeds- & Reading-festivalene i sommer og bandet hinter om at de jobber med nytt materiale. Kanskje det blir ny plate og flere konserter etter hvert? Kara er jo kjente for å leve et ganske hardt rockestjerneliv, så det blir spennende å se hvor skuta bærer denne gangen...

lørdag 17. april 2010

Ukas Album, uke 15: Midlake : The Courage Of Others


Hør: Midlake / The Courage Of Others

Med The Courage Of Others (2009) er det slik at det visuelle tar litt plass. Skogen, det skjeggete bandet i kapper og det sykedeliske ved speileffekten, gir assosiasjoner til Jethro Tull på 70-tallet, f.eks. Aqualung (1971), eller Songs From The Wood (1977). Dette var avgjørende da jeg plukket ut og valgte å høre nærmere på albumet. Det viste seg at referansen heller ikke er helt fjern musikalsk. Midlake spiller, i likhet med Jethro Tull, folkrock med vokalharmonier og fløyte. Tempomessig og lyrisk er de imidlertid langt roligere og mer bakpå.

Dette er en plate man setter på når man trenger ro i hodet og fred i sjelen. Jeg tror ikke den kan være til bry for noen. Da er det jo også en viss fare for at den ikke er særlig betydningsfull for noen. Jeg er likevel glad for at Midlake laget The Courage Of Others, for det er få ting jeg liker mindre enn stillhet, og skulle jeg likevel ha behov for det, er denne platen stillhet i form av lyd.

Midlake spiller på Latitude Festival 18. juli, og det tenkte jeg at jeg skulle få med meg!

fredag 16. april 2010

Ukas ønskekonsert, uke 15: Suede


Se: Suede / "Trash"
Se: Suede / "Beautiful Ones"

I disse dager spiller Suede en rekke minikonserter sammen, for første gang på 7 år. Riktignok er ikke Bernard Butler med i dagens utgave av bandet, men for min del er det heller ikke avgjørende. Butler forlot Suede før Coming Up (1996) ble til, og det er hovedsaklig denne jeg husker dem for.

Coming Up er litt spesiell for meg, fordi dette var en av de første aktuelle pop/rocke-platene jeg hørte på. Jeg var egentlig litt for liten til å fatte særlig interesse for brit pop-bølgen på midten av 90-tallet, samtidig som den var der, rundt meg, og definerte oppveksten min, med band som Pulp, Blur, Suede og Oasis. Først da jeg fikk stereoanlegg i 1996, begynte jeg å ta selvstendige valg og føle meg fram til en egen musikalsk identitet. Det jobber jeg jo fremdeles med..

Suede spilte på Quartfestivalen sommeren 1996. Jeg hørte dem live overført via P3 og tenkte at der ville jeg være! Jeg har senere sett Brett Anderson solo, men selv om han spilte litt Suede også, blir det jo ikke det samme. Kanskje gir minikonsertene mersmak, slik at de legger ut på en liten tur? Jeg har en sirkel de må slutte for meg her i Oslo i alle fall!

Det stereoanlegget fra 1996 står for øvrig fremdeles i stua mi, og det har spilt hver eneste dag siden det ble kjøpt. Hver eneste dag i 14 år!

torsdag 15. april 2010

Ukas musikkvideo, uke 15: The Temper Trap : "Fader"


Se: The Temper Trap / Fader

Nesa og hodet mitt er så tett at jeg ikke greier å skrive noe fornuftig, men denne musikkvideoen er uansett relativt selvforklarende. "Fader" er en skrekkelig catchy sang man komme i godt humør av. Hygg dere med den!

onsdag 14. april 2010

Ukas artist / band, uke 15: Band Of Horses


Lenken til "Compliments" er nå død.

Se: Band Of Horses / "Compliments"
Hør: Band Of Horses / "Laredo"

Da Everything All The Time (2006) kom ut, bodde jeg sammen med venninnen min, Sandra, og vi hørte den platen ihjel. I mai ventes tredjeplaten, Infinite Arms, og på fredag spiller Band of Horses på Rockefeller. Dit skal vi selvsagt. Jeg venter meg varm country- og americanarock, og håper på gammelt, så vel som nytt stoff.

Som oppvarming passer det jo fint å sjekke ut de første slippene fra Infinite Arms, "Compliments" og "Laredo". Jeg ble positivt overrasket, for jeg var litt misfornøyd med andreplata, Cease To Begin (2007). Disse liker jeg veldig godt, og jeg går fredagens konsert i møte, med nyvunnet optimisme for resten av det nye materialet!

fredag 9. april 2010

Ukas artist/band, uke 14: Foals


Hør: Foals / Antidote
Se: Foals / "Spanish Sahara"
Se: Foals / "This Orient"

Foals, fra Oxford, England, spiller post- / dance-punk, math rock, eller for å gjøre det ganske enkelt, indierock. De minner om Klaxons og et litt mindre tilgjengelig Bloc Party, men er ikke så lette å plassere. Debutplata, Antidotes (2008), kan først virke litt hyperaktiv, med repetetive tekstlinjer og atypisk rytmebruk, men vokser på en.

Andrealbumet, Total Life Forever, ventes 10. mai i år. Etter to slipp, "This Orient" og "Spanish Sahara", er dette en utgivelse jeg ser veldig frem til. Tendensen ser ut til å være mer harmoni i vokalbruken, samt mer kontinuitet i rytme og melodi. Det blir spennende å høre resten..

Hvis du ser musikkvideoen til "Spanish Sahara", må du legge merke til isflakene i havet!

torsdag 8. april 2010

Ukas dinosaur, uke 14: Grizzly Bear : Veckatimest


Se: Grizzly Bear / "Two Weeks"
Se: Grizzly Bear / "While You Wait For The Others

Veckatimest (2009) kan vel knapt kalles en dinosaur, men jeg har hatt plata tilstrekkelig lenge til å legge den vekk og ta den fram igjen. Det er Grizzly Bears tredje studioalbum, og definitivt deres beste så langt. Den inneholder spor som står solid på egenhånd, f.eks. "Southern Point", "Two Weeks" (som har surret og gått på en bilreklame i vinter!) og "While You Wait For The Others". Vil du oppdage melodienes fulle potensiale, bør derimot hele platen høres sammenhengende. På tidligere utgivelser har Ed Droste og Daniel Rossen tatt med seg gjennomarbeidet materiale til studio. På Veckatimest begynte hele bandet, demokratisk, med blanke ark. Resultatet er forunderlig helstøpt, detaljorientert og vakkert.

tirsdag 6. april 2010

Ukas musikkvideo, uke 14: Vampire Weekend : "Giving Up The Gun"


Se: Vampire Weekend / "Giving Up The Gun"

Denne musikkvideoen legger jeg ut kun pga. Jake Gyllenhaal og det teite tennisantrekket hans. Når Gyllenhaal fikser seg band og begynner å spille selv (og tendensen tyder jo på at det ikke er lenge til), skal han få være månedens kjekkas!

mandag 5. april 2010

Ukas låt, uke 14: Suckers : "Black Sheep"


Hør: Suckers / "Black Sheep"

Jeg tenkte å starte friskt etter påskeferien og kan ikke tenke meg noe bedre måte å gjøre det på enn med Suckers' "Black Sheep". De har tidligere gitt ut en selvtitulert EP, og "Black Sheep" er første promoslipp fra den ventede plata, Wild Smile.

Suckers tilhører (selvsagt) Brooklyn-scenen og har fått produsenthjelp fra Chris Moore, som også har jobbet med TV On The Radio og Yeah Yeah Yeahs. En krysning av disse gir en pekepinn på hvor bandet kan plasseres sjangermessig. Krydre litt med Yeasayer, så tror jeg man er ganske spot-on. Anand Wilder skal visstnok også ha hatt fingrene sine bortpå produsentsiden nemlig...

Suckers har også en ganske fin MySpace-side, med flere smakebiter. Kikk gjerne innom!

Besøk: Suckers på MySpace