Noe av det fineste med å jobbe innenfor kultur, er at man daglig omgås kolleger med en sterk og smittende glød for sine interessefelter. Når jeg går rundt og predikerer musikkoppdagelsene mine, er det dermed i skyggen av en med langt større tyngde og fartstid på området. Han forteller anekdoter og fantastiske kuriosa fra Oslos musikkmiljøer på 70- og 80-tallet, som både målbinder og inspirerer meg. Jeg var derfor ørlite stolt den dagen jeg fikk låne noen smakebiter fra hans personlige platesamling. En av disse var Peter Gabriels Passion (1989).
Peter Gabriel er nytt territorie for meg. Jeg har liten kjennskap til solomaterialet hans, noe som etter hvert har blitt et referansegap ettersom flere og flere artister og band nevner Gabriel som inspirasjonskilde. Passion er soundtracket til filmen The Last Temptation Of Christ, og sies å være et av hans beste og mest helstøpte soloalbum. Så vant Gabriel også en Grammy for det i 1990, i den noe interessante kategorien "beste New Age-album".
Jeg vil kalle Passion for ambient med preg av Midt-østen og et hint av Afrika. Det er merkelig tidløst. Det er storslått og annerledes. For min del er det fremmed og uvant, men dypt fascinerende. Det er et sånt album som forandrer noe elementært, som gjør at mye i etterkant kan virke platt og vanlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar