eller ode til Sandra.
Fredag 16. april spilte Band Of Horses på Rockefeller. Jeg var syk. Skulle det stoppe meg? Nei. Jeg har gjort det før, og jeg kommer sikkert til å gjøre det igjen: sykdom er sekundært, i alle fall når det er snakk om Band Of Horses på liten scene, med potensial for gjennomspilling av nytt, uhørt stoff fra ny plate!
Jeg så Band Of Horses på Øyafestivalen i fjor sommer, sammen med 8-10.000 andre mennesker. Det var trangt og litt vanskelig å se, og når forholdene rundt meg tar mye av oppmerksomheten min, blir jeg distansert til det som skjer på scenen og har litt vanskelig for å imøtekomme det jeg blir tilbudt. Det er desto flottere at band som klart kan dra større lokaler, likevel spiller små scener iblant. Ikke bare kommer man tettere på, men det er dedikerte publikumere som har tatt seg bryderiet med å skaffe seg billetter i tide. Det gjør mye med stemningen og gir en følelse av å oppleve noe litt mer intimt.
Etter to album, Everything All The Time (2006) og Cease To Begin (2007), har Band Of Horses rikelig med "hitmateriale" å spille på. Øya så det beste av dette. Der syns jeg de dro country-inspirasjonen litt vel langt, i alle fall med det som ikke har vært radiospilt eller singler. På Rockefeller holdt de seg til svært albumtro versjoner av låtene og hovedvekten lå på andrealbumet, Cease To Begin. "Is There A Ghost", "Ode to LRC", "Cigaretts, Wedding Bands", samt selvsagt "Great Salt Lake", ble respondert med allsang, tilmed fra diverse kriker og kroker av lokalet. "Compliments" og "Laredo" (
Ukas artist / band, uke 15), fra den ventede platen, Infinite Arms (mai 2010), ble veldig godt mottatt og var tilsynelatende kjent for publikum allerede. Andre nyheter, som "Factory" og (da ukjente for meg) "Older", gir lovnader om en fortreffelig tredjeplate.
På vei ut gikk jeg ved siden av en dame som var misfornøyd med absolutt alt! Lyden var dårlig, bandet var energiløst, konserten var for kort, sangene var for tamme osv.. Noen ganger er det nesten forunderlig hvordan man kan ha fullstendig ulik persepsjon av samme opplevelse. Jeg har ingen forutsetning for å si noe teknisk om lyden, men den var helt fin. Konserten var tilmed et sjeldent tilfelle hvor kunne la være å bruke øreplugger uten å risikere hørselen. Låtvalget var konsentrert og fremført med akkurat nok energi. Hvilke energi man sender ut kan være vel så viktig som mengden. Kommunikasjonen mellom band og publikum var flott etter min mening! Jeg kan for så vidt være enig i at konserten var for kort, med litt over en times spilletid. Samtidig tenker jeg at det er det man kan forvente når man har betalt 250,- for et band av Band Of Horses sin størrelse. Dessuten fikk man jo oppvarming av Tyler Ramsey, som for tiden også er gitarist i Band Of Horses, på kjøpet. Det kan man ikke klage på!
Band Of Horses handler for min del like mye om mellommennesklige forhold, som om god musikk. I noen sammenhenger har konteksten alt å si for opplevelsen. Da kan en ellers veldig fin konsert, bli ganske fantastisk, fordi man har med seg sin venninne, Sandra. Vi ser hverandre ikke så ofte lenger og har fått et relativt nostalgisk forhold til Everything All The Time, som ble soundtracket for den rare sommeren / høsten vi bodde sammen på 40 kvm i Oslo sentrum. Er det da tilfeldig at Band Of Horses bestemmer seg for å spille i Oslo akkurat den uken Sandra er på besøk? :)
En uke etter konserten, natt til lørdag, ble jeg sittende oppe litt lenger enn jeg hadde planlagt, og det viste seg å være en mening med det også! Plutselig ramlet jeg over en eksklusiv direkte-streaming av Infinite Arms på Band Of Horses sine nettsider. Da hadde bandet nettopp fått den fysiske LPen i hendene. Det er vanskelig å si noe veldig fornuftig etter bare en gjennomhøring, men jeg er nå en gang begeistret. Det er ikke noe innovativt eller veldig spennende over platen, de holder seg i samme bane, sørstats-countryrock, fulgt av Ben Bridwells karakteristiske vokal. Da spørs det om det som umiddelbart er fengende, kanskje blir litt seigt etter hvert..
