Å skrive om Julian Casablancas føles litt skummelt når min venninne trolig er Norges største The Strokes-fan. Dette har vært en mangeårig interesse og jeg vet hun ser veldig frem til ny plateutgivelse i september. Bandet legger ut på en mini-festivalturné i sommer og håpet er en konsert i Skandinavia, men foreløpig er det bare Hurricane, Rockness, Southside og Isle of Wight, som er bekreftet.
Selv om det har gått 4 år siden Strokes' forrige utgivelse, har imidlertid bandmedlemmene holdt (u)tålmodige fans varme med soloprosjekter på hver sin kant. Både Albert Hammond Jr. og Nikolai Fraiture har gitt ut egne plater og Fabrizio Moretti har jobbet sammen med kjæresten, Binki Shapiro, på sideprosjektet Little Joy. I fjor høst var det Casablancas sin tur, med Phrazes For The Young (2009). Jeg og min venninne dro til Stockholm for å få med oss konserten i Göta Källare, 1. desember 2009.
Forventningene var høye og etter litt garderobeforvirring fikk vi lirket til oss noen kjempeflotte plasser til venstre for scenen. Sprøtt nok hadde de et eget lite glassbur inne i konsertlokalene, hvor folk kunne røyke. Dette fascinerte meg veldig etter flere år med røykelov i Norge, og var vel en direkte årsak til den heldige plasseringen vår - det luktet nemlig ganske surt når døren inn til røykeburet ble åpnet.. Med fin oversikt over scenen og en svært ivrig venninne bak meg, prøvde jeg bare å ta til meg så mange inntrykk som mulig gjennom den 55 min lange konserten.
Casablancas spilte seg gjennom en nesten komplett Phrazes For The Young ("Tourist" manglet til min venninnes store skuffelse), pluss b-sidene "Old Hollywood" og "30 Minute Boyfriend", samt Strokes-demoen "I'll Try Anything Once". "11th Dimension" var et klart høydepunkt for meg, som ikke hadde så god kjennskap til solomaterialet, mens min venninne også fremhevet "Ludlow St." og "Glass". Han var jo som vanlig et under å se på, men virket sjenert mellom sangene, noe som i og for seg fremstod som sjarmerende, men samtidig en smule statisk. Bandet spilte kjempebra og vokalen var upåklagelig, og da ble det småplukk at lydnivået var noe for høyt for et lite lokale, eller at det hele kanskje var over litt raskt. Vi stod i garderobekø like lenge som selve konserten varte!
Og kanskje ble det likevel et problem at det var over for raskt. Etter siste ekstranummer stod jeg igjen med følelsen av at jeg absolutt ville ha, og fortjente å få, mer. I ettertid har jeg derfor tenkt at om ikke The Strokes spiller i min umiddelbare nærhet, så hadde det vært veldig fint med en reprise på Casablancas. Med mye bedre kjennskap til Phrazes For The Young tenker jeg også at materialet vil passe flott inn i en festivalsetting i sommer. Øya, hear me now?
