fredag 27. august 2010

Ukas låt, uke 34: Dunderhonning : "Ny aveny" & "Støv"


Besøk: Dunderhonning på MySpace

Jeg fikk min første promo! Riktignok av noen veldig trivelige karer jeg kjenner og har fulgt med interesse. De kaller seg Dunderhonning og kom med debutplata Ka du vente på? i 2007. 27. september kommer de med en ny plate, som har fått navnet Sakte ut av fokus. Smakebiter derfra ble luftet på den tidligere omtalte konserten på Palace Grill, i mai.

Denne uka slapp Dunderhonning dessuten en dobbelsingel, "Ny aveny" og "Støv", som nå er tilgjengelig i iTunes. Etter hvert vil det også bli mulig å streame singelen i Spotify og WiMP. Mens man venter på det, kan man jo besøke MySpace-siden deres og ta en lytt der i stedet.

24. september spiller Dunderhonning på Oslo kulturnatt. Kom da vel!

torsdag 26. august 2010

Ukas liveklipp, uke 34: Beach Fossils : "Daydream"


Se: Beach Fossils / "Daydream"
Hør: Beach Fossils / Beach Fossils (i Spotify)

Denne uken fant jeg ut at Beach Fossils selvtitulerte debutplate endelig var gjort tilgjengelig i Spotify! Det er en tilbakelent plate, full av skurrete vokal og klimprende gitarer. Melodiene er enkle og støtter seg helst på underfundige tekster. Litt som Wavves eller Ganglians, bare mindre påtrengende. Jeg tar ofte Beach Fossils frem når jeg må gjøre noe, fordi plata får meg inn i en god rytme med et ikke alt for springende tempo eller masete vokaler.

En liten smakebit kan sees i lenken over. Jeg liker Levi's / Fader-fremføringene fordi de alltid blir spilt inn på helt tilfeldige og noen ganger merkelige steder. Beach Fossils: i dusjen. Kanskje hjalp akustikken i flisveggene litt for å fange lydbildet deres? Den lettfattelige stilen ellers passer i alle fall bra. Hvis videoklippet fenget, kan du trygt prøve deg på albumet!

Beach Fossils har turnert sammenhengende hele 2010 og fikk litt fart på ting under årets SXSW. Kanskje de kommer til Europa også, etter hvert?

onsdag 25. august 2010

Ukas artist / band, uke 34: Local Natives


Hør: Local Natives / Gorilla Manor (i WiMP)
Hør: Local Natives / Gorilla Manor (i Spotify)
Se: Local Natives / "Airplanes" (Van stuck in mud, Vermont)
Se: Local Natives / "Cecilia" (Simon & Garfunkel cover, performed in the courtyard of "Gorilla Manor")

Hvorfor skriver jeg så sjelden om favorittene mine? Local Natives ble kjapt nevnt som Ukas liveklipp, uke 13. Ellers har jeg nevnt dem i forbifarten et par ganger, men aldri gitt dem noe særlig oppmerksomhet. Likevel er Gorilla Manor en av mine mest spilte plater i 2010!

Gorilla Manor er en vinterplate. Den ble sluppet i Europa i november 2009, men jeg har likevel lyst til å skvise den inn med 2010-utgivelsene, siden jeg ikke oppdaget den før seinvinters, i forbindelse med slippet i USA. Vi snakker altså snø, bitende kulde og historiens lengste vinter i Oslo. Enda godt jeg hadde Gorilla Manors 12 spor å varme meg på!

Som Los Angeles-baserte, må vinter være noe helt annet for Local Natives. Plata er spilt inn i Orange County, hvor de fem bandmedlemmene bodde sammen. Det er et produkt av et høyst demokratisk samarbeid, hvor alle var en del av hele prosessen, fra tekst og melodi, til innspilling, design og promotering. Resultatet er en plate full av lune, inkluderende sanger, bygd opp rundt vokalharmonier og ivrige trommearrangementer.

Kanskje er det sola som gjør at Gorilla Manor er like fin å høre på fremdeles, seks måneder og et betydelig antall varmegrader senere. Faktisk enda bedre! Vanligvis er plater jeg hører på svært årstidsavhengige. Det handler om både stemning og humør, kanskje mer i meg enn i platen. Local Natives lurte fram litt varme også på de morgenene hvor ørepluggene nesten var for kalde til å putte i øra, på vei til jobb. Når plata nå hentes fram med jevne mellomrom, er det uten assosiasjoner til disse kalde morgenene. Gorilla Manor lykkes i å formidle noe som skaper nye assosiasjoner heller enn å understreke de gamle. Da snakker vi om en stayer.

Det passet ekstra bra at det var en av sommerens fineste dager da Local Natives spilte på Øyafestivalen! Jeg ble overrasket av energinivået, men hadde heller ikke noe annet enn et par a cappella-klipp fra youtube å bygge forventningene mine på. Øya-konserten var noe helt annet! Jeg likte hvordan de alltid doblet med to perkusjonister, og hvordan de byttet mellom instrumenter på samme låt, samtidig eller vekselsvis. Dessuten trøkka de til på alle de riktige stedene og gjorde meg hoppende lykkelig for at det også virker som de er dyktige, engasjerte og vennlige musikere!

Det var første gang Local Natives spilte i Norge. Jeg håper de kommer igjen veldig snart, for jeg vil ha mer! I mellomtiden foreslår jeg at du også hører på plata. Og så plukka jeg fram et par klipp som er ekstra trivelige, hvor årstiden også spiller en viss rolle ;o)

tirsdag 24. august 2010

Ukas musikkvideo, uke 34: Hurts : "Wonderful Life"


Se: Hurts / "Wonderful Life" (1)
Se: Hurts / "Wonderful Life" (2)

I juni postet jeg videoen til Hurts' første singel "Better Than Love" (ukas musikkvideo, uke 23). Da uttrykte jeg usikkerhet rundt hvorvidt jeg syns konseptet var fint eller teit. I løpet av sommeren har "Better Than Love" og etter hvert flere andre Hurts-låter blitt hengende ved, og når de denne uken slipper "Wonderful Life" med ny musikkvideo, ble fristelsen for stor..

Veldreide poplåter i 80-tallsdrakt er min store svakhet. Målgruppen er relativt gjennomskubar og jeg føler meg nesten litt solgt fordi jeg så lett biter på, men dette er jo sukkertøy da! Det liker jo alle...

Jeg har lenket til to ulike videoversjoner av "Wonderful Life". Den første er en selvlaget lavbudsjettsvideo for å få sangen ut i nett-telegrafen. Den andre er en del av promo-maskineriet. Jeg liker at de har plukket elementer fra den selvlagede inn i den proffe.

Hurts kommer med album i slutten av august. Lar jeg meg like enkelt rive med av en hel plate full av sukkerspinn?

søndag 22. august 2010

Spillelister : INDIeREKTE august 2010


Hør: INDIeREKTE august 2010 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE august 2010 (i Spotify)

Søndager er perfekte spilleliste-dager! Neste helg er jeg i Krakow, så det passet fint å slippe august-listen litt tidlig. Denne gangen var det Spotify som var minst samarbeidsvillig, mens WiMP bare manglet Tallest Trees!

1. The Pains Of Being Pure At Heart / Say No To Love
2. School Of Seven Bells / I L U *
3. The Young Veins / Young Veins (Die Tonight)
4. Best Coast / Boyfriend
5. Yeasayer / Madder Red
6. Tallest Trees / Alouette! **
7. Lonelady / Intuition
8. Holly Miranda / Waves
9. Gil Scott-Heron / Me And The Devil
10. Big Boi / Shutterbugg
11. Ray LaMontagne / God Willin' & The Creek Don't Rise *
12. Isobel Campbell & Mark Lanegan / You Won't Let Me Down Again
13. Anais Mitchell w. J. Vernon, A. DiFranco & B. Knox Miller / Way Down Hadestown
14. Mavis Staples / You Are Not Alone
15. Cherry Ghost / We Sleep On Stones
16. The Climbers / In A Circle
17. Menomena / Tithe
18. The Magic Numbers / The Pulse
19. Hurts / Wonderful Life
20. Röyksopp / The Drug *
21. Malory / Floating
22. PVT / Window
23. Madrugada / Vocal
24. Jaill / Everyone's Hip *
25. Mary Me Young / Bondi *
26. Kula Shaker / Modern Blues
27. Zola Jesus / Sea Talk
28. Autolux / Census *
29. Meursault / A Small Stretch Of Land
30. Wavves / King Of The Beach

* Mangler i Spotify
** Mangler i WiMP

Bilde: Berlin Sweet Berlin av Ida Skivenes

lørdag 21. august 2010

Ukas artist / band, uke 33: Villagers


Hør: Villagers / Becoming a Jackal (i WiMP)
Hør: Villagers / Becoming a Jackal (i Spotify)
Se: Villagers at Later With Jools Holland ("Becoming a Jackal" & "Meaning of the Ritual")

Etter en lang sommerferie med mye (mye!) musikk, føler jeg meg heldig som har flust av skatter å dele. Det er haugevis av høydepunkter jeg kan velge og vrake i, og det er en priviligert posisjon å sitte i. Musikkåret 2010 har vært fantastisk så langt!

Villagers var en av Øyas beste konsertopplevelser. Vel, egentlig er det litt juks, for Villagers spilte på Øyanatt og er jo teknisk sett ikke en del av festivalprogrammet. Kanskje er det litt på grunn av omstendighetene rundt Øyanatt-konserter at de ofte blir mine favoritter. I fjor var det for eksempel Andrew Bird på Rockefeller. På inne-scener har man intimiteten, det er senere på kvelden og ofte er konsert-settet lengre. Jeg er veldig glad for at Øyanatt er en så godt integrert del av Øyafestivalen, selv om jeg skulle ønske at fordelene for festivalpass-holdere kanskje var litt større enn de er.

Villagers kom med sin debutplate Becoming a Jackal i mai. Frontmann, Conor J. O'Brien, er den kreative kraften bak navnet og på sett og vis et slags driftig ettmannsforetak. Selv om han har med seg et band, står han for låtskriving og spilte selv inn de fleste instrumentene på plata. I tillegg har han tegnet platecover og involverer seg aktivt i markedsføringen av musikken. Av vesen virker O'Brien å være litt stillfaren og anonym, men han får likevel ganske enkelt publikumet sitt til å stå fjetret.

Konserten på John Dee var ikke akkurat stappfull.. Vi var kanskje 20-30 folk som stod litt forsiktig og prøvde å ikke stå fremst, mens 20-30 til luska bak i baren. O'Brien tok med seg gitaren sin og gjorde først noen låter aleine, før han introduserte bandet sitt. En forsiktig og stemningsfull start som gikk over i å bli en lydfest som nesten tok pusten fra meg! På Becoming a Jackal finnes det antydninger til mørke, tunge arrangementer, som virkelig fikk vist seg live. På låter som "Ship of Promises" og "Pieces" veltet det fram lyd og støy i et tempo og omfang som vred sangene rundt og gjorde sluttresultatet uventet og voldsomt. Live-versjonene ytte nærmest sangtekstene mer rettferdighet enn plateversjonene, som er litt snillere. Det er noe dystert og lakonisk i Villagers tekster, en slags uregjerlig trass som til slutt når sitt høydepunkt i ulingen på slutten av "Pieces". Det var synd at O'Brien kuttet ut denne live, det er et av favorittøyeblikkene mine på plata. Å fokusere utelukkende på det mørke blir imidlertid feil. Becoming a Jackal er full av sjarmerende, små øyeblikk av melodisk storhet. Når O'Brien synger tittelsporet, bare akkompagnert av gitar, er det en sårhet i fremførelsen som gjør at man blir mer enn pittelitt glad i både melodi og mann!

Jeg fant et klipp fra Later with Jools Holland hvor Villagers gjør "Becoming a Jackal" og "Meaning of the Ritual" uten band. Bare for å gi en (dog litt stiv) smakebit på hvordan det kan være live. Platen anbefales varmt. Det er en av de fineste som har kommet i år...

fredag 20. august 2010

Ukas album, uke 33: Active Child : Curtis Lane


Hør: Active Child / Curtis Lane (i Spotify)

En av de fineste og rareste konsertene jeg så i sommer, var Active Child fra Philadelphia. På Latitude Festivals minste scene, midt inne i skogen og relativt langt fra resten av festivalområdet, samlet det seg en liten, søvndrukken gjeng, for å oppleve et ganske forunderlig og utrolig vakkert enmanns-show.

Han heter Pat Grossi, spiller harpe og har bakgrunn som korgutt. Pitchfork har sammenlignet han med Justin Vernon eller Antony, etablerte og respekterte signatur-røster som gjenkjennes og dyrkes med et tilsnitt til melankoli-nostalgi som varemerke. Grossi har en betydelig falsettostemme selv, som underbygges av ekko-bruken, både på plate og live. Selve vendepunktet skjer, når falsettostemmen og harpen, brytes av 80-tallssynther og tromme-beats. Hvis jeg sier at det kan minne om en litt speeda kirkekonsert, remixa av New Order eller Tears For Fears, har jeg antakelig skremt bort halvparten av de som kanskje ville prøvd seg på en gjennomlytting av plata, Curtis Lane. Jeg gjør det likevel, fordi jeg mener dette er et vellykka eksempel på hvordan usannsynlige sjangerblandinger kan skape interessante og uvanlige kombinasjoner, som gjør at det nærmest kiler i musikkhjerter som mitt!

Så hvorfor fikk Active Child det kjipeste spilletidspunktet på hele festivalen? Klokka halv 12, lørdag formiddag, i det teltet som var mest bortgjemt? Det gjorde kanskje ikke så mye når alt kom til alt. Vi var en liten gjeng dedikerte, som fikk våkne til en ny festivaldag i en eneste stor bølge av sarte harpetoner og loopede harmonier. Grossis forsiktige start gikk etter hvert over i modigere tempo og fokuset skiftet fra harpe til synth, samtidig som brytningspunktet mellom euforisk vokal og tyngre arrangementer, ble tydeligere. Det er et brytningspunkt jeg syns balanseres godt også på platen. Det ligger noe alvorstynget og lurer i bakgrunnen, som man ikke skal ignorere, men heller ikke tilegne for mye fokus. Det er en ambivalens som lett kan knyttes til egen lytteropplevelse.

Følelsen av å ha funnet en liten skatt og å ha deltatt på noe som ikke mange har fått oppleve, tror jeg kan være viktig i festivalsammenheng, og ofte være utslagsgivende for det som blir stående igjen som de beste konsertopplevelsene. Scenen i skogen var perfekt i så måte, selv om jeg håper at Active Child får vist seg bedre frem ved neste anledning.

Platen, Curtis Lane, kom ut i juni og utgjør en frydefull halvtime om du er ute etter noe som får ørene til å åpne seg for en annerledes musikalsk sammensetning. 2-3 gjennomhøringer anbefales, for dette gror på deg!

torsdag 19. august 2010

Ukas låt, uke 33 : Robin Pecknold (Fleet Foxes) / "Lorelai", "Helplessness Blues" & "Look Up, Look Down That Lonesome Road


Hør: Robin Pecknold live at The Moore Theater

Ukas låt er faktisk tre låter. Frontmann i Fleet Foxes, Robin Pecknold, har vært på turné med Joanna Newsome og i løpet av sommeren har disse tre smakebitene blitt lagt ut. Mens man venter på Fleet Foxes er disse sangene riktig så stemningsfulle. Stilmessig er det også i helt riktig gate. Pecknolds stemme er så distinkt at det eneste som mangler er harmoniene og et litt større lydbilde.

Som en bonus finnes det også en versjon av "Tiger Mountain Peasant Song", via lenken. Da er man jo nesten tilbake på regnfulle høstdager i 2008 =)

onsdag 18. august 2010

Diverse : Øya 2010 for The Rock Club UK


Les: Øya Festival, Oslo 2010
Besøk: The Rock Club

Så var jeg ikke helt ferdig med Øya 2010 likevel. Jeg var så heldig å bli invitert med i et forum for musikkelskere, The Rock Club UK. Da må jeg jo benytte anledningen til å promotere musikk fra Norge / Skandinavia, og tenkte derfor det kunne være fint å begynne med en slags oppsummering av Øyafestivalen. Denne kan leses via lenken over.

Det er aller første gang (siden skolestil på videregående) at jeg skriver en lengre tekst på engelsk og det føles både skummelt og litt uhåndterbart, men jeg har fått fin hjelp fra venner (Frode, Hanne, Helene - takk!) og jeg tror ikke det ble så helt ille..

tirsdag 17. august 2010

Ukas musikkvideo, uke 33: John Grant / "Chickenbones"


Se: John Grant / "Chickenbones"
Hør: John Grant / Queen Of Denmark (i Spotify)

Øyafestivalen markerer overgangen fra sommer til høst og med denne kommer post-Øya-traumet. Et helt år til neste festival! Det er lenge å vente.. Heldigvis blir det en travel konserthøst, og det ser ut til å bli en fin platehøst også. Hadde jeg bare knekt denne forkjølelsen / bronkitten min nå snart, så kunne jeg kommet i gang med ting!

INDIeREKTE starter i alle fall opp igjen etter en lang sommerferie. Denne har i stor grad bestått av konserter og festivaler, så det burde være nok materiale å ta av. John Grant har vært en gjenganger og en favoritt, med dødsens ærlige tekster og en ganske stor stemme. Det var helt spesielt å se han spille live i Union Chapel, med en utrolig akkustikk og stemningsfulle omgivelser (elsket kirke-baren!).

Videoen til "Chickenbones" er kanskje et litt rart førstemøte, hvor Grant spiller en superhelt som kanskje ikke er så.. Super. Hør gjerne på platen hans, Queen Of Denmark, også.

søndag 15. august 2010

Festivalsommer : Øyafestivalen


Jeg har hatt en så fin festival! Her er mine inntrykk. Ellers er Øya dekket rikelig for i år.

Det regnet. Det gikk ut over humøret og motet. Det fine med Oslo er at det som regel slutter å regne etter en stund, i motsetning til i den landsdelen hvor jeg vokste opp (Vestlandet). Når det en sjelden gang regner her, sitter angsten for at det er 30 dager til det skal slutte, fremdeles i brystet. Men det slutter alltid. Også på Øya.

Det beste var at Øya var forberedt! Bark og duk sørget for ok skoforhold hele uka. Dessuten kan ikke arrangørene råde over været. Ei heller skravlete publikumere som trykker og maser og trakker. Og var ikke køene blitt kortere i år? Selv om NRK sine bilder stort sett viser halvdrukna publikumere, kan jeg egentlig ikke huske at det var så ille. Skinte ikke sola mesteparten av tida da?

Noen festivalmønstre gjentar seg selv. Jeg glemte å spise, tyllet i meg for mye vin (drikker jo ikke vin en gang!), løp manisk mellom scenene, og fremmedgjorde vennene mine på veien. Strategien var å se flere hele konserter innenfor flere sjangre. Tjaa og njaa.

Festivalen kunne jo ikke startet på en bedre måte enn med The National i Operaen. Litt klein stemning i begynnelsen. Klokka er 13, publikum sitter som støtter i setene sine, diverse elementer er tatt ut av sin faste kontekst. Men så er Matt Berninger usedvanlig humørfull og pratsom. De spiller hovedsaklig materiale fra Boxer og High Violet, som er fabelaktig. Publikum våkner litt. 1.5 timer man må ta vare på.

Sleigh Bells fikk lyd på vokalen ca. midt i andre låt. Det var synd at "Tell 'Em" ikke ble en så eksplosjonsarta åpning som den kunne vært. Når ting fikk justert seg litt, ble kontrasten mellom vokal og lydbilde tydeligere. Det føltes merkelig at mye var forhåndsprogrammert. Nesten som en litt avansert form for karaoke..

Ariel Pink's Haunted Graffiti gjorde en av festivalens rareste konserter. Rosenberg er en formidabel karakter. Han var ute på tur, men underholdningsfaktoren var likevel til stede. Jeg ble fryktelig opptatt av å se på dette merkelige mennesket. Rosenberg kjører sitt eget løp og det virker like schizofrent, psykedelisk og varierende i kvalitet, som musikken han har laget. Jeg likte dem!

Panda Bear var årets kred-konsert og slett ikke så repetetivt og langtekkelig som jeg hadde fryktet. Venninnene mine virket heller letta da vi kom oss ut av teltet. Surfer Blood var det også bare jeg som likte (kanskje fordi jeg har hørt på plata og kjente melodiene?). De gjorde imidlertid en ganske anonym konsert, kan være enig i det. Broken Bells glippa storslagent, med en spilleliste som sirup. Det virket som de prøvde å fylle 50 minutter med et materiale som kanskje heller var 35 minutter. Og hvorfor kjøre "The High Road" og "Vaporize" etter hverandre, midt i settet?

Yeasayer var et høydepunkt (men så hadde vel ingen forventet at jeg kom til å si noe annet?). De har et fantastisk publikum i Norge (meg!), trofaste og ihuga. Allsang på alle låtene. Og 3 angstfyllte minutter da strømmen røyk etter tredje sang. Mtp. konserten i mars, virket det som publikum hadde fått tid til å bli kjent med, og like, Odd Blood. Local Natives var et annet høydepunkt. Jeg var litt bakpå og de trøkka til på akkurat riktig tidspunkt. For noen harmonier! Noen ganger skal det ikke så mye mer til…

Droppa hoved-konsertene på Enga. I stedet så jeg Jónsi, som var skjørt og fint og utrolig vakkert, men ikke like fint som Sígur Rós. The Specials var et gammelt, gammelt konsertønske som gikk i oppfyllelse. Jeg har blitt en av de knebøy-dansende gamlisa, mens kidsa rava på Robyn. XXs avslutning fikk et fint fyrverkeri på kjøpet. Det var sikkert til ære for Motorpsycho, årets mest oppmasa konsert, men strategisk plassert for oss på Sjøsiden. XX greier å se utrolig små ut. Prøver de å snakke mellom låtene, er de nesten uhørbare. Likevel kommer det ganske massive saker ut av dem. Sprøtt og fantastisk!

Susanne Sundfør spilte like vakkert som ventet, for stappfulle Enga. John Olav Nilsen & Gjengen spilte også for stappfulle Enga, og etter hylinga å bedømme er Nilsen selv ganske vakker. Jeg koste meg - kryss av i kalenderen. Det blir lenge til jeg sier det om et bergensband igjen. Men vi kan jo late som om vi er venner...

Jeg måtte se Trash Talk bare for å oppleve hvordan et norsk publikum taklet dem. Man kan vel ikke akkurat snakke om mosh-piter. Det må være en av de mest ufarlige konsertene Trash Talk har gjort. Og bare en av mange hardcore- / metal-sjangre jeg var innom. Jeg har ikke noe forhold til metal og liker det ikke noe særlig. Gikk likevel på Purified in Blood, Djerv og Altaar for å "sjekke det ut". Converge måtte jeg gi meg på. Var også innom M.I.A. som var bare overveldende i både lys, lyd og bilde.

Pga. Øyanattarrangementer var jeg på John Dee tre kvelder på rad. Villagers gjorde en av festivalens beste konserter. En skatt for ca. 50 oppmøtte! The Low Anthem var søvndyssende. De spilte på sag. Owen Pallett loopet fela si ganske stilsikkert. Det var frydefullt å høre på! Shearwater var som vanlig grandiose, både i vokal og instrumentalt. Jeg syns likevel det er litt grinebiter å ikke spille "Snow Leopard", og den ergrelsen sitter litt dypt…

Har fått nye venner, møtt på gamle venner, (forhåpentligvis) beholdt gode venner. Synne-Eline og Thea fikk en begivenhetsrik dag, torsdag - velbekomme! Takk og takk igjen til Øyafestivalen for et nydelig program. Nå stoler jeg på dere. Så mye at jeg kan kjøpe billett for neste år med en gang.