Viser innlegg med etiketten Ukas album. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ukas album. Vis alle innlegg

onsdag 3. august 2011

Ukas album, uke 31: Washed Out : Within and Without


Hør: Washed Out / Within and Without (i WiMP)
Hør: Washed Out / Within and Without (i Spotify)

Sommeren 2010 var sommeren med Washed Outs EP Life of Leisure. Solvarm og drømmende, var den nesten irriterende kort og gleden ved å høre på den bar også med seg et gnagende ønske om mer. Så kom høsten og Washed Out ble byttet ut med andre, bedre egnet for visnende løv og mørkere kvelder.

Sommeren 2011 er sommeren med Washed Outs album Within and Without. Fortsatt solvarm og drømmende, og ikke lenger irriterende kort. Oppskriften er ganske lik, kanskje tilmed litt forutsigbar, men så skal man heller ikke underdrive min hang til å knytte lyd til følelser.

I dag kom dessuten nyheten om at Pstereo har kapra Washed Out til festivalprogrammet sitt i år. Fredag 19. august skulle jeg altså helst ha vært i Trondheim, så hvis noen har gode forslag til hvordan dette praktisk kan forenes med ny jobb og null oppspart fri, mottas disse med takk. Pstereo har for øvrig et virkelig godt program i år. Tallest Man on Earth, Glasser og Håkan Hellström, eller Lissie, Best Coast og Jamie Woon, for å nevne noen. Norske favoritter som Team Me og Pelbo, spiller også.

Uansett hvor mange konserter man går på, eller festivaler man får med seg, er det alltid noen flere man gjerne skulle sett spille…!

fredag 13. mai 2011

Ukas album, uke 19: Fleet Foxes : Helplessness Blues


Hør: Fleet Foxes / Helplessness Blues (i WiMP)

Kanskje ikke en overraskelse at Fleet Foxes ble ukas album. Helplessness Blues har gått på repeat siden release forrige mandag; først med oppmerksom interesse, senere med glede og et tilbakeskuende blikk.

Helplessness Blues satt kanskje ikke like umiddelbart som debutalbumet Fleet Foxes, men så er det også en plate med litt mer alvor og brodd. Tekstene er mer funderende og Pecknolds stemme kommer flere steder tydeligere fram. Samtidig har Fleet Foxes beholdt alle de særegne elementene man har lengta etter å høre mer av, disse tre årene fra debuten. Finfin balanse, man kan jo ikke si annet.

Så jeg gleder meg til å putte pluggene i ørene, og traske meg gjennom Oslo-gater med Helplessness Blues som soundtrack. Helst på sensommer / tidlig høst. Det samme gjorde jeg med Fleet Foxes, men er ikke også noe av poenget med Fleet Foxes sin musikk, å spinne tilbake?

Det skal dessuten mye til å stoppe meg fra å få sett Fleet Foxes live (for første gang) denne sommeren. De er booket både på Primavera og Øya. Ligger an til da capo her…

mandag 29. november 2010

Ukas album, uke 48: Brasstronaut : Mt. Chimaera


Hør: Brasstronaut / Mt. Chimaera (i Spotify)
Hør: Brasstronaut / Mt. Chimaera (i WiMP)

Brasstronaut fra Vancouver ga i mars ut debutplata si Mt. Chimaera. Det er en forunderlig baroquepop-plate, med innslag av jazz, i alle fall i instrumentalvalgene. Mye bass, trompeter, litt klarinett osv. Nok til at smarte popmelodier blir litt mer spennende gjennom uventede vendinger. Dessuten liker jeg at vokalen er gjemt bort i ekko på "Same Same", og at "Hearts Trompet" starter snilt og rolig, går over i en trompetsolo, så en pianosolo, og til slutt blir et eneste kaos av blåsere, strykere og symbaler!

tirsdag 23. november 2010

Ukas album, uke 47: Girls : Broken Dreams Club


Hør: Girls / Broken Dreams Club (i WiMP)

Da jeg oppdaget at Girls sin EP Broken Dreams Club var kommet, ville jeg ikke høre på den med det samme, men spare den til søndag. Rolig hjemmedag, ingenting på vent, ikke noe mas. Det var lurt! Pass på å ha god tid til Broken Dreams Club…

Det er ikke akkurat en påtrengende plate. Den er litt stillferdig, kanskje litt modnere enn Album. Litt lettere? Men likevel sørgelig, både tekstlig og gjennom Christopher Owens stemme. Kan vi kalle det en signaturstemme nå? Dessuten er produksjonen nye renere, antakelig har de blitt bedre musikere også..

Siden denne EPen er en takk til fansen, er det enkelt å se på den som et "nå ser vi fremover"-trekk. Eller som et mellomstadie, hvor det er nødvendig å få noe ut av systemet, før arbeidet med neste album kan effektiviseres. Uansett gjør Broken Dreams Club enhver søndag perfekt!

lørdag 20. november 2010

Ukas album, uke 46: Pomegranates : One of Us


Hør: Pomegranates / One of Us (i WiMP)
Hør: Pomegranates / One of Us (i Spotify)

One of Us er Pomegranates tredje album på like mange år. De har gått noen bandmedlems-runder på veien, og er kanskje av den type band som er superproduktive, samtidig som de prøver å finne sin egen stil og tilhørighet.

One of Us er en gledesspreder. Kan man være både gøyal og oppriktig? Pomegranates får det til. De leker med gitarriffene ("One of Us"), vokalen ("50's"), tempoet ("Anywhere You Go"). Det er likevel ikke noe påtrengende "morsomt" ved plata, bare kreativ, skapende glede som smitter.

mandag 8. november 2010

Ukas album, uke 45: Twin Shadow : Forget


Hør: Twin Shadow / Forget (i WiMP)
Hør: Twin Shadow / Forget (i Spotify)

Twin Shadows debutplate Forget, har vært en favoritt i mange uker nå. Den passer nesten alle sammenhenger: på kontoret ('you and me / shooting holes in the moon / on the way back home' fra "Shooting Holes"), hjemme en fredagskveld ('I see she's asking for a dance / you know she loves my moves' fra "I Can't Wait"), på bussen ('You're my favorite day dream / I'm your favorite nightmare' fra "Castles in the Snow"). Jeg kan fortsette i det uendelige. Små glimt av gjenkjennelse, betraktninger som treffer i hjertet eller i hodet, en beat eller kanskje et refreng som henger seg på resten av dagen.

Dominikanske George Lewis Jr., mannen bak navnet Twin Shadow, vokste opp i Florida, men har nå Brooklyn som kreativt utgangspunkt. Twin Shadows sound er nostalgisk, både i uttrykk og tekstlig. Ensom, absurd barndom skal være en viktig påvirkning i musikken, som i likhet med mye annet Brooklyn-ittisk, er soveromslaget.

Selv om 80-tallsinspirasjonen gjør lydbildet kjølig gjennom trommemaskiner og hule syntharrangementer, er Forget en av de varmeste og næreste platene jeg har funnet denne senhøsten. Mye ligger nok i smarte rytmer og ikke minst Lewis' stemme. Tilmed når han synger ord som "lost" "cold", "destroyer" eller "nightmare" er stemmen hans myk og rolig. Se på det som en effekt i seg selv. Forget er en plate til å bli glad i. Veldig glad i.

onsdag 3. november 2010

Ukas album, uke 44: Violens : Amoral


Hør: Violens / Amoral (i Spotify)
Besøk: violens.net (offisiell nettside)

Amoral begynner i feil ende. På en måte er det logisk. "The Dawn of Your Happiness is Rising" og "Acid Reign" trekker deg inn fordi de er ordentlig gode poplåter, men ikke helt i takt med resten av plata. Da mener jeg ikke at resten av Amoral ikke har gode poplåter, men at det ikke er de mest umiddelbare sporene man sitter igjen med etter noen gjennomlyttinger. Etter hvert er det siste del av Amoral jeg vil tilbake til. Disharmoniske orgelakkorder i "Violent Sensation Descends" og fuzzete "Could You Stand to Know?". Spor med mer spenning, innhold og vendinger.

Det er en del Morrissey her. New Order. The Shins. Hvis du setter dem til side, ramler det ut andre elementer som vokser med låtene.

Og så har Violens en nettside som faktisk er informativ. Tenk hvis alle band hadde det...

søndag 17. oktober 2010

Ukas album, uke 41: The Walkmen : Lisbon


Hør: The Walkmen / Lisbon (i Spotify)
Hør: The Walkmen / Lisbon (i WiMP)

The Walkmens signatur har vært triste hjertesorg-tekster og en forkjærlighet for vintage-instrumenter. Lisbon ikles velkjente elementer fra klassisk rock'n'roll, som gjenvendende valsetakt og 60-tallsinspirert koring i "Torch Song". Og la oss ikke glemme lekingen med latinrock. Mariachi-trompetene på "Stranded" høres mangfoldige og varme ut. Vokalen er tydeligere på Lisbon, og høres de ikke litt… Gladere ut? Akkurat som om The Walkmen denne gangen vil (med et snerr av triumf i Leithausers crooner-røst) mane oss ut for å oppleve verden! Det er likefremt, oppbyggelig og vakkert. 11 spor som står på likefot, hvor ingen låter overskygger de andre, men er seg selv nok.

søndag 10. oktober 2010

Ukas album, uke 40: Glasser : Ring


Hør: Glasser / Ring (i WiMP)
Hør: Glasser / Ring (i Spotify)

Det første som slo meg ved Glassers debutplate Ring, var Cameron Mesirows stemme. Hun har et stort register å spille på, både teknisk og følelsesmessig. Stemningen i de ulike låtene kan skifte totalt gjennom vokal og tempo, fra høyt, skjærende og brennende ("Apply"), til mykt og vemodig ("T"). Kledd i åpne, bølgende arrangementer, med tribale og elektroniske elementer, er Ring en egen liten verden av mystikk satt i bevegelese av egenartede strukturer. Melodiene er i mange tilfeller sirkulære (Ring --> sirkel?) og mer bevisst sitt eget rom enn oppbygning rundt vers-refreng. Samtidig er låtene høyst melodiøse og tilgjengelige. Man møter motstand, rytmisk så vel som instrumentalt, men ikke mer enn man kan tåle for et interessant lydbilde. Det er litt spesielt, men aller mest vakkert. Eller vakkert gjennom det spesielle.

torsdag 7. oktober 2010

Ukas album, uke 40: British Sea Power : Zeus EP


Hør: British Sea Power / Zeus EP (i WiMP)
Hør: British Sea Power / Zeus EP (i Spotify)
Besøk: British Sea Power sin blogg (post fra Trænafestivalen 2010)

Noen hevder at Zeus EP mangler sammenheng og helhet. Det er finurlig hvordan vi umiddelbart søker disse kvalitetene ved en plate og i mange tilfeller definerer den deretter. Zeus EP er sprikende, sporadisk og kontrastfyllt av vesen, men kanskje er dette nettopp dens sammenheng? Det blir sagt at dette er låter British Sea Power trengte å få ut av systemet før deres neste fullengder, som ventes på nyåret.

Umiddelbart merkes det at de har blitt gladere, heldigvis kan man si, etter stumfilm-soundtracket Man of Aran. Samtidig leker de, eksperimenterer og tester nye innfallsvinkler. "Zeus" og "Can We Do It?" er renere rockelåter enn noe de har gjort tidligere. "kW-h" gjør en merkverdig, men slett ikke dum, bruk av autotune. "Cleaning Out the Rooms" og "Bear" knytter EPen opp mot en mer klassisk British Sea Power-stil, tilmed med en helt usjenerte synth-bruk.

Zeus EP er en uredd plate. Den er progresjon på en bra måte. Kanskje er den et frempek på nye retninger og sammenhenger i det pågående arbeidet med det nye albumet?

Er det forresten noen som så British Sea Power fremføre soundtracket til Man of Aran på Trænafestivalen i sommer? I etterkant blogget de fint i både bilder og tekst, ta en kikk!

onsdag 8. september 2010

Ukas album, uke 36: Klaxons : Surfing the Void


Hør: Klaxons / Surfing the Void (i WiMP)
Hør: Klaxons / Surfing the Void (i Spotify)

Jeg leser ganske mange anmeldelser. Det hender at sprikende synspunkter på en plate trigger meg nok til å lese enda flere anmeldelser av den. Klaxons Surfing the Void var en av disse. Det ender som regel med irritasjon, for ofte er ikke anmeldere særlig klare på hva det er de liker / misliker ved en plate og det er tidvis tungt å argumentere for terningkastene sine. I det følgende har jeg prøvd å skille ut substansen i en knippe anmeldelser av Surfing The Void. Resultatet ble besynderlig.

Et vanlig utgangspunkt når det gjelder andreplater er hvorvidt, og hvor mye, bandet har utvikla seg fra førsteplata. Klaxons slipper naturligvis ikke unna. Jonas Pettersen i Dagbladet begynner sin anmeldelse med å konstatere at "New rave forsvant fortere enn du klarer å stave dustesjanger." At den mediakonstruerte sjangeren var et mindre vellykka gimikk er vel ingen uenige i. Men er det ikke litt rart at det likevel ikke finnes noe særlig å hente i Surfing the Void, når Pettersen samtidig mener at Klaxons "tar et solid steg til siden fra det lydbildet de slo gjennom med."? Det er altså ikke Klaxons flørting med såkalt nu wave, som gjør Surfing the Void til en dårlig plate, for denne sjangeren opererer de ikke lenger under. Nøyaktig hva det er som gjør den dårlig, er det visst opp til andre å utbrodere.

Lydverkets Marius Asp mener at
"modus operandi på overflaten er den samme som ved forrige korsvei – mollstemte, klagende lag av vokal, gitar og synth over fuzzbass og hakkete rytmiske anslag".
Asps ankepunkt er at platen mangler "en eller annen form for melodisk vilje". Hans motpart, NMEs Jamie Fullerton, kunne ikke være mer uenig, i det han uttaler at
"Klaxons have understood how vital it is for them now to ensure that no song has anything less than a chorus so big it’s got its own gravitational pull."
Så er også Fullerton den mest udelt positive til Surfing the Void, når han hevder dette er "one of the best pop albums of the year", og "one of the most individual and ambitious.". Dette er store ord som bør underbygges grundig hvis de ikke skal falle i grus. Fullerton argumenterer med å vise til produsent Ross Robinsons arbeid på plata, og plateselskapets evne til å sette hardt mot hardt i den kreative prosessen. Fair enough.

At nu metal-produsent Ross Robinson har vært involvert i Surfing the Void, ser ut til å gi flere anmeldere negative konnotasjoner. Asp skriver at Robinson
"bidrar heller ikke i positiv retning: Surfing The Void låter komprimert, grå og likegyldig, totalt ribbet for dynamikken musikk som dette trenger for å blottlegge det den måtte besitte av sjel.".
Her får han til en viss grad støtte fra Pitchforks Ian Cohen, som stiller spørsmålstegn ved Robinsons kredibilitet: "Robinson is a four-star general on the wrong side of respectability, and he rarely does anything out of the red.". Cohen er imidlertid langt mer positiv til utfallet av samarbeidet, og mener at
"the partnership is mostly inspired here, as few are better at catching sheer physical impact on tape and the end-to-end intensity of Klaxons' trades out the brittle treble of Myths [of the Near Future] for a thickness that justifies them as a fully formed rock band.".

Andy Gill i The Independent bygger sitt éner-terningkast på irriterende sangtitler og for mye bråk og støy:
"awash in dense layers of guitar and keyboard noise shredded by distortion, and garlanded with the kind of sci-fi phraseology even Muse and The Flaming Lips would consider excessively kitsch […] it's just so much sound and fury signifying nothing, presented in a brittle, shrill manner that renders it virtually unlistenable.".
Dette er også omtrent det eneste Gill skriver i en nokså kjapp og overfladisk anmeldelse av plata. Thomas Talseth gjør en lignende uinspirert anmeldelse for VG, hvor han raskt konstaterer at "Allerede på spor to kollapser korthuset; det er ikke hver dag man hører en låt slepe seg så tungpustet over målstreken.", før han nevner låta "Flashover" som et høydepunkt og sier seg ferdig med det. Terningkast tre.

Støyen er også avgjørende i Side2s Lars Wærstads anmeldelse. Han står for det eneste norske femmer-terningkastet jeg har funnet, men er bevisst sitt "kontroversielle" valg og føler dette må forsvares også på et personlig nivå:
"Jeg liker støy. […] det er derfor jeg rullet seks øyne på terningen for [Black Rebel Motorcycle Clubs] siste skive, mens andre så vidt karret seg forbi eneren. Og det er også derfor jeg liker Klaxons vanskelige andre plate: Den er akkurat passe bråkete, på et akkurat passe forståelig vis.".
Det er sprekt å innrømme personlig smak, men en anmeldelse bør helst bygge på flere argumenter.

Heldigvis peker Wærstad også på et annet avgørende punkt, nemlig en musikalsk retning: "«Surfing the void» er poprock med en dæsj støy, synth og industrilyd, med en klar musikalsk retning og ikke minst med lettlikelige riff, refrenger og melodier." Drowned in Sounds Dom Gourlay, er inne på noe av det samme:
"there's definitely a more industrial feel to Surfing The Void than its predecessor, not to mention a more thematic, almost conceptual approach that welds the record together in a cohesive, semblant fashion.".
Stikk motsatt av det Asp sier i Lydverkets anmeldelse altså.

Personlig er jeg egentlig ikke enig med noen, eller med alle. Surfing the Void er hverken god nok eller irriterende nok til å engasjere meg i noen retning. Den har et lydbilde som lett kan gjenkjennes som Klaxons, men etter tre år har de tatt et skritt videre. På veien forlot de elementene som i utgangspunktet gjorde at de fikk merkelappen nu rave hengende over seg. Plata er ikke uten melodiske tilsnitt, låter som "Echoes", "Venusia" og "Twin Flames" er spredd ut mellom tyngre, støykonsentrerte spor. Her er likevel ingen umiddelbare åpnere mot et større publikum og Surfing the Void vil nok slite med å nå forgjengerens popularitet. Jeg tror likevel plata og (den britiske) presseomtalen i kjølvannet av denne, vil løfte Klaxons inn i den etablerte, britiske rockeeliten. Som headlinere på Leeds- og Readingfestivalene, er det mye som peker i den retningen.

Det ser altså ut til å være bred enighet om at steget bort fra nu rave var heldig. Hvorvidt det videre resultatet er vellykket eller ei, beror visst på hvor godt man liker støyete, psykedeliske melodier (med diskutabel grad av melodisk teft), tøysete sci-fi-titler, og en produsent med bakgrunn i nu metal. Om ikke annet vil jeg jo si at denne besynderlige kombinasjonen er verdt en lytt…

Terningkastene:
Dagladet: 3/6
Lydverket: 2/6
NME: 8/10
Pitchfork: 7.2/10
The Independent 1/5
VG: 3/6
Side2: 5/6
Drowned in Sound: 7/10

fredag 3. september 2010

Ukas album, uke 35: Deer Tick : The Black Dirt Sessions


Hør: Deer Tick / The Black Dirt Sessions (i Spotify)

Jeg er smått hekta på denne plata! Det er Deer Ticks tredje, men min første. En kjærkommen oppdagelse på en småsliten dag, som gjorde hodet litt lettere og smilet litt hjerteligere.

Denne høsten kan det være man drukner i smågretne herrer som spiller gitar og synger om sine mange bekymringer. Jeg syns nesten det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre, eller å finne et særpreg som løfter noen ut av mengden. Riktignok kom The Black Dirt Sessions i juni, men jeg oppdaget den først nå og fant noe litt annerledes i hovedmann John McCauley sin stemme. Litt rusten og definitivt plaget, gir McCauley ekstra personlighet til rolige, melodiøse folk-rock-country-låter.

Deer Tick spilte inn materialet til denne plata og forgjengeren, Born On Flag Day, i løpet av 20 dager i studio i 2008. Dette er tilleggsinformasjon som i utgangspunktet gjør meg litt skeptisk, fordi jeg mener det er viktig med en form for musikalsk progresjon eller utvikling. Å presse to plater ut av en studiorunde og turnere disse massivt i 3-4 år, inviterer ikke akkurat til nytenkning. Likevel tilgis Deer Tick kjapt, siden The Black Dirt Sessions er en samling stemningsfulle, litt sutrete, men veldig fine melodier, som jeg av en eller annen grunn har fått en hick-up på =)

fredag 20. august 2010

Ukas album, uke 33: Active Child : Curtis Lane


Hør: Active Child / Curtis Lane (i Spotify)

En av de fineste og rareste konsertene jeg så i sommer, var Active Child fra Philadelphia. På Latitude Festivals minste scene, midt inne i skogen og relativt langt fra resten av festivalområdet, samlet det seg en liten, søvndrukken gjeng, for å oppleve et ganske forunderlig og utrolig vakkert enmanns-show.

Han heter Pat Grossi, spiller harpe og har bakgrunn som korgutt. Pitchfork har sammenlignet han med Justin Vernon eller Antony, etablerte og respekterte signatur-røster som gjenkjennes og dyrkes med et tilsnitt til melankoli-nostalgi som varemerke. Grossi har en betydelig falsettostemme selv, som underbygges av ekko-bruken, både på plate og live. Selve vendepunktet skjer, når falsettostemmen og harpen, brytes av 80-tallssynther og tromme-beats. Hvis jeg sier at det kan minne om en litt speeda kirkekonsert, remixa av New Order eller Tears For Fears, har jeg antakelig skremt bort halvparten av de som kanskje ville prøvd seg på en gjennomlytting av plata, Curtis Lane. Jeg gjør det likevel, fordi jeg mener dette er et vellykka eksempel på hvordan usannsynlige sjangerblandinger kan skape interessante og uvanlige kombinasjoner, som gjør at det nærmest kiler i musikkhjerter som mitt!

Så hvorfor fikk Active Child det kjipeste spilletidspunktet på hele festivalen? Klokka halv 12, lørdag formiddag, i det teltet som var mest bortgjemt? Det gjorde kanskje ikke så mye når alt kom til alt. Vi var en liten gjeng dedikerte, som fikk våkne til en ny festivaldag i en eneste stor bølge av sarte harpetoner og loopede harmonier. Grossis forsiktige start gikk etter hvert over i modigere tempo og fokuset skiftet fra harpe til synth, samtidig som brytningspunktet mellom euforisk vokal og tyngre arrangementer, ble tydeligere. Det er et brytningspunkt jeg syns balanseres godt også på platen. Det ligger noe alvorstynget og lurer i bakgrunnen, som man ikke skal ignorere, men heller ikke tilegne for mye fokus. Det er en ambivalens som lett kan knyttes til egen lytteropplevelse.

Følelsen av å ha funnet en liten skatt og å ha deltatt på noe som ikke mange har fått oppleve, tror jeg kan være viktig i festivalsammenheng, og ofte være utslagsgivende for det som blir stående igjen som de beste konsertopplevelsene. Scenen i skogen var perfekt i så måte, selv om jeg håper at Active Child får vist seg bedre frem ved neste anledning.

Platen, Curtis Lane, kom ut i juni og utgjør en frydefull halvtime om du er ute etter noe som får ørene til å åpne seg for en annerledes musikalsk sammensetning. 2-3 gjennomhøringer anbefales, for dette gror på deg!

mandag 21. juni 2010

Ukas album, uke 25: Lissie : Catching a Tiger


Hør: Lissie / Catching a Tiger (i WiMP)
Hør: Lissie / Catching a Tiger (i Spotify)
Hør: Lissie / "Wedding Bells"

Lissies debutplate, Catching a Tiger, er endelig her! Ventetiden har vært lang, helt siden februar, uten å jukse med ulovlig sniklytt! Mye er likevel kjent, via MySpace og minikonserten på Palace Grill / Skaugum i mai.

Lissie har hele våren klart å sjarmere med utrolig catchye popsanger og særegen personlighet. Hun virker jordnær og ekte og har denne snerten i stemmen som gir sangene sjel. Noe på Catching a Tiger er litt mer pop-ete enn jeg hadde ventet, og det er synd at "Wedding Bells" ikke er med på plata. Den er nydelig sår og får frem råheten og ektheten på en måte noen av platas spor mangler. Det handler vel litt om glatt produksjon vs. "hjemmelaget" også. Lissie funker aller best der hvor arrangementene er sparsomme.

Live syns jeg samspillet mellom Lissie og de to kara hun har med seg, virket solid. Dessuten er det litt festlig med han som spiller både bass og trommer, samtidig. Det passer så godt til resten av pakka, noe utenom det vanlige!

Denne sommeren har Lissie en imponerende timeplan som er så tettpakka at man blir svett av å se på den! Festivaler, promo, minikonserter, oppvarming for andre, snarturer til USA og tilbake til Europa.. Det er en hardtarbeidende dame som realiserer drømmen sin med et smil. Søte Lissie! Jeg skal synge med i Hyde Park på søndag =D

mandag 14. juni 2010

Ukas album, uke 24: Phosphorescent : Here's To Taking It Easy


Hør: Phosphorescent / Here's To Taking It Easy (i Wimp)
Hør: Phosphorescent / Here's To Taking It Easy (i Spotify)

Here's To Taking It Easy kom ut på akkurat riktig tidspunkt. Dette er en så solvarm og nydelig plate at den nesten obligatorisk bør høres utendørs.

Dette er visstnok første Phosphorescent-plate hvor Matthew Houck har involvert backing-bandet sitt til mer enn bare turnering. Anmeldere har beskrevet platen som mer vital og tidløs enn tidligere utgivelser. Houck blir sammenlignet med storheter som Neil Young og Bob Dylan og 70-talls folk-alt.-country-rocken er fremtredende. Her er masse steelgitar og tradisjonell instrumentalbruk, men det er ikke kjedelig, bare fint.

Tekstlig dveler Here's To Taking It Easy ved livet på reisefot og stemningsmessig treffer de blink. Jeg har stadig følelsen av å ville forflytte meg når jeg hører på plata. Jeg har tenkt å snike den inn i leiebilen vår når vi kjører rundt Irland i begynnelsen av juli.

mandag 7. juni 2010

Ukas album, uke 23: Suckers : Wild Smile


Wild Smile er fjernet fra den opprinnelige lenken. Deler av albumet kan høres på MySpace.

Hør: Suckers / Wild Smile

Endelig kan Suckers sin debutplate, Wild Smile, streames i sin helhet! Den fysiske versjonen kommer i butikkene i morgen. Jeg syns jeg har venta uendelig lenge, så det er litt fest i heimen i dag.

Suckers har turnert intensivt denne våren/sommeren, i perioder sammen med bl.a. Local Natives. Det må være rart å turnere på materiale som enda ikke er utgitt. Lissie har gjort det samme. Hennes debutplate, Catching a Tiger, kommer først 21. juni. Riktignok har det blitt sluppet drypp over en lengre periode, og MySpace er jo til hjelp, men det er noe helt annet å høre et album fra A til Å. Jeg koser meg!

Kan ikke Øyafestivalen slå til med en siste krampetrekning nå da, og få inn dette fantastiske bandet som ikke har spilt i Norge før (så vidt jeg vet)? Uansett hvor bra et festivaloppsett er, eller hvor mange band som blir booket, er det visst alltid "bare enda et band" som også skulle vært med.. =)

tirsdag 1. juni 2010

Ukas album, uke 22: Lone Wolf : The Devil And I


Hør: Lone Wolf / The Devil And I (i Spotify)
Besøk: I am Lone Wolf (offisiell blogg)
Besøk: Lone Wolf på MySpace (streaming av hele The Devil And I)

Sommeren innledes med en singer-songwriter fra Leeds, som kaller seg Lone Wolf. Bak navnet er Paul Marshall og han gav ut sin debutplate The Devil and I, nå i mai. Den har generelt fått gode kritikker og rosende ord. Plata er tidvis rolig, tidvis ganske grandios (i stil med tittel og cover), og absolutt lettlikelig for en gitar-klimpre-elsker. Når det er sagt, er platen heldigvis litt mer enn bare det, og Marshall har også med seg flere musikere live, for å variere lydbildet.

Kikk for eksempel på "Keep Your Eyes On The Road" eller "15 Letters". Marshall har dessuten en blogg som jeg har lenket til over. Han virker veldig ivrig og glad for oppmerksomheten rundt plata og da blir jeg også litt glad!

onsdag 26. mai 2010

Ukas album, uke 21: Roky Erickson with Okkervil River : True Love Cast Out All Evil


Hør: Roky Erickson & Okkervil River / True Love Cast Out All Evil (i Wimp)
Hør: Roky Erickson & Okkervil River / True Love Cast Out All Evil (i Spotify)

True Love Cast Out All Evil har blitt denne månedenes store overraskelse. Plata er litt som en bok, som henger fast i tankene dine lenge etter at du har lest den ferdig. Jeg var helt uforberedt på at True Love.. skulle være så emosjonelt utfordrende!

Det er 14 år siden sist Roky Erickson gav ut en plate med nytt materiale. På True Love… har han hentet hjelp i Okkervil River som backingband og frontmann Will Sheff, som produsent. Sheff fikk et råmateriale på over 60 sanger som Erickson hadde skrevet gjennom de siste 30-40 åra. Tekstene er i stor grad selvbiografiske og Sheff har forsøkt å formidle både historie og bredde gjennom de 12 utvalgte sporene på plata. Dette er fortellingene til en mann som har levd tøft, med rusmisbruk, fengsel og mental sykdom. Vokalmessig bærer Erickson tyngden, men samtidig fins det en kreativ glede her, som gjør platen desto mer rørende.

Det er hjerteskjærende, varmt og personlig, om et liv som ikke har vært så lett. Det er ikke 60-talls-psykedelia-Erickson, men han råder over helt andre (følelses)registre nå.

onsdag 19. mai 2010

Ukas album, uke 20: GAYNGS : Relayted


Hør: GAYNGS / Relayted (i Wimp)
Hør: GAYNGS / Relayted (i Spotify)
Se: 10cc / "I'm Not In Love"

Det hevdes at hele GAYNGS plate Relayted, er inspirert av 10cc-sangen "I'm Not In Love". I blant er det fint at inspirasjonskilder kan være spesifikke og kanskje tilmed litt friske.

GAYNGS er en stor musikkfamilie med Ryan Olson og Solid Gold-medlemmene Zack Coulter og Adam Hurlburt i spissen. Tilsammen er 25 musikere involvert i platen, inkludert Justin Vernon (Bon Iver), rapperen P.O.S (Rhymesayers), Ivan Howard (The Rosebuds) og jazzsaksofonist Michael Lewis (Andrew Bird). At de har kunnet hente ut det beste fra et så variert spekter av artister og stilarter, har gjort Relayted aktuell og moderne, samtidig som den ivaretar sitt opprinnelige mål med rotfeste i 80-talls soft rock.

Jeg har hengt meg opp i saksofonen, men her er naturligvis flere høydepunkter: RnB-flørtinga, falsettoen til Vernon og soul- og ambienttrekkene. Det skal være 10-12 ulike vokalister, men stemmene blandes i et eneste samkjørt sus. Det irriterer meg at Wimp (så vidt jeg vet) ikke overlapper enkeltspor, men heller bryter med 1-2 sekunders stillhet. Kontinuerlig, uavbrutt avspilling yter nok platen mer rettferdighet.

GAYNGS gjorde sin første konsert i Minneapolis denne måneden. Da var alle bandmedlemmene med og Prince dukket opp på en overraskelsesvisitt på scenen. Bandet er også bekreftet til 10 konserter i USA i løpet av sommeren. Det gjenstår å se om de kommer til å være like mannssterke hver gang.

onsdag 12. mai 2010

Ukas album, uke 19: Johnossi : Mavericks


Hør: Johnossi / Mavericks (i Wimp)
Hør: Johnossi / Mavericks (i Spotify)

Denne uken slapp svenske Johnossi sin tredje plate, Mavericks. Den har fått fine kritikker, både i hjemlandet og her i Norge. Som duo er de bare halvparten av en tradisjonell rockegruppe, men har et reint og dynamisk uttrykk, med John Engelbert på gitar / vokal og Oskar "Ossi" Bonde på trommer. Det lyder forbausende komplekst, tatt i betraktning.

Mavericks blir nok det ordentlige gjennombruddet for Johnossi. Singelen "What's The Point" har ligget to måneder på topp av Tracks-lista i Sverige og det virker som det norske publikumet er på gli. Jeg så dem på Rockefeller for et par år siden og syns det er litt synd at de i kveld spiller på lillebroren John Dee.

Mavericks inneholder et knippe gjennomførte låter med stor meloditeft. "Dead End" og "Roscoe" er høylytte motstykker til det dempede tittelsporet "Mavericks" og rolige "Bed On Fire". Det er en godt balansert plate som sikkert blir spilt mye hjemme hos meg denne sommeren. Johnossi er dessuten et av få band begge som bor her kan enes om ;o)