Ukas coverlåt, uke 18: Deervana : "Lithium"

Se: Deervana / "Lithium" (via youtube)

Coverband er kanskje ikke det jeg er mest begeistra for her i verden, og likevel greide jeg å ende opp på en konsert med verdens beste Nirvana-coverband, Deer Tick, eller Deervana, som de kalte seg denne kvelden. Jeg syns et øyeblikk herfra er verdt å dele med alle...

Jeg trodde jeg skulle avslutte SXSW med en rolig americana-konsert. Faktisk var jeg litt bekymra for at det kom til å bli alt for rolig, kanskje tilmed litt sutrete, ettersom Deer Ticks vokalist, John McCauley, har en tendens til å dra patosen en smule langt.

Bekymring til ingen nytte. Deer Tick / Deervana drog en time med Nirvana-hits, oppfordra till stage-diving, stage-diva selv, og knuste til slutt et sett gitarer. En absolutt herlig utskeielse på tampen av uka, og det nærmeste jeg noen gang kommer en Nirvana-konsert. Hør selv!

Deer Tick har vært omtalt flere ganger tidligere på INDIeREKTE. Sjekk ut plata Black Dirt Sessions, som var ukas album, uke 35 2010 . Ellers kan du også kikke på et konsertopptak fra Fargo, som var ukas liveklipp, uke 39 2010. Det var mer noe slikt jeg hadde forventa i Austin…

Ukas liveklipp, uke 39: Deer Tick : Live at Fargo

Se: Deer Tick / Live at Fargo

De siste ukene har jeg og medblogger Jan Eiesland sittet på hver vår kant av landet og sukket over at Deer Tick ikke spilte i Norge på europaturnéen som snart går mot slutten. Vi ønsker oss en konsert ved første og beste anledning!

I mellomtiden fant Jan dette konsertklippet fra Paris, hvor Deer Tick spiller på Fargo, som virker å være en slags kulturarena. Bok? Musikk? Fransken min er ikke god nok til at jeg greier å stave meg gjennom teksten. Så mens venner i The Rock Club UK var på Deer Tick-konsert i Bedford lørdag kveld, satt jeg og så på livekonserten og fulgt med på twitter-oppdateringene deres. Jeg var mildt sagt litt misunnelig, selv om konserten fra Fargo slett ikke er en dum substitutt.

Fargo-konserten er akustisk og i høyeste grad avslappet; publikumere henger i hyllene og sitter på gulvet. Deer Tick får personlighetspoeng for de rutete skjortene og de fine tegningene på gitarene. Og for gulltanna til John McCauley (se i "Houston TX")! McCauley har en minst like karakteristisk stemme live, og drar hesheten nesten litt for langt på "Choir of Angels". Bandet gjør en storslagen jobb på koring og tidvis rytmemakeri, spesielt på "These Old Shoes" som plutselig går over i å bli "Superstition" av Stevie Wonder. Favorittøyeblikket er når de ikke greier å synke avslutningen i det hele tatt, og det bare blir rot. Eller en ganske fiffig versjon av "La Bamba". Legg også merke til barna; jenta som sitter helt oppslukt og ser på bandet som spiller ("20 Miles"), eller jenta som sitter i bakgrunnen og leser uforstyrret i en bok ("Daydreaming").

Deer Ticks siste plate, The Black Dirt Sessions, kom i juni og var ukas album i uke 35. Deer Tick er også med på INDIeREKTEs spilleliste for september (del 1).

Ukas album, uke 35: Deer Tick : The Black Dirt Sessions

Hør: Deer Tick / The Black Dirt Sessions (i Spotify)

Jeg er smått hekta på denne plata! Det er Deer Ticks tredje, men min første. En kjærkommen oppdagelse på en småsliten dag, som gjorde hodet litt lettere og smilet litt hjerteligere.

Denne høsten kan det være man drukner i smågretne herrer som spiller gitar og synger om sine mange bekymringer. Jeg syns nesten det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre, eller å finne et særpreg som løfter noen ut av mengden. Riktignok kom The Black Dirt Sessions i juni, men jeg oppdaget den først nå og fant noe litt annerledes i hovedmann John McCauley sin stemme. Litt rusten og definitivt plaget, gir McCauley ekstra personlighet til rolige, melodiøse folk-rock-country-låter.

Deer Tick spilte inn materialet til denne plata og forgjengeren, Born On Flag Day, i løpet av 20 dager i studio i 2008. Dette er tilleggsinformasjon som i utgangspunktet gjør meg litt skeptisk, fordi jeg mener det er viktig med en form for musikalsk progresjon eller utvikling. Å presse to plater ut av en studiorunde og turnere disse massivt i 3-4 år, inviterer ikke akkurat til nytenkning. Likevel tilgis Deer Tick kjapt, siden The Black Dirt Sessions er en samling stemningsfulle, litt sutrete, men veldig fine melodier, som jeg av en eller annen grunn har fått en hick-up på =)