Ukas artist / band, uke 18: Team Me

Hør: Team Me / Team Me EP (i WiMP)
Hør: Team Me / Team Me EP (i Spotify)

Jeg syns det kan passe å hente fram et norsk band på tampen av uka. Team Me gav i februar ut en selvtitulert EP, som jeg har hørt veldig mye på.

Som med så mange andre norske band, er det ikke flust av info å finne på nettet, men Team Me virker å være sentrert rundt Marius D. Hagen, som etter hvert har fått med seg 5-6, og noen ganger enda flere, bandmedlemmer, for å lage store og vakre arrangementer, til sarte låter.

Det orkestrerte fremheves ved Team Me EP, men jeg syns at harmoniene og tempofyllte, euforiske melodier er vel så viktig. Det er en sånn plate som får deg på bedre tanker om du skulle finne på og for eksempel deppe. Slett ingen dårlig kvalitet, og veldig verdsatt av undertegnede, i vinterens mørkeste måned (utgivelsesmåneden altså)…

Ukas artist / band, uke 17: Yuck

Hør: Yuck / Yuck (i WiMP)
Hør: Yuck / Yuck (i Spotify)

Yuck er et sånt band som har vært omtalt på musikkblogger og i musikkblader i evigheter, uten at de helt har hatt så mye musikk å vise til. Dermed har det etter hvert blitt sånn at det ikke er lyd jeg forbinder med bandet, men heller basistens volumøse hårssveis.

Desto bedre at den selvtitulerte debutplata er super! Det fins haugevis av 90-talls-referanser her, samtidig som soveromspreget er merkbart. Dermed har Yuck blitt en skurrete, humørfyllt plate som svinger fra deppa til bekymringsløs på et blunk. Mest av alt høres det ut som de har laget en plate som hyller alt de selv digger og lar seg inspirere av - uten at det blir for åpenbart i noen retning.

Ukas artist/band, uke 15: Alela Diane

Hør: Alela Diane / Alela Diane & Wild Divine (i WiMP)
Hør: Alela Diane & Wild Divine (i Spotify)

Jeg fant en stemningsfull folk-americana-plate, som jeg har fått veldig sansen for, Alela Dianes Alela Diane & Wild Divine.

Alela Diane er en svært selvhjulpen singer-songwriter fra Nevada City, CA. Alela Diane & Wild Divine er hennes tredje album utgitt på plateselskap (denne gangen Rough Trade), og i tillegg fins to tidligere selvutgitte plater.

Wild Divine viser til Alela Dianes backingband, som på siste-plata har blitt mer permanent, med både far og ektemann i rekkene. Det er likevel Alela Dianes vokal og tekster som står i sentrum, ikledd rolige, sparsomme instrumenteringer, som gir varme og dybde.

Jeg oppdaget denne plata på en litt kald og veldig regnfull dag i Brooklyn, hvor det ikke var særlig mye å gjøre, med mindre ønsket om å bli klissbløt var påtrengende. Alela Diane & Wild Divine skapte akkurat den roen jeg trengte for å slå meg til tåls med ei bok, med regnet trygt på andre siden av vinduet.

Ukas artist / band, uke 14: James Vincent McMorrow

Hør: James Vincent McMorrow / James Vincent McMorrow EP (i Spotify)
Besøk: James Vincent McMorrows hjemmeside

Jeg kom i en diskusjon for en tid siden, om hvordan man på INDIeREKTE kan skille den gode musikken fra den virkelig gode musikken. Jeg har ingen skala og anmelder ikke, nettopp fordi jeg er over gjennomsnittlig interessert og begeistra for alt jeg skriver om. Men jeg sitter ikke på fasiten! Det er opp til deg som leter etter ny musikk, å bedømme om du liker det jeg anbefaler eller ikke.

Så hvis det finnes et kriterie for hvilke musikk jeg mener virkelig skiller seg ut, må det være frekvensen av hvor ofte artisten / bandet / albumet / låta blir nevnt på INDIeREKTE eller i andre kanaler, som Facebook eller Twitter.

Vårens gjenvendende forelskelse er vel uten tvil James Vincent McMorrow. Jeg har nevnt navnet hans ved enhver anledning, og det er vel selvsagt at han må få sitt eget innlegg.

Dessverre finnes det (så vidt jeg vet) ingen stream av albumet Early in the Morning, som ble sluppet internasjonalt i mars. En EP-smakebit kan høres i Spotify og litt mer kan høres på McMorrows offisielle hjemmeside (begge lenket over).

Early in the Morning er imidlertid ingen nyoppdagelse i hjemlandet Irland, hvor plata har fått skryt i godt over et år allerede. Med det som utgangspunkt, utvider McMorrow sirkelen sakte, men sikkert, og har nå flere utsolgte konserter i UK på programmet, samt noen konserter i Frankrike / Sentral-europa.

For min del er Early in the Morning forbundet med en umiddelbar klarhetsfølelse. På nettsidene sine skriver McMorrow at plata ble til i en omveltningsperiode av livet hans, og kanskje er det dette jeg gjenkjenner, når jeg akkurat nå fester meg så sterkt til den. Det ville i såfall være den indre forklaringen. Den ytre forklaringen er mindre spekulativ og handler om vakre, såre melodier og tekster, sunget med innlevelse og nok nerve til å få deg til å spisse ørene.

Siden jeg måtte finne ut om nerven også er der live, så jeg selvsagt McMorrow med band, på SXSW. Det fristet til gjentakelse. McMorrow burde ta en festival-runde gjennom Europa og "omvende" folket. Han ville kanskje vært den litt rare mannen man ikke vet så mye om, men likevel ser fordi det er tidlig på dagen og det er ingen andre av mer interesse, som spiller. Det er her potensialet for å oppdage noe overveldende og spesielt, ligger. Værbitte McMorrow synger ut sjela si i disse melodiene, man kan se det i øya hans, og aller best gjør han det aleine, med bare kassegitaren.

Så hvis det er én plate fra det første kvartalet av 2011, som INDIeREKTE anbefaler, er det James Vincent McMorrows Early in the Morning. Du trenger ikke høre den før du kjøper den en gang, klarhet vil komme, også til deg...

På tampen, et vennlig vink og takk til @bargasor som tipset meg om denne mannen!

Ukas artist / band, uke 13: The Boxer Rebellion

Hør: The Boxer Rebellion / The Cold Still (i WiMP)
Hør: The Boxer Rebellion / The Cold Still (i Spotify)

Hvis det er et band som kan betegnes som en SXSW-snakkis blant mine reisefeller, må det være The Boxer Rebellion. Jeg hadde aldri hørt om dette bandet før, men de har holdt på i godt over 10 år og har gitt ut tre album, deriblant årets The Cold Still.

The Boxer Rebellion kan nok betegnes som internasjonalt, med bandmedlemmer fra både USA, Australia og Europa, men ble formet i London og har tilholdssted der. Da er det heller ikke så rart at de musikalsk passer best i en britisk kontekst, sammen med f.eks. British Sea Power eller Wild Beasts.

The Cold Still er en plate som gror på deg, med spor som ikke nødvendigvis stikker seg ut på egenhånd, men som raskt vokser sammen til en helhet. Store refreng, store gitarriff, men likevel et relativt nedtonet lydbilde. Denne plata har gitt meg noen gode rekreasjonstimer i ellers svært hektiske dager på reise. Steng hverdagen ute, flyt med melodien og lad batteriene.

Ukas artist / band, uke 47: Fool's Gold

Hør: Fool's Gold / Fool's Gold (i WiMP)
Hør: Fool's Gold / Fool's Gold (i Spotify)

Der er ikke så ofte jeg hører på musikk som synges på hebraisk, men på Fool's Golds selvtitulerte debutplate, er mange av sangene nettopp det. Sleng på en del vestlig pop og masse afrikanske rytmer, så nærmer man seg en beskrivelse av hvordan dette høres ut. Det er fritt, åpent og varmt. Fool's Gold er ikke redde for å la seg inspirere av noe som helst!

Fool's Gold kom tidligere i år og i august spilte Los Angeles-kollektivet på Øyafestivalen. De har blitt et hvorfor-i-alle-dager-så-jeg-ikke-disse?-band. Flott plate! Kunnskapsrikt band.

Ukas artist / band, uke 45: Wolf People

Hør: Wolf People / Steeple (i WiMP)
Hør: Wolf People / Steeple (i Spotify)

Psykedelia. 70-tallet. Britisk folk-rock. Lar Wolf People seg inspirere av sine forgjengere, eller fortsetter de bare der forgjengerne slapp?

Min musikalske bagasje er forankret i britisk folkrock, hovedsaklig Jethro Tull, samt rifftunge rockere som Black Sabbath og tidlig, psykedelisk Pink Floyd. Dette var det barndomshjemmet mitt hadde å by på av musikalsk input, snevert og konsentrert.

Når Wolf People nå blander disse elementene sammen på Steeple, som kunne vært laget for 35 år siden, høres det likevel ikke helt oppbrukt ut. Tidløst? Dette er en plate som, i mitt tilfelle, trykker akkurat på det punktet hvor stødig barndomspåvirkning møter selvreflekterende, egenrådig smak. Åpningssporet "Silbury Hills" er sjarmerende, harmonifisert og folkete. "Tiny Circle" skriker Ian Anderson, med et særdeles påtrengende fløyteriff. Har noen vært så funkye på fløyte siden Anderson egentlig? Mot slutten av plata dukker de lengre partiene med tunge, presise instrumentaler opp oftere ("Cromlech", "One by One From Dorney Reach", og spesielt "Banks of Sweet Dundee Pt. 2").

Steeple vil mest sannsynlig høres kjent ut når du hører den. Fint, fordi den bygger på velkjente, kjære musikktradisjoner. Dumt, fordi det kan bli kjedelig og forutsigbart. Men jeg liker Steeple. Det er en helhetlig, raus plate, med gode, gjennomarbeidede spor. Hvis man greier å tilføye noe eget (helst fra hjertet), må man gjerne både la seg inspirere, og plukke opp arven, fra gammelt!

Wolf People er også med på Spillelister : INDIeREKTE oktober 2010.

Ukas artist / band, uke 44: Wolf Gang

Besøk: Wolf Gang (på MySpace)
Se: Wolf Gang / "Lions in Cages" (på Youtube)

Wolf Gang står bak den mest sjarmerende låta på lenge, "Lions in Cages". Jeg er hekta! Plate er på vei, og smakebiter ligger på MySpace enn så lenge. Jeg ser også at det blir en liten UK-turné i løpet av november, som jeg er irriterende langt ifra å kunne få med meg.

Wolf Gang er Max McElligott. Når UK-turnéen nå begynner, må han rive seg løs fra studioet i Leolyn Woods, hvor han prøver å finne "sitt eget sound". Det har lykkes ganske bra hittil vil jeg si, både musikalsk og visuelt. Foreløpig er det sluppet flotte, eventyraktige promo-bilder, som hårfint leker med klisjéene. Dette er tilmed et sjeldent tilfelle hvor det funker på MySpace!

Forresten er "Nightflying" (også på MySpace), enda finere enn "Lions in Cages". Bare så du vet det!

Ukas artist / band, uke 42: Smoke Fairies

Hør: Smoke Fairies / Through Low Light and Trees (i WiMP)
Hør: Smoke Fairies / Through Low Light and Trees (i Spotify)

Katherine Blamire og Jessica Davies kaller seg Smoke Fairies og musikken deres passer til navnet. Kan jeg kalle det fantasi-musikk? Det er eventyraktig, mytisk, kanskje tilmed litt utenomjordisk, og man kan drømme seg bort i tid og rom. Når jeg hører på Through Low Light and Trees har jeg ikke lyst at Smoke Fairies skal ha noe fotfeste i 2010 en gang, fordi det tar bort noe av sjarmen ved plata.

Melodiene på Through Low Light and Trees tar utgangspunkt i amerikansk blues og engelsk folkrock, hvor Blamire og Davies tvinner stemmene sine sammen i emosjonelle, minimalistiske melodier.

Man får bare lyst til å… Danse i en kornsirkel! Ja, det gjør man.

Ukas artist / band, uke 41: Airship

Hør: Airship / Algebra EP (i WiMP)
Hør: Airship / Algebra EP (i Spotify)
Besøk: Airship på MySpace

Airship nevnes ofte som et av de fremadstormende bandene som hører til "den nye Manchester-bølgen". Det betyr som regel at det ikke er særlig vanskelig å finne hverken Joy Division eller The Smiths i lydbildet, og joda, det dukker opp også hos Airship. Påvirkningen er imidlertid ikke fullt så åpenbar som hos mange andre.

Gruppa ga nylig ut Algebra EP, med fire forrykende og melodiøse låter. På MySpace finner du i tillegg noen flere spor, som ligger litt mere bakpå og leker med melankolien.

Airship er i disse dager på en europaturné som oppvarmere for Biffy Clyro og vil dermed besøke både Bergen (18.10), Stavanger (19.10) og Oslo (20.10). For min del hadde det vært bedre om de bare spilte for seg selv, jeg har jo ikke noe lyst til å se Biffy Clyro…

Ukas artist / band, uke 40: Maximum Balloon

Hør: Maximum Balloon / Maximum Balloon (i WiMP)
Hør: Maximum Balloon / Maximum Balloon (i Spotify)

David Andrew Sitek, mest kjent fra TV on the Radio, står bak prosjektet Maximum Balloon. Han har vært flittig på producersiden for andre artister, og materialet til Maximum Balloon er ting han har jobbet med parallelt. Listen over gjesteartister er lang og også bandkompiser i TV on the Radio har hjulpet til. Maximum Balloon er derfor ikke helt en soloplate, men heller ikke et skikkelig sideprosjekt. Jeg liker hybridkonseptet!

Gjestestemmene gjør Maximum Balloon til en variert og fasettert plate. Jeg liker den. Den har blitt en kontorvinner - det er ikke måte på hvor effektiv jeg kan være når jeg har musikk på øret!

Ukas artist / band, uke 39: Frankie & the Heartstrings

Hør: Frankie & the Heartstrings (i Spotify)

Jeg så Frankie & the Heartstrings på Latitude Festival i sommer. Da skrev jeg følgende om dem (Latitude Festival 2010):

Frankie & The Heartstrings hadde fått festivalens frekkeste spilletid, klokken 20.30 lørdag kveld, på Lake Stage. De har ennå ikke kommet med noe debutalbum og har foreløpig bare noen få låter å vise til. Når NME i tillegg beskriver Frankie som "perfectly beautiful", kan man mildt sagt si jeg var skeptisk. Selvsagt hadde de rett. Frankie er den fødte frontmann og gjorde en overbevisende og helhjerta innsats for å hente energi fra publikum og sende den tilbake tifoldig. Bandet spilte også flere svært catchye melodier, som jeg tidligere har syntes var pregløse når jeg har hørt dem som plateversjoner. Positiv vending!

Frankie & the Heartstrings har fremdeles ikke gitt ut noe album, men kommer uansett først og fremst til å være et liveband som støtter seg tungt på sjarmen til Frankie. Han tryller med låtmaterialet, noe jeg håper vil skinne gjennom på den fremtidige plateutgivelsen. Jeg liker at noen strekker seg ekstra langt for å vinne publikumet sitt, det bør premieres! Inntil videre er førstesingel, "Ungrateful" offisielt ute. Ta deg tid til å høre på den. Det er mye The Smiths der, ispedd noe erkebritisk som blir spissformulert av en sjarmerende, bred nord-engelsk dialekt.

Det er en utfordring å skille seg ut fra mengden. Frankie må øve på å formidle energien sin tydeligere i andre sammenhenger enn på scenen. Da blir også helhetsinntrykket litt jevnere. Jeg syns vi kan gi dem litt tid, dette er tross alt et ferskt band som fremdeles prøver å ta form. Likevel fortjener en dyktig frontmann litt oppmerksomhet. Nå har Frankie og hjertestrengene fått litt oppmerksomhet av meg...

Ukas artist / band, uke 37: The Naked and Famous

Besøk: The Naked and Famous (på MySpace)
Besøk: The Naked and Famous (Offisiell hjemmeside)
Se: The Naked and Famous / "Young Blood"

Du har sikkert hørt "Young Blood" på P3. Den høres ut som noe M83 kunne laget hvis de turte å bråke litt mer. The Naked and Famous har bare høstet lovord i hjemlandet New Zealand, og kom nå i september med debutplata Passive Me, Agressive You. Jeg kan ikke si det var helt enkelt å få hørt den, og jeg har ikke greid å finne noe streaming av den enda, men smakebiter finnes heldigvis både her og der.

Det var ikke noe enklere å finne nevenyttig informasjon om bandet, men en nykommer kan godt være litt mystisk. På New Zealand er de imidlertid ikke nykommere. Siden 2008 har de i tillegg til albumet, rukket å slippe 2 EPer, This Machine og No Light. Det er kanskje på tide at de får litt oppmerksomhet i den store verden nå…

Ukas artist / band, uke 36: Sad Day for Puppets

Hør: Sad Day for Puppets / Pale Silver & Shiny Gold (i WiMP)
Besøk: Sad Day for Puppets (på MySpace)
Hør: Sad Day for Puppets / "Sorrow Sorrow"

Sad Day for Puppets, fra Blackeberg / Stockholm, har akkurat sluppet sin andre plate, Pale Silver & Shiny Gold. Det er lenge siden det har blitt anbefalt drømmepop på INDIeREKTE nå, og denne plata traff akkurat riktig. Passelig søt, passelig fuzzete, fine melodier og tallrike vokalharmonier. Viktigste inspirasjonskilde: 90-talls shoegaze.

Pale Silver & Shiny Gold finnes ikke i Spotify (enda), men et knippe sanger er også tilgjengelig via MySpace for de som ikke har WiMP. I tillegg har jeg også lenket til en streaming av platas åpningsspor "Sorrow Sorrow", siden denne ikke ligger ute på MySpace. Det er en liten popperle jeg gjerne vil dele videre ut i verden, hør på den!

Ukas artist / band, uke 35: Perfume Genius

Hør: Perfume Genius / Learning (i WiMP)
Hør: Perfume Genius / Learning (i Spotify)

Det må være vanskelig å ikke la seg røre av Perfume Genius. Når jeg setter på debutplata Learning, er det akkurat som om verden må bli litt stillere for å kunne høre de enkle, pianobaserte melodiene. Mike Hadreas stemme er skjør og stillfarende, noen ganger så mye at teksten er vanskelig å høre. Andre ganger er lydbildet så konsentrert at man kan høre detaljer som pianopedalene eller Hadreas pust. Det beste er likevel når han bare hvisker. Det er nesten som å lytte til noe som egentlig skal forbli hemmelig.

Det enkle lydbildet fanget meg i all sin detaljrikdom, samtidig som det tekstlige blir løftet fram enten man vil eller ikke. Tematisk er Learning tung og trist, med tekster om selvmord, rusmisbruk, dysfunksjonelle forhold og identitet. Andre har beskrevet platen som et forsøk på å jobbe seg gjennom en depresjon eller som dagboknotater framført med terapeutiske formål. Det er plausible beskrivelser. Likevel fins det elementer som løfter Learning opp av det verste tungsinnet, først og fremst en sterk melodiøsitet, men også hint av håp om en bedre morgendag. Alvorlige emner skildres på en ekte og hardhjertet måte, men likevel med varme og tilstedeværelse. Da trenger man ingen stor personlighet eller stemme for å få sitt publikum til å lytte.

Ukas artist / band, uke 34: Local Natives

Hør: Local Natives / Gorilla Manor (i WiMP)
Hør: Local Natives / Gorilla Manor (i Spotify)
Se: Local Natives / "Airplanes" (Van stuck in mud, Vermont)
Se: Local Natives / "Cecilia" (Simon & Garfunkel cover, performed in the courtyard of "Gorilla Manor")

Hvorfor skriver jeg så sjelden om favorittene mine? Local Natives ble kjapt nevnt som Ukas liveklipp, uke 13. Ellers har jeg nevnt dem i forbifarten et par ganger, men aldri gitt dem noe særlig oppmerksomhet. Likevel er Gorilla Manor en av mine mest spilte plater i 2010!

Gorilla Manor er en vinterplate. Den ble sluppet i Europa i november 2009, men jeg har likevel lyst til å skvise den inn med 2010-utgivelsene, siden jeg ikke oppdaget den før seinvinters, i forbindelse med slippet i USA. Vi snakker altså snø, bitende kulde og historiens lengste vinter i Oslo. Enda godt jeg hadde Gorilla Manors 12 spor å varme meg på!

Som Los Angeles-baserte, må vinter være noe helt annet for Local Natives. Plata er spilt inn i Orange County, hvor de fem bandmedlemmene bodde sammen. Det er et produkt av et høyst demokratisk samarbeid, hvor alle var en del av hele prosessen, fra tekst og melodi, til innspilling, design og promotering. Resultatet er en plate full av lune, inkluderende sanger, bygd opp rundt vokalharmonier og ivrige trommearrangementer.

Kanskje er det sola som gjør at Gorilla Manor er like fin å høre på fremdeles, seks måneder og et betydelig antall varmegrader senere. Faktisk enda bedre! Vanligvis er plater jeg hører på svært årstidsavhengige. Det handler om både stemning og humør, kanskje mer i meg enn i platen. Local Natives lurte fram litt varme også på de morgenene hvor ørepluggene nesten var for kalde til å putte i øra, på vei til jobb. Når plata nå hentes fram med jevne mellomrom, er det uten assosiasjoner til disse kalde morgenene. Gorilla Manor lykkes i å formidle noe som skaper nye assosiasjoner heller enn å understreke de gamle. Da snakker vi om en stayer.

Det passet ekstra bra at det var en av sommerens fineste dager da Local Natives spilte på Øyafestivalen! Jeg ble overrasket av energinivået, men hadde heller ikke noe annet enn et par a cappella-klipp fra youtube å bygge forventningene mine på. Øya-konserten var noe helt annet! Jeg likte hvordan de alltid doblet med to perkusjonister, og hvordan de byttet mellom instrumenter på samme låt, samtidig eller vekselsvis. Dessuten trøkka de til på alle de riktige stedene og gjorde meg hoppende lykkelig for at det også virker som de er dyktige, engasjerte og vennlige musikere!

Det var første gang Local Natives spilte i Norge. Jeg håper de kommer igjen veldig snart, for jeg vil ha mer! I mellomtiden foreslår jeg at du også hører på plata. Og så plukka jeg fram et par klipp som er ekstra trivelige, hvor årstiden også spiller en viss rolle ;o)

Ukas artist / band, uke 33: Villagers

Hør: Villagers / Becoming a Jackal (i WiMP)
Hør: Villagers / Becoming a Jackal (i Spotify)
Se: Villagers at Later With Jools Holland ("Becoming a Jackal" & "Meaning of the Ritual")

Etter en lang sommerferie med mye (mye!) musikk, føler jeg meg heldig som har flust av skatter å dele. Det er haugevis av høydepunkter jeg kan velge og vrake i, og det er en priviligert posisjon å sitte i. Musikkåret 2010 har vært fantastisk så langt!

Villagers var en av Øyas beste konsertopplevelser. Vel, egentlig er det litt juks, for Villagers spilte på Øyanatt og er jo teknisk sett ikke en del av festivalprogrammet. Kanskje er det litt på grunn av omstendighetene rundt Øyanatt-konserter at de ofte blir mine favoritter. I fjor var det for eksempel Andrew Bird på Rockefeller. På inne-scener har man intimiteten, det er senere på kvelden og ofte er konsert-settet lengre. Jeg er veldig glad for at Øyanatt er en så godt integrert del av Øyafestivalen, selv om jeg skulle ønske at fordelene for festivalpass-holdere kanskje var litt større enn de er.

Villagers kom med sin debutplate Becoming a Jackal i mai. Frontmann, Conor J. O'Brien, er den kreative kraften bak navnet og på sett og vis et slags driftig ettmannsforetak. Selv om han har med seg et band, står han for låtskriving og spilte selv inn de fleste instrumentene på plata. I tillegg har han tegnet platecover og involverer seg aktivt i markedsføringen av musikken. Av vesen virker O'Brien å være litt stillfaren og anonym, men han får likevel ganske enkelt publikumet sitt til å stå fjetret.

Konserten på John Dee var ikke akkurat stappfull.. Vi var kanskje 20-30 folk som stod litt forsiktig og prøvde å ikke stå fremst, mens 20-30 til luska bak i baren. O'Brien tok med seg gitaren sin og gjorde først noen låter aleine, før han introduserte bandet sitt. En forsiktig og stemningsfull start som gikk over i å bli en lydfest som nesten tok pusten fra meg! På Becoming a Jackal finnes det antydninger til mørke, tunge arrangementer, som virkelig fikk vist seg live. På låter som "Ship of Promises" og "Pieces" veltet det fram lyd og støy i et tempo og omfang som vred sangene rundt og gjorde sluttresultatet uventet og voldsomt. Live-versjonene ytte nærmest sangtekstene mer rettferdighet enn plateversjonene, som er litt snillere. Det er noe dystert og lakonisk i Villagers tekster, en slags uregjerlig trass som til slutt når sitt høydepunkt i ulingen på slutten av "Pieces". Det var synd at O'Brien kuttet ut denne live, det er et av favorittøyeblikkene mine på plata. Å fokusere utelukkende på det mørke blir imidlertid feil. Becoming a Jackal er full av sjarmerende, små øyeblikk av melodisk storhet. Når O'Brien synger tittelsporet, bare akkompagnert av gitar, er det en sårhet i fremførelsen som gjør at man blir mer enn pittelitt glad i både melodi og mann!

Jeg fant et klipp fra Later with Jools Holland hvor Villagers gjør "Becoming a Jackal" og "Meaning of the Ritual" uten band. Bare for å gi en (dog litt stiv) smakebit på hvordan det kan være live. Platen anbefales varmt. Det er en av de fineste som har kommet i år...

Ukas artist / band, uke 24: White Hinterland

Hør: White Hinterland / Kairos (i Wimp)
Hør: White Hinterland / Kairos (i Spotify)

White Hinterland er amerikanske Casey Dienel. Hun debuterte i 2006 med plata Wind-up Canary, under eget navn. I tiden frem mot andreplaten, Phylactery Factory, innledet hun et samarbeid med Shawn Creeden, og denne platen ble gitt ut som White Hinterland. Det ble også 2010s Kairos, som er mitt første møte med Dienel.

Dienel skal være utdannet innen klassisk musikk og har tidligere lagt stor vekt på pianoet som hennes hovedinstrument. På Kairos er pianoet imidlertid byttet ut med synth i det som har blitt et åpent og konsentrert lydbilde. Det minner om Beach House, eller kanskje Dirty Projectors, bare uten de voldsomme harmoniene.

Jeg liker Kairos sampelbruk, det elektroniske soundet i samspill med Dienels stemme, tidvis innhyllet i ekko. Assosisasjoner til Joanna Newsom og Cat Power dukker naturligvis opp. Dienel og Susanne Sundfør har nok dessuten mange av de samme inspirasjonskildene.

På Kairos ligger White Hinterland "litt nedpå" hele veien. Det er så behagelig og imøtekommende at det er vanskelig å ikke bli glad i både plata og dama.

Ukas artist / band, uke 23: Ariel Pink's Haunted Graffiti

Hør: Ariel Pink's Haunted Graffiti / Before Today (i Wimp)
Hør: Ariel Pink's Haunted Graffiti / Before Today (i Spotify)

Så er jeg like hekta på Ariel Pink's Haunted Graffiti, som resten av verden. Mandag kom Before Today, og den er akkurat like springende, surrealistisk, og lekker som forespeilet. Det er også fint å kjenne at min lille saksofon-hang-up ikke tok totalt drepen etter et visst moldovsk Grand Prix-bidrag.

Det finnes ikke et kjedelig minutt på denne plata, men skal man klage over noe må det muligens bli lengden. 45 minutt er vanligvis ikke et ankepunkt, og jeg er sikker på at platen blir mindre heseblesende når materialet er mer kjent for øret. Og når jeg har greid å argumentere bort min egen pekefinger, er det like greit å bare gi seg over og digge. Do it!

Ukas artist / band, uke 22: Sleigh Bells

Hør: Sleigh Bells / Treats (i Wimp)
Hør: Sleigh Bells / Treats (i Spotify)

Sleigh Bells gav endelig ut debutplaten sin, Treats, i mai. Den inneholder drøye 30 minutter med agressive rytmer og klokkeren vokal. Kontrasten er stor, og det er kanskje derfor det funker så bra.

Bandet har blitt blogga til det kjedsommelige, så jeg skal ikke si så mye. Jeg trodde først at dette var en plate som ville drive meg til galskap. Støypop og post-hardcore er nevnt sjangermessig. Mye skurr og fuzz, samt veldig påståelige beats - det kunne gått begge veier. Treats er spesielt fantastisk hvis man skal gjøre noe. Med litt volum glemmer man hva man holder på med og effektiviteten tidobles. Gjett om det var en hyggelig oppdagelse på spinning! Det er bare å glemme å være i utakt, det er fysisk umulig med disse rytmene...

Sleigh Bells er kjent for forrykende konserter og du burde se dem på Øya. Det eneste liveinstrumentet de har med er Derek E. Miller sin gitar, i tillegg til (selvsagt) Alexis Krauss sin vokal. Det er sikkert greit å slippe backingbandet, i alle fall så lenge teknikken ikke svikter. Det blir spennende, absolutt noe å se frem til!

-

Har forresten litt dårlig samvittighet for mitt sviktende oppmøte på Musikkfest i dag.. Jeg så Blind Archery Club og Dunderhonning utenfor Internasjonalen, og så pitla jeg hjem igjen enda det var både gøy og bra! Aj, aj. Dumme sofa ropte på meg..