Viser innlegg med etiketten Ukas dinosaur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ukas dinosaur. Vis alle innlegg

søndag 21. november 2010

Ukas dinosaur, uke 46: Orange Juice


Hør: Orange Juice / You Can't Hide Your Love Forever (i WiMP)
(mars 1982)
Hør: Orange Juice / You Can't Hide Your Love Forever (i Spotify)
(mars 1982)

Hør: Orange Juice / Rip It Up (i WiMP) (november 1982)
Hør: Orange Juice / Rip It Up (i Spotify) (november 1982)

Hør: Orange Juice / Texas Fever (i WiMP) (mars 1984)
Hør: Orange Juice / Texas Fever (i Spotify) (mars 1984)

Hør: Orange Juice / The Orange Juice (i WiMP) (november 1984)
Hør: Orange Juice / The Orange Juice (i Spotify) (november 1984)

I tidsrommet 1982-1984 kom det fire Orange Juice-album. Disse har jeg lenket i kronologisk rekkefølge over, fordi de alle nylig har kommet i en reissue-samlepakke, og fordi jeg syns du skal la The Smiths-platene ligge litt og ta fatt på disse i stedet.

lørdag 9. oktober 2010

Ukas dinosaur, uke 40: Porcupine Tree : Deadwing


Hør: Porcupine Tree / Deadwing (i WiMP)
Hør: Porcupine Tree / Deadwing (i Spotify)
Abonnér: Dilla (Spotify spilleliste av @T1mhell)

Twitter-venn @T1mhell sendte meg en spilleliste kalt Dilla, med hans viktigste musikkimpulser i 2010. Det er en super liste du absolutt bør abonnere på! Du finner garantert noe der du ikke har hørt før. Det var imidlertid en sang jeg har hørt veldig mye på tidligere, som gjorde at jeg fikk dilla.

Jeg måtte nemlig dra fram Porcupine Tree sin Deadwing etter å ha hørt "Lazarus" på spillelisten. De er stødige gjengangere. Det er melodiøst og progete, og man kan ikke annet enn å vende tilbake, igjen og igjen. Det er nesten som en Porcupine Tree-forbannelse… Selv om In Absentia (ukas dinosaur, uke 10) er favoritten, er Deadwing en verdig nummer to og nesten på samme høyde. Egentlig burde du sjekke ut begge platene når du først er i gang...

Porcupine Tree er solide musikknerder og iherdige turné-veteraner. Det er en fryd å se dem live! Sjekk for eksempel ut DVDen Arriving Somewhere. Det er en konsert-DVD som faktisk er verdt bryderiet! Så kan du jo også henge deg opp i detaljer slik som jeg gjør: sjøgrønn gitar, bare føtter og verdig backdrop.

søndag 19. september 2010

Ukas dinosaur, uke 37: The Last Shadow Puppets : The Age of the Understatement


Hør: The Last Shadow Puppets / The Age of the Understatement (i WiMP)
Hør: The Last Shadow Puppets / The Age of the Understatement (i Spotify)

Jeg trodde faktisk at det var lenger, men det er bare to år siden jeg og en venninne dro på weekendtur til København og fikk The Last Shadow Puppets-konsert med på kjøpet. Jeg hørte virkelig The Age of the Understatement ihjel!

The Last Shadow Puppets er Arctic Monkeys-frontmann Alex Turners sideprosjekt, sammen med kompis Miles Kane. Kane spilte på det tidspunktet i Liverpool-bandet The Rascals, men gjorde seg ikke særlig bemerket med det. Senere har han peilet ut en solokarriere og ryktene sier det jobbes med et album.

The Age of the Understatement er en sånn plate som sitter umiddelbart. Det er enkelt å forholde seg til den, med sine 35 minutter, korte spor og hektiske arrangementer. Vokalharmoniene er viktige, sammen med strykerne og tidvis sansen for den riktig gode popmelodien. Med hjelp fra James Ford (produksjon) og Owen Pallett (strykerarrangementer), ble dermed …Understatment et helstøpt og gjennomført album. Sukkerspinnlåter som "Standing Next to Me" og "Meeting Place" balanseres av mørkere, frekkere spor som "Seperate and Ever Deadly" og "Only The Truth". Dessuten var "My Mistakes Were Made for You" en av årets beste låter!

Små detaljer er ofte avgjørende mellom "liker godt" og "elsker". The Last Shadow Puppets får bonuspoeng for brede dialekter, høyhalsere og for å ha brukt ordet "smithereens". I tillegg er det nesten umulig å skille mellom stemmene deres og de har gjort et par coverlåter som har vært ganske snasne, f.eks. Leonard Cohens "Memories" (bare gjort live, så vidt jeg vet). …Understatement er et hyggelig gjenhør også nå=)

torsdag 9. september 2010

Ukas dinsosaur, uke 36: The Low Anthem : Oh My God, Charlie Darwin


Hør: The Low Anthem / Oh My God, Charlie Darwin (i WiMP)
Hør: The Low Anthem / Oh My God, Charlie Darwin (i Spotify)

Da The Low Anthem ble bekreftet til Øyanatt i sommer, hentet jeg fram igjen Oh My God, Charlie Darwin. Siden har den blitt værende. Sammen med Calexicos Carried To Dust, er den en av mine absolutte americana-favoritter og er en plate med en helt spesiell stemning og varme.

The Low Anthem fra Rhode Island, gav først ut Oh My God, Charlie Darwin på eget initiativ. De håndtrykte og nummererte alle platecover og greide ved hjelp av intens turnering å selge over 10.000 eksemplarer før de knyttet seg til et plateselskap. I Europa er det, ikke overraskende, Bella Union som har tatt hånd om dem.

Jeg har nevnt flere ganger tidligere at The Low Anthem-konserten på John Dee i forbindelse med Øyafestivalen, var alt for sein! De begynte å spille klokka 00.30 og holdt på til 02.00. Da duppet jeg nesten av. Låtene på Oh My God, Charlie Darwin er tilbakelente, melodiøse og utrolig vakre, men de ble nesten for vuggesanger å regne så seint. Samtidig var det en intim og personlig konsert på en veldig liten scene, hvor bandet stadig dro frem spesielle instrumenter som for eksempel en sag og et pumpeorgel som visstnok skal være fra før 1. verdenskrig! Jocie Adams spiller dessuten klarinett og crotales (har dette instrumentet et norsk navn, jeg har aldri hørt det?).

I tillegg til materiale fra Oh My God, Charlie Darwin, spilte de noen gamle amerikanske folksanger, blant annet "Sally Where'd You Get Your Liquor From?". Noen sanger var ukjente for meg, og det kan være noen av disse var fra det nye albumet som har planlagt utgivelse tidlig i 2011. De spilte også "This God Damn House", som tidligere bandmedlem Dan Lefkowitz skrev til dem. Tidvis stod alle samlet forran én mikrofon og fokuserte bare på vokalharmoniene. Ikke rart at det hersket en avslappet og fredelig stemning i lokalet. En nydelig, men søvnig avslutning på en lang festivaldag.

søndag 13. juni 2010

Ukas dinosaur, uke 23: Tears For Fears : Songs From The Big Chair


Hør: Tears For Fears / Songs From The Big Chair (i Wimp)
Hør: Tears For Fears / Songs From The Big Chair (i Spotify)
Se: Tears For Fears / "Head Over Heels"

Det var den Hurts-videoen tidligere i uka (ukas musikkvideo, uke 23) som gjorde at jeg måtte til å grave frem Tears For Fears sin plate Songs From The Big Chair (1985). Parallellen er vel helt åpenbar, ikke bare lydmessig, men også i "pakkeløsningen". Hurts har tilmed latt seg inspirere på flere av promo-fotoene sine.

Songs From The Big Chair er Tears For Fears andreplate. Med høyeste listeplassering som nummer 2 i England, er det også deres mestselgende album. Singler fra platen, som "Shout" og "Everybody Wants To Rule The World", er melodier de aller fleste har kjennskap til, blant annet siden de spilles ganske hyppig på noen av Norges mer "voksne" radiokanaler.

Songs From The Big Chair er en skikkelig Guilty Plearsure-plate for meg. Den akkompagneres av sukk og stønn fra andre her i huset, fordi den som regel høres på en svært repetetiv måte over en kort, intens periode, før den legges bort igjen. Og så var det den saksofonen da. Så snart den dukker opp, gjerne i kombinasjon med svulmende 80-tallskomp og passe mengde synth, fins det ikke nei i meg overhode.

Det beste sporet på plata er "Head Over Heels". Musikkvideoen er dessuten genial! Jeg er egentlig utdannet bibliotekar og finner stor fornøyelse i flagrende kartotekkort og bebrillede, strenge bibliotekarer som prøver å holde orden. Let's face it, det finnes ikke mange kjærlighetssang-musikkvideoer (eller musikkvideoer overhode) hvor bibliotekaren har en av hovedrollene! =)

torsdag 3. juni 2010

Ukas dinosaur, uke 22: Santigold : Santogold


Hør: Santigold / Santogold (i Wimp)
Hør: Santigold / Santogold (i Spotify)

Da Santigold spilte på Oslo Live i fjor sommer, var det så varmt i Oslo at jeg ikke orka å være i byen lenger og flykta til skjærgården. I dag har jeg vært på sommerfest, og selv om det ikke akkurat var varmt etter at sola forsvant, ble det i alle fall litt feriestemning, og det passet å finne frem Santogold (2008).

Dette er dessuten fin oppvarming. I morgen er det nemlig bare 3 uker igjen til festivalsesongen (og sommerferien) starter!

fredag 21. mai 2010

Ukas dinosaur, uke 20: The Cure : Disintegration


Hør: The Cure / Disintegration (deluxe remaster, 2010) (i Wimp)
Hør: The Cure / Disintegration (originalversjon, 1989) (i Spotify)
Se: The Cure / "Lullaby"

Med utgivelsen av en deluxe-utgave denne måneden, syns jeg det passet å la The Cures Disintegration (1989), få være ukas dinosaur. 30-årskrisa til Robert Smith ble en av The Cures beste plater og et kommersielt høydepunkt, som deres mest solgte album gjennom tidene.

Disintegration er stappfull av Cure-hiter, blant annet "Pictures Of You", "Lullaby", "Fascination Street" og "Love Song". Det er dystert, depressivt og håpløst, men paradoksalt vakkert og drømmeaktig. "Plainsong" er det flotteste åpningssporet jeg vet om, fordi det uttrykker så mye introvert drømmeri at det stemningsmessig tonegir resten av plata umiddelbart.

På deluxe-utgaven har Smith remastra albumet og pøst på med ekstramateriale. Her er konsertopptak fra Wembly Arena i 1989, demoer og opptak fra øvinger, i tillegg til aldri-før-utgitte låter i fleng. Det er hyggelig lytting! Disintegration er en av mine mest spilte plater noensinne og dette er som å sniktitte litt backstage.

Jeg fikk kjennskap til The Cure en gang på begynnelsen av 90-tallet, gjennom MTV og musikkvideoen til "Lullaby". For et klaustrofobisk og angstfyllt mareritt (bokstavelig talt)! Jeg føler fremdeles ubehag av å se musikkvideoen. Disintegration gir meg imidlertid bare ørlite lyst til å ha noe å deppe for.

Det er vel 2 (3?) år siden The Cure spilte i Oslo spektrum. Da dreit jeg i både lyd og prestasjoner. Hallo! Det var The Cure som spilte i 3 timer, gammelt og nytt og det meste imellom. Mer enn nok for meg.

onsdag 5. mai 2010

Ukas dinosaur, uke 18: Dark Was The Night


Hør: Dark Was The Night (i Wimp)

Definisjonen av en dinosaur strekkes kanskje litt langt når jeg stadig ender opp med å trekke frem album fra 08/09. Dark Was The Night (2009) er uansett den ultimate veldedighetsplaten og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å hente den frem igjen med jevne mellomrom, også om 10 år. Derfor kunne jeg ikke dy meg..

Dark Was The Night støtter Red Hot Organization i arbeidet med bevisstgjøring rundt HIV og AIDS. I løpet av det første halve året platen var i salg, samlet den inn i overkant av £400.000, som indikerer et relativt høyt salgstall i disse dager.

Ordet "veldedighetsplate" gir som regel litt flau smak i munnen, men dette er virkelig et stjernelag av dimensjoner. Det er Aaron og Bryce Dessner fra The National som har produsert platen, og de har nok trekt i de tråder og kontakter de har, for et mer konsentrert utvalg av artister og band fra indieverden, må være vanskelig å få samlet. Jeg kom over platen fordi den stadig dukket opp i tilknytning til forskjellig musikk jeg hørte på. The National er naturligvis med, det er også Grizzly Bear, Yeasayer, Arcade Fire, Beirut, Iron & Wine, Sufjan Stevens, Bon Iver, Andrew Bird og Spoon, for å nevne noen. Flere av dem bidro med eksklusive spor og noen samarbeidet på tvers av bandtilhørighet, bl.a. Grizzly Bear og Feist, Dirty Projectors og David Byrne, samt Blonde Redhead og Devastations.

Dette er et tverrsnitt av iPod-innholdet til den gjennomsnittlige indie-tilhenger, samlet på samme plate. Dark Was The Night er litt som den perfekte spillelisten og jeg oppfordrer selvsagt til kjøp, siden inntektene fremdeles går uavkortet til HIV- og AIDS-saken. I mellomtiden kan i alle fall alle med Wimp, få en smakebit der.

onsdag 28. april 2010

Ukas dinosaur, uke 17: Elbow : The Seldom Seen Kid


Hør: Elbow / The Seldom Seen Kid (i Wimp)
Hør: Elbow / The Seldom Seen Kid (i Spotify)
Se: Elbow / "The Bones Of You (live at Abbey Road Studios)

Elbow har vært et band for evig og det var virkelig hyggelig at de fikk et ordentlig gjennombrudd med The Seldom Seen Kid fra 2008. Gode kritikker, gode salgstall og en Mercury Music Prize (2008), samt Brit Award for beste britiske band (2009), var resultatet av nitidig studiojobbing.

The Seldom Seen Kid åpner majestetisk med "Starlings" og første gang jeg hørte platen fikk jeg nesten sjokk da strykerne bygde seg opp - skru for all del ned lyden hvis den er høy! "The Bones Of You" er umiddelbart fengende, med påfølgende "Grounds For Divorce", som har blitt brukt i flere sammenhenger på film og TV, bl.a. i traileren til filmen Burn After Reading. Andresingel "One Day Like This" er også aktivt brukt i medier. "The Fix", hvor Richard Hawley er med som gjeste-vokalist og -gitarist, er også et høydepunkt.

Vokalist Guy Garvey ordner selv strykerarrangementene, som mange steder er det aller flotteste med plata. I januar 2009 spilte bandet hele plata live, sammen med BBC Concert Orchestra, i Abbey Road Studios. BBC filma det hele og det er ikke så veldig lenge siden NRK1 sendte opptakene. De er imponerende tro til plata og jeg tror ikke Garvey gjør et eneste feilskjær i melodiene på hele gjennomspillinga. Han har virkelig en fantastisk stemme! Er det lov å håpe på at fremføringen også blir en DVD?

mandag 19. april 2010

Ukas dinosaur, uke 16: Jimmy Cliff : The Harder They Come (Soundtrack)


Hør: Jimmy Cliff / The Harder They Come (Soundtrack) (i WiMP)
Hør: Jimmy Cliff / The Harder They Come (Soundtrack) (i Spotify)

Skulle du tilfeldigvis oppholde deg hjemme hos meg på en lørdagskveld, er det store sjanser for at du vil støte på noe raggae eller ska (så vel som punk og et hint av two-tone). Rytmen og generøsiteten i raggae og ska indikerer sjangerens noe varmere opphavsland og er i mine øyne fanastisk stemningsskapende.

The Harder They Come er sountracket til filmen ved samme navn, fra 1973. Jeg tror kvaliteten på filmmusikken er hakket høyere enn selve filmen, men dette er jo som alt annet, åpent for tolkning. En jamaicansk actionfilm om en raggaesanger, kan i alle fall ikke være uinteressant! Tar du slengbuksene og hårsveisene med i betraktningen, vil jeg si filmen er verdt sin spilletid, selv om du antakelig ikke vil skjønne særlig mye av det som blir sagt. Det ryktes også at filmen fins i en tekstet versjon - men da med en annen avslutning..

Det er regissør, Perry Henzell, som har samlet en del av sine raggaefavoritter på dette sountracket. I tillegg inneholder den noen bidrag spesielt komponert for filmen, som blir fremført av hovedrolleinnehaver og raggaeartist, Jimmy Cliff. Disse er henholdsvis "Sitting in Limbo", "Many Rivers To Cross", "You Can Get It If You Really Want" og "The Harder They Come". De to sistnevnte kan man vel kalle for raggae-klassikere nå.

Som en gylden regel kan det være lurt å styre unna låtene som har ordet "river" i tittelen, f.eks. "Rivers Of Babylon" eller "Many Rivers To Cross". Disse er definitivt platens svakeste spor. De veies heldigvis solid opp av bidrag fra f.eks. Toots & The Maytals ("Pressure Drop", "Sweet And Dandy") og Desmond Dekker ("007 Shanty Town"). Jimmy Cliffs bidrag gjør det dessuten vanskelig å ikke svaie forsiktig i takt med musikken. Tilmed den stiveste indiehipster kan bevege seg til raggaerytmer uten at det blir for voldsomt eller utagerende!

Soundtracket var med på å gjøre raggae mer kjent i USA på 70-tallet og er en finfin introduksjon for de som ikke er helt fortrolige med sjangeren. The Harder They Come inngår derfor i min raggae/ska-nybegynnerpakke og anbefales selvsagt på det sterkeste!

"You Can Get It If You Really Want" og "The Harder They Come", kommer som reprise på slutten av platen, men hva gjør vel det? Disse vil man jo uansett høre en ekstra gang… =)

torsdag 8. april 2010

Ukas dinosaur, uke 14: Grizzly Bear : Veckatimest


Se: Grizzly Bear / "Two Weeks"
Se: Grizzly Bear / "While You Wait For The Others

Veckatimest (2009) kan vel knapt kalles en dinosaur, men jeg har hatt plata tilstrekkelig lenge til å legge den vekk og ta den fram igjen. Det er Grizzly Bears tredje studioalbum, og definitivt deres beste så langt. Den inneholder spor som står solid på egenhånd, f.eks. "Southern Point", "Two Weeks" (som har surret og gått på en bilreklame i vinter!) og "While You Wait For The Others". Vil du oppdage melodienes fulle potensiale, bør derimot hele platen høres sammenhengende. På tidligere utgivelser har Ed Droste og Daniel Rossen tatt med seg gjennomarbeidet materiale til studio. På Veckatimest begynte hele bandet, demokratisk, med blanke ark. Resultatet er forunderlig helstøpt, detaljorientert og vakkert.

søndag 28. mars 2010

Ukas dinosaur, uke 12: Peter Gabriel : Passion


Noe av det fineste med å jobbe innenfor kultur, er at man daglig omgås kolleger med en sterk og smittende glød for sine interessefelter. Når jeg går rundt og predikerer musikkoppdagelsene mine, er det dermed i skyggen av en med langt større tyngde og fartstid på området. Han forteller anekdoter og fantastiske kuriosa fra Oslos musikkmiljøer på 70- og 80-tallet, som både målbinder og inspirerer meg. Jeg var derfor ørlite stolt den dagen jeg fikk låne noen smakebiter fra hans personlige platesamling. En av disse var Peter Gabriels Passion (1989).

Peter Gabriel er nytt territorie for meg. Jeg har liten kjennskap til solomaterialet hans, noe som etter hvert har blitt et referansegap ettersom flere og flere artister og band nevner Gabriel som inspirasjonskilde. Passion er soundtracket til filmen The Last Temptation Of Christ, og sies å være et av hans beste og mest helstøpte soloalbum. Så vant Gabriel også en Grammy for det i 1990, i den noe interessante kategorien "beste New Age-album".

Jeg vil kalle Passion for ambient med preg av Midt-østen og et hint av Afrika. Det er merkelig tidløst. Det er storslått og annerledes. For min del er det fremmed og uvant, men dypt fascinerende. Det er et sånt album som forandrer noe elementært, som gjør at mye i etterkant kan virke platt og vanlig.

søndag 21. mars 2010

Ukas dinosaur, uke 11: The National : Boxer


Hør: The National / Boxer (i WiMP)
Hør: The National / Boxer (i Spotify)

I september 2009 kjørte jeg og to venninner 230 mil rundt hele Island. Boxer (2007) var med oss i bilen og når jeg hører på denne plata nå, ser jeg islandske naturlandskap flyge forbi. Denne gangen sier jeg ingenting om plata, men poster noen bilder fra turen.

Matt Berningers vokal og mektig natur, åja!

Ta gjerne en titt på fotografens flickr-side også: idafrosk / með suð í eyrum







søndag 14. mars 2010

Ukas dinosaur, uke 10: Porcupine Tree : In Absentia


Hør: Porcupine Tree / In Absentia (I WiMP)
Hør: Porcupine Tree / In Absentia (i Spotify)

Hvert år når snøen og kulden slipper, sola så vidt begynner å varme og man kan våge seg til å finne frem vårjakken, og kanskje tilmed noen småsko, graver jeg frem denne plata. Porcupine Tree er et av de bandene jeg stadig vender tilbake til, og kanskje spesifikt In Absentia (2002). Selv om det kanskje er litt optimistisk å tro at vinteren er over for godt, er dette et sikkert vårtegn for meg, og jeg har hørt på plata på vei til jobb en ukes tid allerede.

In Absentia er en perfekt introduksjon til progrock for de som ikke er helt fortrolige med sjangeren. Spor som "Blackest Eyes" og "Trains" er lettfattelige og høyst fengende og har blitt gjengangere på Porcupine Tree-konserter. Jeg kan bare ikke finne noen svakheter ved plata og den er også av den sjeldne sorten jeg ikke går lei av. I mine øyne er den rett og slett ganske perfekt!

Porcupine Tree er på turné denne våren/sommeren og spiller bl.a. på Roskilde i juli. Jeg var på konserten på Sentrum Scene i oktober 2009, i forbindelse med turnéen til den siste plateutgivelsen, The Incident (2009). Selv om et eventuelt konsertset antakelig ikke har endret seg nevneverdig siden den gang, har jeg et gryende ønske om en reprise og hadde syntes det var veldig hyggelig med et snarlig gjensyn.