Ukas coverlåt, uke 18: Deervana : "Lithium"

Se: Deervana / "Lithium" (via youtube)

Coverband er kanskje ikke det jeg er mest begeistra for her i verden, og likevel greide jeg å ende opp på en konsert med verdens beste Nirvana-coverband, Deer Tick, eller Deervana, som de kalte seg denne kvelden. Jeg syns et øyeblikk herfra er verdt å dele med alle...

Jeg trodde jeg skulle avslutte SXSW med en rolig americana-konsert. Faktisk var jeg litt bekymra for at det kom til å bli alt for rolig, kanskje tilmed litt sutrete, ettersom Deer Ticks vokalist, John McCauley, har en tendens til å dra patosen en smule langt.

Bekymring til ingen nytte. Deer Tick / Deervana drog en time med Nirvana-hits, oppfordra till stage-diving, stage-diva selv, og knuste til slutt et sett gitarer. En absolutt herlig utskeielse på tampen av uka, og det nærmeste jeg noen gang kommer en Nirvana-konsert. Hør selv!

Deer Tick har vært omtalt flere ganger tidligere på INDIeREKTE. Sjekk ut plata Black Dirt Sessions, som var ukas album, uke 35 2010 . Ellers kan du også kikke på et konsertopptak fra Fargo, som var ukas liveklipp, uke 39 2010. Det var mer noe slikt jeg hadde forventa i Austin…

Ukas coverlåt, uke 45: James Blake : "Limit to Your Love

Se: James Blake / "Limit to Your Love"

Dette er en av de fineste coverne jeg har hørt! Det er producer / alt-mulig-mann James Blake som har lekt med Feist-låta "Limit to Your Love". Jeg fant den på Pitchfork og det er flere enn meg som er forelska. Joe Colly skriver:

"Limit to Your Love" puts Blake's vocals front-and-center, and as it turns out, he's got a really nice voice. Warm and range-y. The obvious comparison is Jamie Lidell, but Blake is less showy, more inward. Singing next to just a few handpicked sounds-- a simple piano melody, a couple of drums, and a rattling sub bass-- he turns Feist's jaunty original into something tense and brooding. His approach is so minimal that it's almost cocky: After each verse, he lets the song go silent for three, maybe four seconds, creating this incredible tension where you really crave the next sound. And for all the careful craft, there's still warmth-- even soul-- to this track, and it's that combo that makes Blake one of the most dangerous guys out there.

Da tror jeg det meste er sagt allerede!

Bonus for måten Blake nesten svelger ordet "waterfall" på. Og for den fine videoen, med planten på pulten som lukter sitron når man rører ved den (ja, det er jo noe man bare vet!).

Ukas coverlåt, uke 42: Gayngs : "Eye in the Sky"

Se: Gayngs / "Eye in the Sky" (live at Music Hall of Williamsburg)
Se: Gayngs / "Eye in the Sky" (via Stereogum)

Gayngs coverer Allan Parson Project sin "Eye in the Sky". Så fint i solnedgangen! Hadde først tenkt å poste klippet fra Music Hall of Williamsburg med fullt band, men så fant jeg også en akkustisk versjon på Stereogum. Da ble det vanskelig å velge, så her er de begge to!

Ukas coverlåt, uke 39: Of Montreal : Michael Jackson-tribute

Se: Of Montreal / Michael Jackson-tribute

Hør: Of Montreal / Hissing Fauna, Are You the Destroyer? (i WiMP)
Hør: Of Montreal / Hissing Fauna, Are You the Destroyer? (i Spotify)
Hør: Of Montreal / False Priest (i WiMP)
Hør: Of Montreal / False Priest (i Spotify)

Det er en fordel å ha litt forkunnskap om Of Montreal før man ser dette klippet. Begynn med gjennombruddsplata Hissing Fauna, are You the Destroyer? Du oppdager fort at Of Montreal ikke er helt som andre band. Det skjer mye, hele tiden, høyt og lavt. Dessuten inneholder plata gjennomgående smått absurde referanser til Norge, både i tekst og sangtitler, blant annet "Heimdalsgate Like a Promethean Curse" og "A Sentence of Sorts in Kongsvinger". Min favoritt-tekst er hentet fra sistnevnte:

"I spent the winter on the verge of a total break down / while living in Norway / I felt the darkness of the black metal bands / But being such fawn of a man / I didn't burn down any old churches / Just slept way too much, just slept"

Der fanget virkelig vokalist Kevin Barnes, den norske vintersjela! (Barnes har norsk kone og har bodd i Oslo, derav referansene).

De første gangene du hører gjennom en Of Montreal-plate kommer du til å være utslitt når den nærmer seg slutten. Gi den litt tid og noen gjennomspillinger til. Så snart du har lært den å kjenne, vil en verden av gode hooks, fiffige sangtekster, interessante vendinger og humor, åpenbare seg. Nye False Priest minner om Hissing Fauna… En forskjell er likevel at for første gang har bandet gått bort ifra hjemmemekkinga og har latt seg produsere i et ordentlig studio. RnB-elementene er også tydeligere, spesielt gjennom samarbeid med artister som Janelle Monáe og Solange Knowles.

Så når du nå kikker på klippet av Of Montreals Michael Jackson-tribute, vet du at dette bare er et av uendelige mange krumspring og eksentrisiteter fra bandet. Tributen har vært avslutningsnummeret de har brukt på turnéen i USA de siste månedene (klippet er fra Athens, Georgia). Jeg ser jo at jeg lett kan bli skuffa når de spiller i Oslo 13. oktober. Nå vil jeg jo selvsagt oppleve dette live. Med paljettshortsen!!

Ukas coverlåt, uke 38: Kvelertak : "RettoppognedKors"

Se: Kvelertak / "RettoppognedKors" (Lars Vaular-cover)

Kvelertak gjør Lars Vaular (coverlåta begynner ca. på 1:30).

Takk til @fjmusikk som twitret denne før i dag!

Ukas coverlåt, uke 16 : 30 Seconds to Mars : "Bad Romance"

Se: 30 Seconds To Mars / "Bad Romance"

Min venninne, Synne-Eline, sendte meg dette klippet av 30 Seconds To Mars, som gjør en cover av Lady Gagas "Bad Romance", for BBC Radio 1. Det går visst litt sport i å lage stuerene coverversjoner av "Bad Romance", tidligere har jeg lenket til Lissies versjon av låta (Ukas liveklipp, uke 14).

Med unntak av et hint mer rockestjerne, har ikke Jared Leto forandret seg nevneverdig siden My So-called Life. Fins det ei jente som ikke var forelska i Jordan Catalano på begynnelsen av 90-tallet? Jeg tror samtlige sitter igjen med et nostalgisk-kjært forhold til Leto for den rollen. Derfor har jeg også stor respekt for at han har skapt seg en karriere hvor han fremdeles, 20 år etterpå, er et tenåringsidol. Min kusine på 17 kjenner han bare som "vokalist i 30 Seconds To Mars". Hun ble veldig fascinert da jeg viste henne My So-called Life på en eviggammel VHS-kassett, tatt opp fra NRK - før det ble NRK1!

Som 90-tallstilhengere av Leto, har vi kanskje et snev av ironisk distanse å kvitte seg med, før vi kan la oss rive helt med i emo-rocken til 30 Seconds To Mars. Klippet viser uansett at Leto er en dyktig vokalist og det ligger mye sjel i fremføringen, tilmed bak mørke solbriller og stor hatt. Han nærmest spytter ut linjen "I don't wanna be friends"… Hotness!