Festival i England er alltid veldig lugnt. Alt er velorganisert og det er imponerende at det ikke er antydning til kø NOE sted, når 50.000 mennesker samles. Inngang, mat, drikke, toalett og, utrolig nok, utgang, gikk knirkefritt begge dagene vi var der. Dessuten er man litt mindre restriktive på hva man kan ta med inn enn i Norge. Egen vannflaske for eksempel. Uvurderlig! £4 for en halvliter (Tuborg!) er kanskje i stiveste laget i England, men egne Hard Rock-rater gjelder sikkert.
Spesielt søndagen viste en del interessante, men praktiske, festivalløsninger. Med Paul McCartney som head-liner, steg gjennomsnittsalderen dramatisk fra fredagen. Tidlig på ettermiddagen satte jeg meg ved siden av en gjeng litt eldre mennesker. De hadde frosset vannflaskene sine, brukte paraplyer som parasoller og hadde tydeligvis vært på festival i 40 plussgrader før. Det hersket skikkelig piknikkstemning i parken og det var riktig så fint! Jeg tipper at et par av dem kanskje så Beatles live en gang på 60-tallet. Jeg håper at jeg blir en av dem, som tar med meg fluktstolen og setter meg på festival for å høre en av gamlakara når jeg bikker 70!
Jeg reiste tidlig til parken for å se Elvis Costello og Crowded House. Venninnen min kom etter litt senere, når den verste varmen hadde lagt seg. Temperaturen er det siste jeg skal klage på. Festival i slutten av juni vil naturligvis bli varmt, hvis det ikke regner. Alt er bedre enn regn! Dessuten venter Coachella meg i april neste år, og jeg tror ørken blir heftigere.
Fotball derimot! På storskjerm? Elvis Costello nevnte ikke kampen mellom England-Tyskland med et ord, men det kan da ikke ha vært så greit å spille for et publikum som gir mer respons til det som skjer på skjermen ved siden av, enn det man selv holder på med? Jeg syns det var litt ugreit at fotballkampen ble vist på hovedscenen. Costello spilte bra, men virket litt uinspirert, forståelig nok. Han ble etterfulgt av et svært takknemlig Crowded House, som også til å begynne med, ble rammet av fotballkampen. Første delen av settet brukte de på nyere ting, før de gikk over til den reneste hit-paraden mot slutten. Det passet fint, siden denne søndagen var ment som den store mimre-dagen. Ærverdig nostalgi kan man like.
Det kan likevel være greit med en pause. Jeg ditcha derfor Crosby, Stills & Nash til fordel for Lissie. Jeg får ikke uttrykt mange nok ganger hvor glimrende den dama er! Hun spilte i et, etter hvert, ganske fullt telt, som satte nye temperaturrekorder. Hvem bryr seg om det når Lissie spiller sin siste konsert før en ukes ferie hjemme i USA? Det var en ekstra sprudlende dame som spilte sine 30 minutter, og vekslet fra balladene "Oh Mississippi" og "Everywhere I Go", til opptempo-singlene "Cuckoo" og "In Sleep". Jeg skulle gjerne hatt 30 minutter til!
I kraft av min komme-for-sent-vane fikk jeg i alle fall med meg avslutningen på John Grants halvtime på Bandstand-scenen. Han ventet med å spille "I Wanna Go To Marz" til jeg kom. Veldig omtenksomt, eller kanskje bare en måte å avslutte med grandør. Dessverre druknet "Where The Dreams Go To Die" i konserten på Pepsi Max-scenen. "Queen Of Denmark" biter litt mer fra seg og har blitt en av mine Grant-favorittsanger etter å ha sett han live.
Beach House deklamerte ganske tidlig at de ikke var "a sunshine kind of band" og sa ikke så mye mer, men spilte en del fra nyeste platen Teen Dream (2010). Plutselig fant jeg mitt publikum! Frekvensen av rutete skjorter steg betraktelig forran dette mini-lysthuset som det tydeligvis bare var spesielt interesserte som hadde funnet frem til. Victoria Legrand gjemte seg i håret sitt og Alex Scally spilte bass med føttene på siste låt (som jeg dessverre ikke greier å huske hva var..). De er snodige og fantastiske!
Jeg gikk ikke på HRC for Paul McCartney sin skyld. Det har vært lite Beatles i mitt barndomshjem og jeg har ikke hatt noe særlig forhold til ting han har gjort etterpå. Jeg stilte meg derfor relativt likegyldig til avslutningskonserten. I ca. 10 sekunder. På første innpust etter at han entret scenen fikk jeg et "wooow, jeg står og ser på en EKTE Beatle"-øyeblikk som kom igjen med jevne intervaller. Han kommuniserte mye mer med publikum enn jeg hadde ventet og han spilte mye Beatles, spesielt den siste timen. Mannen er 68 år og stod på i nærmere 3 timer uten pause - det er ganske heftig!
Det som fenget meg minst var Fireman-låtene, men det kan også være fordi disse var ukjente for meg. Han spilte ingenting fra Off The Ground (1993), som er den eneste soloplaten jeg har hørt (passivt) på. Det ble imidlertid veid solid opp av klassiker på klassiker. "Eleanor Rigby" i det solen går ned over Hyde Park. "A Day In The Life" som går over i å bli "Give Peace a Chance", som en hyllest til John Lennon. George Harrison blir minnet med "Something". "Let It Be" blir dedikert til familie og nære venner, før fyrverkeriet smeller på "Live And Let Die" og det hele avslutter med tidenes allsang på "Hey Jude". Det er på dette tidspunktet jeg innser at det ikke finnes et eneste menneske i hele verden som ikke har et forhold til Paul McCartney. Så naivt av meg å tro at jeg ikke hadde det. Korøving med organist og dirigent Mark på barneskolen, som lærte oss "Let it Be". Senere, på ungdomsskolen, sang vi "Yesterday" og "Hey Jude", a capella, under kyndig ledelse av Irene. Det er kanskje ikke stort, men nok til at det satt i Hyde Park. Til slutt ble jeg smittet av denne gjennomgående nostalgiske ånden som hersket i publikum og knyttet McCartney til mindre (eller større) begivenheter i mitt liv, på en måte som gjorde konserten temmelig rørende. Dette er sikkert noe av poenget når storkara spiller. Og uansett er det spesielt å synge tilbake til McCartney, sammen med 50.000 andre mennesker. Det forteller man nok barnebarna om.
Rockblogg har også dekket Hard Rock Calling, deres inntrykk kan leses her.
