Ukas ønskekonsert, uke 38: Lone Wolf

Hør: Lone Wolf / The Devil and I (i Spotify)
Hør: Paul Marshall / Vultures (i WiMP)

To ganger på en helg greide jeg å gå glipp av Lone Wolf! Først torsdag kveld fordi flyet mitt til London landet akkurat litt for seint. Jeg overlot bagasje og annet pø til en småsliten samboer og satte mest sannsynlig fartsrekord på distansen Gatwick - Union Chapel, men idet jeg kom fram var akkurat Lone Wolf ferdig å spille. To dager senere spilte han i Hyde Park på Hard Rock Calling, den eneste dagen jeg ikke hadde billett.. Så ergerlig! Løsningen må være at han spiller i Oslo. Det syns jeg faktisk er en fryktelig god idé…

Lone Wolfs album The Devil and I har allerede vært ukas album (uke 22). Det begynner å bli en stund siden, uten at det har gjort plata noe mindre interessant. Den snurrer og går med jevne mellomrom og Twitter-følgerne mine vet at det kommer en ukentlig anbefaling. The Devil and I er rett og slett en årsfavoritt det er vanskelig å konkurrere med. I juni beskrev jeg plata som "tidvis rolig, tidvis ganske grandios […] og absolutt lettlikelig for en gitar-klimpre-elsker." Etter hvert har jeg også i større og større grad begynt å sette pris på Paul Marshalls tekster, med et temmelig direkte tilsnitt til morbid tematikk på høyde med en god gotiker. Her er det med andre ord mye å like på mange nivåer.

Selv om The Devil and I er eneste utgivelse under alteregoet Lone Wolf, har Paul Marshall tidligere gitt ut sin debutplate, Vultures, under eget navn. Dette er en langt roligere, hovedsaklig akustisk plate. Det grandiose, teatralske mangler, men historiefortellingen og melodiene var allerede på plass. Den observante lytter vil kanskje også se at noen av sangtitlene på Vultures er svenske, noe som har forvirret mang en plateanmelder til å tro at de har med en skandinaver å gjøre. Marshall selv er svoren Leeds-borger, med en ganske utpreget dialekt som levner liten tvil. Kjæresten hans er imidlertid veldig svensk og kilden til sangtitlene.

Som Lone Wolf har Marshall med seg eget band, med blant annet Laura Groves (Blue Rose Laura) som tett samarbeidspartner. Det har blitt en del turnéring også utenfor UK i sommer og hvis bare litt flere folk fikk opp øynene for denne fantastiske musikeren, hadde man kanskje fått fyllt f.eks. Blå, slik at jeg fikk viljen min med dette konsertønsket. HØRER DERE DET, DERE KONSERTBOOKERE DER UTE?

Festivalsommer : Oppvarming i Union Chapel

Besøk: Alessi's Ark (på MySpace)
Hør: Lone Wolf / Keep Your Eyes On The Road (singel) (i WiMP)
Hør: Lone Wolf / The Devil And I (i Spotify)
Hør: Mountain Main / Made The Harbor (i WiMP)
Hør: Mountain Man / Made The Harbor (i Spotify)
Hør: John Grant / Queen Of Denmark (i Spotify)

Sommerferie og festival hører sammen. På høsten er man mettet etter årets inntrykk, vinteren introduserer neste års potensielle festival-innslag og våren kommer med et velkjent sug etter nye opplevelser.

I år startet jeg sesongen på Hard Rock Calling i Hyde Park, London, 25.-27. juni. Eller, egentlig tjuvstarta jeg litt kvelden før.

Etter noen år hvor jeg ikke har nekta meg selv noe jeg har lyst til å se, har det blitt en greie å oppsøke litt spesielle settinger for konserter eller å dumpe oppi noe-utenom-det-vanlige. Dermed endte jeg opp i en kirke i bydelen Highbury & Islington, middels sent, torsdag kveld, 24. juni.

Utfordring nummer 1: øve på å være aleine på konsert. For så vidt ikke et problem, med mindre man må vente veeldig lenge på at bandet skal begynne å spille og muligens ikke har en flaske / et glass å holde fast i. Definitivt lettere i utlandet, hvor det er en smule enklere å komme i prat med andre mennesker, enn i stive Norge.

Utfordring nummer 2: navigere London på egenhånd. Viste seg heller ikke å være særlig problematisk, men mest gøy. Highbury & Islington er dessuten virkelig en nydelig bydel! Trange gater med trivelige butikker, mye grønt og menneskeliv.

Prosjektet kan altså sees som en svært vellykka forsmak på tre måneder aleine i USA! Festivalsesongen begynner nemlig mye tidligere i 2011, allerede i mars på SXSW.

Men for å endeling komme til poenget, hvem var det egentlig som spilte i denne kirka? Jo, Bella Union-tilknyttede Alessi's Ark, Lone Wolf, Mountain Man og John Grant.

Plateselskapet Bella Union er anerkjent i indie-verdenen med artister som Fleet Foxes og Beach House. Kvelden skulle altså by på fire av deres nyere satsningspunkter og hvorfor akkurat i en kirke vet jeg ikke helt, men det var gåsehud-over-hele-kroppen-fantastisk-akustikk-og-stemningsmessig-høydare-intimt-og-fint.

Flyet mitt landet for seint, så både Alessi's Ark og Lone Wolf var ferdige da jeg endelig kom fram. Synd, spesielt med Lone Wolf. Bella Union hadde også en egen scene på Hard Rock Calling, hvor Lone Wolf, aka Paul Marshall, spilte på lørdagen, eneste dagen jeg ikke var der. Jeg greide altså å misse han to ganger på en helg. Imponerende! (Siden jeg følger Marshall på Twitter, ser det ut til at våre veier også krysset hverandre i Snowdonia, Wales, på mandag. Skal han bli mitt nye Fleet Foxes, altså bandet jeg aldri får sett fordi det alltid er noe som kommer i veien?) Sjekk gjerne ut det nye albumet hans The Devil And I (Ukas album, uke 22). Jeg har vært mer eller mindre hekta på plata denne sommeren. Ekstra ergelig!

Mountain Man er tre jenter fra Bennington, Vermont: Amelia Meath, Molly Sarle og Alex Sauser-Monnig. De spiller dempet og lavmælt musikk med fokus på vokalharmonier. I Union Chapel brukte de bare gitar som komp på et par låter. Resten av settet var kun stemmene deres som skjøt mellom veggene i dette vakre rommet, med en nydelig akustikk. Røttene deres ligger i gammel, amerikansk folk rock, men det finnes også hint av gospel / religiøse hymner / salmesang der. Dette kom kanskje klarere frem på grunn av omgivelsene. Samspillet mellom stemmene deres er også unik i måten de utfyller og avløser hverandre i harmoniene. Dette var første av flere ganger denne helgen, at jeg skulle minnes gamle kor / accapella-tider og savne sangen!

Head-lineren, John Grant, avsluttet kvelden på beste vis. Lørdagen før spilte han på John Dee, og det sies det var ganske fantastisk. Jeg tror uansett ikke det slår Union Chapel. Grant hadde med seg band og spilte selv piano. Stemmen hans er helt overveldende. Hans solo-debutplate, Queen Of Denmark, er spilt inn i samarbeid med Midlake, noe som skimtes lettere på plate enn live. Jeg la all energi inn i å høre på stemmen hans, som var langt mer sjelfull og tronende enn jeg hadde forestilt meg. Det var bare å lukke øynene og nyte, spesielt høydepunkter som "I Wanna Go To Marz", "Chicken Bones" og Sigourney Weaver". Etter hvert begynte publikum å rope ut ønskelåter og da tiden var ute spurte man kirketjeneren (presten i sivil?) pent om det var greit med en låt til. Stor jubel og applaus for avslutningsvis "Fireflies" - tror jeg! Merkelig hvordan slike detaljer forsvinner fra hukommelsen på under to stakkarslige uker.

Union Chapel hadde dessuten sin egen pub. Selvsagt har pubnasjon nummer 1 bar i kirka! Jeg liker konseptet og syns kirkerådet bør ta rockekonsert med ølservering opp til vurdering også å i Norge. Kanskje som et grep mot synkende besøkstall? Tipper det står noen lite brukte kirker rundt om kring, med bedre romklang enn diverse konsertsteder.....

Spotify knuser WiMP på independent for øyeblikket. WiMP mangler både Lone Wolf og John Grant sine album. Alessi's Ark fant jeg ingenting av (annet enn en EP fra 2008), noen av stedene. Kjedelig!

Ukas album, uke 22: Lone Wolf : The Devil And I

Hør: Lone Wolf / The Devil And I (i Spotify)
Besøk: I am Lone Wolf (offisiell blogg)
Besøk: Lone Wolf på MySpace (streaming av hele The Devil And I)

Sommeren innledes med en singer-songwriter fra Leeds, som kaller seg Lone Wolf. Bak navnet er Paul Marshall og han gav ut sin debutplate The Devil and I, nå i mai. Den har generelt fått gode kritikker og rosende ord. Plata er tidvis rolig, tidvis ganske grandios (i stil med tittel og cover), og absolutt lettlikelig for en gitar-klimpre-elsker. Når det er sagt, er platen heldigvis litt mer enn bare det, og Marshall har også med seg flere musikere live, for å variere lydbildet.

Kikk for eksempel på "Keep Your Eyes On The Road" eller "15 Letters". Marshall har dessuten en blogg som jeg har lenket til over. Han virker veldig ivrig og glad for oppmerksomheten rundt plata og da blir jeg også litt glad!