Hør:
Klaxons / Surfing the Void (i WiMP)
Hør:
Klaxons / Surfing the Void (i Spotify)
Jeg leser ganske mange anmeldelser. Det hender at sprikende synspunkter på en plate trigger meg nok til å lese enda flere anmeldelser av den. Klaxons
Surfing the Void var en av disse. Det ender som regel med irritasjon, for ofte er ikke anmeldere særlig klare på hva det er de liker / misliker ved en plate og det er tidvis tungt å argumentere for terningkastene sine. I det følgende har jeg prøvd å skille ut substansen i en knippe anmeldelser av
Surfing The Void. Resultatet ble besynderlig.
Et vanlig utgangspunkt når det gjelder andreplater er hvorvidt, og hvor mye, bandet har utvikla seg fra førsteplata. Klaxons slipper naturligvis ikke unna. Jonas Pettersen i
Dagbladet begynner sin anmeldelse med å konstatere at "New rave forsvant fortere enn du klarer å stave dustesjanger." At den mediakonstruerte sjangeren var et mindre vellykka gimikk er vel ingen uenige i. Men er det ikke litt rart at det likevel ikke finnes noe særlig å hente i
Surfing the Void, når Pettersen samtidig mener at Klaxons "tar et solid steg til siden fra det lydbildet de slo gjennom med."? Det er altså ikke Klaxons flørting med såkalt nu wave, som gjør
Surfing the Void til en dårlig plate, for denne sjangeren opererer de ikke lenger under. Nøyaktig hva det er som gjør den dårlig, er det visst opp til andre å utbrodere.
Lydverkets Marius Asp mener at
"modus operandi på overflaten er den samme som ved forrige korsvei – mollstemte, klagende lag av vokal, gitar og synth over fuzzbass og hakkete rytmiske anslag".
Asps ankepunkt er at platen mangler "en eller annen form for melodisk vilje". Hans motpart,
NMEs Jamie Fullerton, kunne ikke være mer uenig, i det han uttaler at
"Klaxons have understood how vital it is for them now to ensure that no song has anything less than a chorus so big it’s got its own gravitational pull."
Så er også Fullerton den mest udelt positive til
Surfing the Void, når han hevder dette er "one of the best pop albums of the year", og "one of the most individual and ambitious.". Dette er store ord som bør underbygges grundig hvis de ikke skal falle i grus. Fullerton argumenterer med å vise til produsent Ross Robinsons arbeid på plata, og plateselskapets evne til å sette hardt mot hardt i den kreative prosessen. Fair enough.
At nu metal-produsent Ross Robinson har vært involvert i
Surfing the Void, ser ut til å gi flere anmeldere negative konnotasjoner. Asp skriver at Robinson
"bidrar heller ikke i positiv retning: Surfing The Void låter komprimert, grå og likegyldig, totalt ribbet for dynamikken musikk som dette trenger for å blottlegge det den måtte besitte av sjel.".
Her får han til en viss grad støtte fra
Pitchforks Ian Cohen, som stiller spørsmålstegn ved Robinsons kredibilitet: "Robinson is a four-star general on the wrong side of respectability, and he rarely does anything out of the red.". Cohen er imidlertid langt mer positiv til utfallet av samarbeidet, og mener at
"the partnership is mostly inspired here, as few are better at catching sheer physical impact on tape and the end-to-end intensity of Klaxons' trades out the brittle treble of Myths [of the Near Future] for a thickness that justifies them as a fully formed rock band.".
Andy Gill i
The Independent bygger sitt éner-terningkast på irriterende sangtitler og for mye bråk og støy:
"awash in dense layers of guitar and keyboard noise shredded by distortion, and garlanded with the kind of sci-fi phraseology even Muse and The Flaming Lips would consider excessively kitsch […] it's just so much sound and fury signifying nothing, presented in a brittle, shrill manner that renders it virtually unlistenable.".
Dette er også omtrent det eneste Gill skriver i en nokså kjapp og overfladisk anmeldelse av plata. Thomas Talseth gjør en lignende uinspirert anmeldelse for
VG, hvor han raskt konstaterer at "Allerede på spor to kollapser korthuset; det er ikke hver dag man hører en låt slepe seg så tungpustet over målstreken.", før han nevner låta "Flashover" som et høydepunkt og sier seg ferdig med det. Terningkast tre.
Støyen er også avgjørende i
Side2s Lars Wærstads anmeldelse. Han står for det eneste norske femmer-terningkastet jeg har funnet, men er bevisst sitt "kontroversielle" valg og føler dette må forsvares også på et personlig nivå:
"Jeg liker støy. […] det er derfor jeg rullet seks øyne på terningen for [Black Rebel Motorcycle Clubs] siste skive, mens andre så vidt karret seg forbi eneren. Og det er også derfor jeg liker Klaxons vanskelige andre plate: Den er akkurat passe bråkete, på et akkurat passe forståelig vis.".
Det er sprekt å innrømme personlig smak, men en anmeldelse bør helst bygge på flere argumenter.
Heldigvis peker Wærstad også på et annet avgørende punkt, nemlig en musikalsk retning: "«Surfing the void» er poprock med en dæsj støy, synth og industrilyd, med en klar musikalsk retning og ikke minst med lettlikelige riff, refrenger og melodier."
Drowned in Sounds Dom Gourlay, er inne på noe av det samme:
"there's definitely a more industrial feel to Surfing The Void than its predecessor, not to mention a more thematic, almost conceptual approach that welds the record together in a cohesive, semblant fashion.".
Stikk motsatt av det Asp sier i Lydverkets anmeldelse altså.
Personlig er jeg egentlig ikke enig med noen, eller med alle.
Surfing the Void er hverken god nok eller irriterende nok til å engasjere meg i noen retning. Den har et lydbilde som lett kan gjenkjennes som Klaxons, men etter tre år har de tatt et skritt videre. På veien forlot de elementene som i utgangspunktet gjorde at de fikk merkelappen nu rave hengende over seg. Plata er ikke uten melodiske tilsnitt, låter som "Echoes", "Venusia" og "Twin Flames" er spredd ut mellom tyngre, støykonsentrerte spor. Her er likevel ingen umiddelbare åpnere mot et større publikum og
Surfing the Void vil nok slite med å nå forgjengerens popularitet. Jeg tror likevel plata og (den britiske) presseomtalen i kjølvannet av denne, vil løfte Klaxons inn i den etablerte, britiske rockeeliten. Som headlinere på Leeds- og Readingfestivalene, er det mye som peker i den retningen.
Det ser altså ut til å være bred enighet om at steget bort fra nu rave var heldig. Hvorvidt det videre resultatet er vellykket eller ei, beror visst på hvor godt man liker støyete, psykedeliske melodier (med diskutabel grad av melodisk teft), tøysete sci-fi-titler, og en produsent med bakgrunn i nu metal. Om ikke annet vil jeg jo si at denne besynderlige kombinasjonen er verdt en lytt…
Terningkastene: Dagladet: 3/6
Lydverket: 2/6
NME: 8/10
Pitchfork: 7.2/10
The Independent 1/5
VG: 3/6
Side2: 5/6
Drowned in Sound: 7/10
