INDIeREKTE.no

I oktober 2011 sier INDIeREKTE farvel til blogspot og skifter endelig over til eget domene. Komplett bloggarkiv finnes altså nå på http://INDIeREKTE.no, hvor også alt nytt vil bli lagt ut for fremtiden. Per i dag er nettsiden litt halvferdig, men se, det blir pent til slutt! Takk for følget videre inn i neste fase =)

Kontinuitet i stille støy : Kurt Vile, Thurston Moore og The War on Drugs

Hør: Kurt Vile / Smoke Ring for My Halo (i Spotify)
Hør: Kurt Vile / Smoke Ring for My Halo (i WiMP)

Hør: Thurston Moore / Demolished Thoughts (i Spotify)
Hør: Thurston Moore / Demolished Thoughts (i WiMP)

Hør: The War on Drugs / Slave Ambient(i Spotify)
Hør: The War on Drugs / Slave Ambient (i WiMP)

Utover i løpet av året merker jeg meg alltid noen sammentreff, glimt av tendenser, små fellesnevnere som til slutt kan beskrive musikkåret eller i alle fall særtrekk ved det. I år gjenspeiles dette blant annet i tre plater, fra tre artister, som i uttrykk ikke ligger særlig langt fra hverandre. Det er tre plater jeg har spilt svært mye, som alle har en felles stemning som har fulgt meg gjennom nesten hele året. En nærmere kikk, viser også at det finnes flere fellesnevnere, som knytter disse platene sammen.


I mars ga Kurt Vile ut Smoke Ring for My Halo, hans tredje album, og hans mest personlige så langt. Det var i alle fall det jeg umiddelbart ble tiltrekt av. Tekster om familieliv, arbeidsliv og med utallige referanser til religion. Hverdagsbetraktninger formidlet nært og med et skråblikk som plasserer Vile blant samtidens dyktigste amerikanske låtskrivere. Så er han også en riktig stoner, med en slepende, bred Philadelphia-dialekt og massevis av sarkastisk humor. Live gjemmer han ansiktet bak lange lokker, som gjør at man naturlig senker blikket til gitarspillet. Det er hvis man ikke alt har blitt hypnotisert av The Violators. De er fast backingband for Vile og dyktige musikere, hvor spesielt trommisen viser særegen stil og talent.

På Smoke Ring for My Halo har Vile fått produsenthjelp fra John Agnello, som tidligere har jobbet med bl.a. Sonic Youth og Dinosaur Jr. Plata har et luftig lydbilde, med gitaren i sentrum og mye ekko. Støy-referansene skimtes ikke umiddelbart, og kanskje hadde jeg aldri funnet dem om det ikke var for Sonic Youth-general Thurston Moore sitt nye soloalbum, Demolished Thoughts. Da denne plata kom i mai var det fint å kunne gi Vile pause, samtidig som stemningen på plata kunne følge meg videre. Moore tilføyde dessuten en egen ro jeg ikke helt hadde venta meg. Til Demolished Thoughts, kan man lene seg tilbake, i kontrast til de fleste andre sommerplater.


Det er ikke bare i produsenthjelp at parallellene kan trekkes fra Sonic Youth til Kurt Vile. Moore og Vile er gode venner og skifter på å være oppvarming for hverandre. Jeg har tenkt på det som et sympatisk trekk ved Moore at han så lett skifter rolle og like gjerne tar oppvarmingsjobben, som å være hovedartist. De to ser ut til å ha et gjensidig og kreativt vennskap som jeg gjenkjente i respektives album, lenge før jeg visste om sammenhengen. Demolished Thoughts er forøvrig produsert av Beck (Hansen), en lett gjenkjennelig tilstedeværelse og påvirkningskraft. Jeg trenger vel knapt å påpeke at Demolished Thoughts ligger nærmere Beck enn Sonic Youth i stemning og uttrykk, men som det ble påpekt i en av mange Twitter-diskusjoner: i stillhet fins det også støy. Demolished Thoughts virker kanskje sterkest i kraft av egen beskjedenhet. Det usagte tar vel så mye plass som det eksplisitte. Hver ny gjennomlytting henter fram noe nytt, i all sin enkelhet.


Den samme enkelheten, om enn ikke stillheten, fant jeg igjen på The War on Drugs sitt nye album, Slave Ambient, som kom i august. Tiden var inne for nok et skifte, uten at jeg helt ville slippe stemningen. Så kunne det heller ikke være tilfeldig at referansene tilbake til Kurt Vile kan gjenkjennes alt på første akkord. Frontmann Adam Granduciel startet nemlig The War on Drugs sammen med Kurt Vile, i 2005. Etter debutplata Wagonwheel Blues, gikk de hver til sitt, selv om uttrykket drar veksler på hverandre. Slave Ambient tar også med seg den hule nærheten og slepende vokalen som jeg liker så godt på Smoke Ring for My Halo. Gjennom den fant jeg også tilbake til den støyende stillheten. Det usagte mellom linjene. Å høre Slave Ambient i lys av Smoke Ring for My Halo og Demolished Thoughts, gir også den en støyende stillhet, en egen tilnærmingsmåte, som for min del gjør plata til en del av denne stemningshelheten.

Tre plater, som er så like, men som likevel roper så høyt om særpreg og individuell eksistens. De står sterkt på egne ben. For meg har de betydd en form for kontinuitet gjennom 2011. Samtidig er de nå knyttet sammen, ikke bare gjennom artistenes interkommunikasjon og -inspirasjon, men også i min opplevelse av dem som en helhet, sirkulært og vedvarende. Først og fremst ved å opprettholde en stemning i meg, gjennom den stille støyen.

Spillelister : INDIeREKTE september 2011

Hør: INDIeREKTE september 2011 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE september 2011 (i Spotify)

Det har vært en bra musikkmåned, toppet med nytt album fra Girls, som har hatt en ganske heftig rotasjon den siste uka. Jonathan Wilson kommer også høyt når året skal oppsummeres. Et par smakebiter gir oss noe å glede oss til i kommende høstmåneder, bl.a. fra Florence + the Machine, Dråpe og Laura Marling. Tett mellom favorittene altså. Fortell meg gjerne om dine!

1. Girls / Die
2. Yellow Ostrich / WHALE
3. Little Barrie / How Come
4. Jonathan Wilson / Desert Raven
5. Tinariwen / Tenere Taqqim Tossam
6. Florence + the Machine / What the Water Gave Us
7. Hard-Fi / Fire in the House
8. I Break Horses / Load Your Eyes
9. Guillemots / Walk the River
10. Holcombe Waller / The Unicorn *
11. Megan Henwood / Hope on the Horizon
12. Scott Matthews / Obsession Never Sleeps *
13. David Kilgour / Diamond Mine *
14. Cymbals Eat Guitars / Rifle Eyesight (Proper Name)
15. Sparrow & the Workshop / You Don't Trust Anyone
16. Blood Orange / Sutphin Boulevard
17. Fruit Bats / Your Too Weird
18. Grouplove / Don't Say Oh Well
19. Sam Duckworth / The Mannequin
20. Ane Brun / These Days
21. Celilo / Sunken Ships (Reprise)
22. Dråpe / I Would Never
23. Laura Marling / Sophia
24. Richmond Fontaine / Lost in the Trees
25. Fatoumata Diawara / Nayan *
26. Little Dragon / Ritual Union
27. Wooden Shjips / Drunk Girls
28. Apparat / Black Water *
29. Nina Kinert / Moonwalker
30. Fionn Regan / The Horses are Asleep

* Mangler i WiMP

Bilde: Berlin_tree5 av Ida Skivenes.

Spillelister : INDIeREKTE august 2011

Hør: INDIeREKTE august 2011 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE august 2011 (i Spotify)

August-lista bærer som alltid preg av at Øyafestivalen har vært, og har brakt med seg nye bekjentskaper. Ellers syns jeg høsten er å skimte i rytmene. De er plutselig litt mer bakpå en de foregående månedene, selv om Fool's Gold gjør sitt beste for å holde sommervarmen ved like..!

1. Haley Bonar / Candy Machine Gun
2. Fool's Gold / The Dive
3. Givers / Saw You First
4. The War on Drugs / Brothers
5. White Denim / Street Joy
6. Widowspeak / Gun Shy
7. Jake Bugg / Someone Told Me
8. William Elliot Whitmore / Midnight *
9. Gary Clark Jr. / Bright Lights
10. Matraca Berg / If I had Wings
11. Burlap to Cashmere / Tonight
12. The Ettes / Teeth
13. Alice Gold / Orbiter
14. Memory Tapes / Sun Hits *
15. I Break Horses / Winter Beats
16. D/R/U/G/S / Velodrome 1
17. The Rapture / How Deep is Your Love?
18. Bombay Bicycle Club / Shuffle
19. Samling / Anna
20. Graveyard / Hisingen Blues
21. Baxter Dury / Claire
22. Eagulls / Acrostical *
23. Dirty Beaches / A Hundrer Highways
24. Lamb / Wise Enough
25. Beirut / East Harlem
26. The Black Ghosts / Water Will Find a Way
27. Burning Hearts / Fever *
28. Jim Ward / Broken Songs
29. Stephen Malkmus and the Jicks / Tigers
30. Jane's Addiction / Irresistible Force

* Mangler i WiMP

Bilde: Berlin_tree6 av Ida Skivenes

Spillelister : INDIeREKTE Øya 2011

Hør: INDIeREKTE Øya 2011

Den kom farlig seint, denne spillelista. Det er ikke mange dagene igjen å høre seg opp på, men hvis du har hatt en travel sommer og ikke fikk sjekket programmet fullt så nøye som du hadde tenkt, kan kanskje denne spillelista være til hjelp. Dette er altså de konsertene INDIeREKTE anser som interessante på Øyafestivalen 2011. Ikke rent få i år heller mao... God festival, vi sees der!

James Blake / Limit to Your Love
Grant Lee Buffalo / Mockingbirds
Sharon Jones & the Dapkings / I Learned the Hard Way
Josh T. Pearson / Woman When I've Raised Hell
Daniel Norgren / Who's Knocking
Okkervil River / Mermaid
Bendik / Igjen
WU LYF / Spitting Blood
Andrea Dahle / Play for Me
Warpaint / Elephants
Eye Emma Jedi / Crucified
Khaira Arby / Khaira
Sandra Kolstad / Fire Burn, Blood Flow
Destroyer / Suicide Demo for Kara Walker
Low / Silver Rider
How to Dress Well / Ready for the World
Håkan Hellström / River en vacker dröm
Hercules and Love Affair / Hercules Theme
Edward Sharpe & the Magnetic Zeros / 40 Day Dream
White Denim / Burnished
Navigators / Wall of Stone
Ringo Deathstarr / So High
The Budos Band / Budos Rising
Guided By Voices / I Am a Tree
Janelle Monae / Cold War
Noah and the Whale / The First Days of Spring
Aphex Twin / Windowlicker
Hilde Marie Kjersem / Let's Let Go
The Antlers / Atrophy
Graveyard / Hisingen Blues
Glasser / Tremel
Hanne Kolstø / The City
Turns / Forever More pt. II
Lykke Li / Get Some
Fleet Foxes / Mykonos
Kvelertak / Ordsmedar av rang
Explosions in the Sky / Your Hand in Mine
Ida Jenshus / My Baby's Gone
Säkert! / Fredrik
Samling / Anna
Twin Shadow / Tyrant Destroyed
Kitchie Kitchie Ki Me O / Forgotten
The Jayhawks / Blue
Stein Torleif Bjella / Romantikken gjer meg sjuk
Team Me / Me and the Mountain
Kyuss / Thumb
Razika / Vondt i hjertet
Phaedra / Honeydew autumn
The Pains of Being Pure at Heart / Belong
The Avett Brothers / I and Love and You
Mayer Hawthorne / The Ills
The Lionheart Brothers / The Desert
Chat Valley / Now That I'm Real (How Does it Feel?)
D/R/U/G/S / Love/Lust
Rumble in Rhodos / White Dancing
Dråpe / I Would Never
Givers / Meantime
Crystal Fighters / At Home
Sebadoh / Careful

Ukas album, uke 31: Washed Out : Within and Without

Hør: Washed Out / Within and Without (i WiMP)
Hør: Washed Out / Within and Without (i Spotify)

Sommeren 2010 var sommeren med Washed Outs EP Life of Leisure. Solvarm og drømmende, var den nesten irriterende kort og gleden ved å høre på den bar også med seg et gnagende ønske om mer. Så kom høsten og Washed Out ble byttet ut med andre, bedre egnet for visnende løv og mørkere kvelder.

Sommeren 2011 er sommeren med Washed Outs album Within and Without. Fortsatt solvarm og drømmende, og ikke lenger irriterende kort. Oppskriften er ganske lik, kanskje tilmed litt forutsigbar, men så skal man heller ikke underdrive min hang til å knytte lyd til følelser.

I dag kom dessuten nyheten om at Pstereo har kapra Washed Out til festivalprogrammet sitt i år. Fredag 19. august skulle jeg altså helst ha vært i Trondheim, så hvis noen har gode forslag til hvordan dette praktisk kan forenes med ny jobb og null oppspart fri, mottas disse med takk. Pstereo har for øvrig et virkelig godt program i år. Tallest Man on Earth, Glasser og Håkan Hellström, eller Lissie, Best Coast og Jamie Woon, for å nevne noen. Norske favoritter som Team Me og Pelbo, spiller også.

Uansett hvor mange konserter man går på, eller festivaler man får med seg, er det alltid noen flere man gjerne skulle sett spille…!

Spillelister : INDIeREKTE juli 2011

Hør: INDIeREKTE juli 2011 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE juli 2011 (i Spotify)

Det er tid for musikk igjen. Verden ser litt annerledes ut enn den gjorde for bare en uke siden. Kanskje legger man ny eller annen mening i musikk man alt har god kjennskap til. Eller man kan stifte nye musikkbekjentskaper. Her er i alle fall 30 å prøve seg på…

1. Wild Palms / Delight in Temptation *
2. Vetiver / It's Beyond Me
3. Dry the River / No Rest
4. Dark Dark Dark / Heavy Heart
5. The Shoes / Stay the Same
6. Florrie / What You Doing This For?
7. Battles / Futura
8. Marques Toliver / Sitting Up in My Room
9. Your Headlights are On / What are Days For
10. Washed Out / Eyes be Closed
11. Sleepy Vikings / Twin Peaks
12. Stina Stjern / Tuning
13. Young Dreams / Dream Alone, Wake Together
14. Jonny / Candyfloss
15. Patrick Wolfe / Time of My Life **
16. Bubblegum Lemonade / Stalling and Laughing
17. Echo Lake / Everything is Real
18. Gus Gus / Over
19. Fiction / Big Things
20. Pete and the Pirates / Winter 1
21. Big Deal / Talk
22. The Sea and Cake / Up on the North Shore *
23. Marissa Nadler / The Sun Always Reminds Me of You *
24. Gillian Welch / The Way it Goes **
25. Emmylou Harris / Goodnight Old World
26. Benjamin Francis Leftwich / Pictures
27. Frank Turner / Wessex Boy
28. Robbie Robertson / He Don't Live Here No More
29. Girls Names / I Could Die **
30. Comet Gain / She Had Daydreams

* Mangler i WiMP
** Mangler i Spotify

Foto av Ida Skivenes

Festival 2011 : Hovefestivalen, 10 favoritter

Ofte er det de største trekkplasterne på festivalprogrammet man henger seg ved, og så drukner de ikke fullt så kjente banda og artistene i mylderet. Dette er en oppsummering av 10 band/artister jeg mener det kan være verdt å få med seg på Hove 2011. Det er ikke headlinere og de fleste er slett ikke så kjente, men en av de fine tingene med festivaler, er jo å oppdage nye favoritter, som man kan samle på og ta med seg hjem. Dessuten får headlinerne nok oppmerksomhet andre steder!

Felles for disse 10 favorittene er at de alle spiller musikk som oser av sommer, og at de ellers inneholder et aspekt av munterhet, enten det er i tekster, melodi eller rytme. Utover det varierer de stort i sjanger og uttrykk, og opphavsland.

Hvis indie på Hovefestivalen gir mersmak, kan du også sjekke ut en mer utfyllende spilleliste i Spotify: INDIeREKTE Hovefestivalen 2011. Her finner du 20 band til, hvor grad av "kjenthet" ikke er en faktor. Husk at spillelisten også kan ha relevans selv om du ikke skal på Hovefestivalen, da flere artister (spesielt de norske), spiller på flere festivaler rundt om i landet, i løpet av sommeren. Kanskje skal du på en annen? Festivaltid er uansett en bra tid til å skaffe seg nye yndlingsband.

Da gjenstår det bare å si god festival, og så sees vi der!


Tame Impala (AUS)



Hør: Tame Impala / Innerspeaker (i Spotify)

Med debutplata Innerspeaker, lagde Tame Impala fjorårets psykedeliafavoritt. Bandet fra Australia, har det siste året brukt mye tid på turnering, både i USA og Europa, og endelig kommer de til Norge. På plate er soundet drømmende og flytende, som om melodiene løper i hverandre og skaper mer et helhetsinntrykk, enn enkeltstående låtopplevelser. Jeg er spent på hvordan Tame Impala løser dette live, og håper på sol og slack stemning som akkompagnement.

Tame Impala spiller på Teltscenen, tirsdag 28.06.11, klokka 20:30.


Rumble in Rhodos (NO)



Hør: Rumble in Rhodos / Signs of Fervent Devotion (i WiMP)

Rumble in Rhodos spiller energisk indierock med elementer fra en haug andre, hardere sjangre, og det er bare tøft! Sentrert rundt brødrene Bratlie og med tre album i baklomma, ser jeg fram til en konsert med mye støy, men likevel et soleklart fokus på det rytmiske og melodiøse. Årets Signs of Fervent Devotion, er en favoritt. Rumble in Rhodos åpner Hovescenen på fredagen og jeg anbefaler deg å komme i tide!

Rumble in Rhodos spiller på Hovescenen, fredag 01.07.11, klokka 17:00.


Charles Bradley (US)



Hør: Charles Bradley / No Time for Dreaming (i WiMP)
Hør: Charles Bradley / No Time for Dreaming (i Spotify)

Våren 2011 bodde jeg tre måneder i Bushwick, Brooklyn. Uheldigvis var jeg ikke klar over at Charles Bradley vanket i nabolaget. Bradley har bodd i Bushwick de siste åra, og det var i bydelens temmelig mørke, slitte barer at sangkarrieren hans endelig fikk en oppsving. Debutplata, No Time for Dreaming, ble til gjennom et årelangt samarbeid med Thomas Brenneck, og de to har sammen knyttet plata direkte til soultradisjonen. Dette er solvarm og tidløs soul, stappfull av blåsere og med stort potensiale for live-improvisasjon. Bradley har tross alt livnært seg som James Brown-coverartist i mange år. Dette er nok den største overraskelsen på Hove-programmet i 2011. Dermed er Charles Bradley også den artisten jeg har størt forventninger til. Kom, og få med deg en annerledes konsert!

Charles Bradley spiller på Teltscenen, tirsdag 28.06.11, klokka 23:30.


Jenny & Johnny (US)



Hør. Jenny & Johnny / I'm Having Fun Now (i WiMP)
Hør: Jenny & Johnny / I'm Having Fun Now (i Spotify)

Jenny & Johnny er knapt det første kjæresteparet som lager musikk sammen. Med respektable karrierer på hver sin side (hun som vokalist i Rilo Kiley, han som singer-songwriter), er kanskje Jenny & Johnny mest et prosjekt for gøy, og i så fall skinner gleden enkelt igjennom. På plata I'm Having Fun Now, har de samlet et knippe varme, harmoni-orienterte låter som kan få enhver i godt humør. Bare dynamikken dem imellom er vel verdt en tur innom konserten. La deg sjarmere!

Jenny & Johnny spiller på Hovescenen, onsdag 29.06.11, klokka 18:30.


Your Headlights are On (NO)



Hør: Your Headlights are On / Your Headlights are On (i WiMP)
Hør: Your Headlights are On / Your Headlights are On (i Spotify)

Your Headlights are On har turnert rundt i Norge siden starten i 2008, og i mars kom debutplata. Selv om uttrykket til Your Headlights are On vel best kan karakteriseres som alternativ rock, er bandmedlemmene jazzutdannede og de blander massevis av originale og uforutsigbare elementer inn i musikken. For det meste er plata atmosfærisk og gir meg en fredfyllt følelse av ro, uten at den mangler energi av den grunn. Kom og hør den supersøte singelen Diskobar ("Du gikk forbi på diskobar / dulta borti hjertet mitt")! Jeg håper ellers på både tuba og trompeter.

Your Headlights are On spiller på Teltscenen, fredag 01.07.11, klokka 17:45.


Anna Calvi (UK/IT)



Hør: Anna Calvi / Anna Calvi (i WiMP)
Hør: Anna Calvi / Anna Calvi (i Spotify)

Anna Calvi spiller mørk, stemningsfull, romantisk pop. Hun er kjent for sitt intense gitarspill og forføreriske blikk på scenen. Det er kanskje de italienske genene som trer fram. Hun har i alle fall sjarmert både Brian Eno og Nick Cave, sistnevnte tok henne tilmed med som support for Grinderman, tidligere i år. Den selvtitulerte debutplata, er både kraftfull og vakker, som damen selv. Forbered deg på å bli forelsket i Anna Calvi!

Anna Calvi spiller på Teltscenen, torsdag 30.06.11, klokka 20:30.


Philter (NO)



Hør: Philter / The Beautiful Lies (i WiMP)
Hør: Philter / The Beautiful Lies (i Spotify)

Philter er denne oppsummeringens electronica-bidrag. Det er ikke så lenge siden The Beautiful Lies kom ut, men Philters musikk har "buzzet" lenger enn plata. Magnus G. Jørgensens ettmanns-prosjekt ble oppdaget gjennom Urørt, og flere av låtene hans har i kjølvannet blitt brukt i ekstremsport-filmer, reklamer og ellers på TV. Philters musikk er høyst melodisk, munter, finurlig, nesten litt morsom. Det er gøy å høre på The Beautiful Lies, og alt ligger til rette for at det skal bli like gøy å se Philter live!

Philter spiller på Teltscenen, natt til fredag, 31.06.11, klokka 01:00.


Stina Stjern (NO)



Hør: Stina Stjern / Days Like Waves (i WiMP)
Hør: Stina Stjern / Days Like Waves (i Spotify)

Også Stina Stjern har tilknytning til Bushwick, Brooklyn. Der skrev hun låtmaterialet til Days Like Waves, før hun returnerte til Norge for å spille inn plata. Days Like Waves er for det meste rolig og reflekterende, men den kan også være insisterende. Jeg knyttet plata til meg umiddelbart og er ganske sikker på at den kommer til å få mer oppmerksomhet utover høsten. Stjern spiller på formiddagen, og for en sliten Hove-deltager må denne konserten være den perfekte måten å starte festivaldagen på. Ta med deg frokosten (lunsjen for den spreke) og begynn dagen forsiktig med Stina Stjern.

Stina Stjern spiller på P3-scenen, torsdag 30.06.11, klokka 12:30.


Razika (NO)



Hør: Razika / Program 91 (i WiMP)
Hør: Razika / Program 91 (i Spotify)

Indie-ska. For Razika er det nok, slik det er satt opp på Facebook-siden, meningen at de to sjangrene separat skal beskrive musikken deres, men jeg leste feil og syns egentlig koblingen var morsom nok til å holde på den. Jentene synger litt på engelsk, men mest på klingende bergens-dialekt, og bruker bilder en musikknerd lett kan la seg sjarmere av ("vi to / vi var en demo"). Debutplata, Program 91, kom ut i mai og ikke mange ukene senere, varmet de opp for Arctic Monkeys (det ville jeg syntes var stas!). Turneringen fortsetter utover sommeren, og på Hove venter jeg meg joviale ska-riff og rockeføtter. Og det mest fantastiske: triste sanger, sunget på en munter måte!

Razika spiller på Teltscenen, tirsdag 28.06.11, klokka 18:30.


Cloud Control (AUS)



Hør: Cloud Control / Bliss Release (i WiMP)
Hør: Cloud Control / Bliss Release (i Spotify)

Cloud Controls Bliss Release må være årets indie-sommerplate! I hjemlandet, Australia, ble plata godt mottatt i fjor, og bandet fulgte opp med full turné, før de satte kursen mot Europa. Nå er bandet basert i England, og gjør den obligatoriske festivalrunda gjennom UK og Sentral-Europa denne sommeren. Cloud Control kommer helt klart til å bli indie-favoritter utover høsten, så la ikke sjansen gå fra deg til å se dem live!

Cloud Control spiller på Teltscenen, fredag 01.07.11, klokka 21:30.

Spillelister : INDIeREKTE juni 2011

Hør: INDIeREKTE juni 2011 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE juni 2011 (i Spotify)

Her kommer oppsummeringen av junis nye oppdagelser. Noen store og noen små, og flere norske navn, denne gangen. God sommer!

1. My Morning Jacket / The Day is Coming
2. The National / Exile Vilify **
3. The Pierces / You'll be Mine
4. Alessi's Ark / Maybe I Know
5. City and Colour / Fragile Bird
6. The Antlers / No Widows
7. Woods / To Have in the Home
8. Kitchie Kitchie Ki-Me-O / Everything Burns
9. Other Lives / For 12
10. Cage the Elephant / Right Before my Eyes
11. Chapter 24 / Blisland to Cry **
12. Rival Sons / Sacred Tongue **
13. Bon Iver / Perth
14. Philco Fiction / Help!
15. Nik Freitas / Little Man **
16. WU LYF / Spitting Blood
17. All the Young / The First Time
18. Sarabeth Tucek / Wooden
19. Herman Düne / Ah Hears Strange Moosic **
20. Peter and Kerry / The Shadows
21. Azure Ray with Sparklehorse / Silverlake
22. Young the Giant / Apartment
23. Cloud Control / Meditation Song #2 (Why, oh Why)
24. Portugal. The Man / Got it All (This Can't be Living Now)
25. Yeasayer / Phoenix Wind **
26. Friendly Fires / Live Those Days Tonight
27. Niki & the Dove / The Fox *
28. Jamie Woon / Spirits
29. Chad Valley / Now That I'm Real (How Does it Feel?)
30. Planningtorock / The One

* Mangler i Spotify
** Mangler i Wimp

Spillelister : INDIeREKTE mai 2011

Hør: INDIeREKTE mai 2011 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE mai 2011 (i Spotify)

1. Younger Brother / Crystalline
2. Beach Fossils / What a Pleasure
3. The Belle Brigade / Shirt
4. The Leisure Society / Dust on the Dancefloor
5. Raphael Saadiq / Go to Hell
6. Julian Lynch / Terra
7. Low Water / My Life in Advertising **
8. Cass McCombs / County Line
9. Peter Elkas / The Blue of You
10. Wild Beasts / Plaything *
11. Tune-Yards / Gangsta
12. The Strokes / Two Kinds of Happiness
13. The Head and the Heart / Down in the Valley
14. Danger Mouse & Daniele Luppi / Two Against One *
15. The Dodos / Sleep
16. The View / Grace
17. Veronica Maggio / Finns det en så finns det flera
18. Charles Bradley / The World (is Going up in Flames)
19. The Donkeys / Valerie
20. Banjo & Freakout / 105
21. Sleeping at Last / Tethered
22. The Dears / Omega Dog
23. Sondre Lerche / Private Caller *
24. Richard Walters / Mattress Fire
25. Country Mice / Clover
26. Foster the People / Pumped up Kicks
27. Philter / The Antagonist
28. Bob Hund / Popsånd (mot min vilja)
29. Here We Go Magic / Hands in the Sky
30. Explosions in the Sky / Trembling Hands

* Mangler i Spotify
** Mangler i WiMP

Bilde: Berlin_tree3 av Ida Skivenes

Ukas album, uke 19: Fleet Foxes : Helplessness Blues

Hør: Fleet Foxes / Helplessness Blues (i WiMP)

Kanskje ikke en overraskelse at Fleet Foxes ble ukas album. Helplessness Blues har gått på repeat siden release forrige mandag; først med oppmerksom interesse, senere med glede og et tilbakeskuende blikk.

Helplessness Blues satt kanskje ikke like umiddelbart som debutalbumet Fleet Foxes, men så er det også en plate med litt mer alvor og brodd. Tekstene er mer funderende og Pecknolds stemme kommer flere steder tydeligere fram. Samtidig har Fleet Foxes beholdt alle de særegne elementene man har lengta etter å høre mer av, disse tre årene fra debuten. Finfin balanse, man kan jo ikke si annet.

Så jeg gleder meg til å putte pluggene i ørene, og traske meg gjennom Oslo-gater med Helplessness Blues som soundtrack. Helst på sensommer / tidlig høst. Det samme gjorde jeg med Fleet Foxes, men er ikke også noe av poenget med Fleet Foxes sin musikk, å spinne tilbake?

Det skal dessuten mye til å stoppe meg fra å få sett Fleet Foxes live (for første gang) denne sommeren. De er booket både på Primavera og Øya. Ligger an til da capo her…

Ukas artist / band, uke 18: Team Me

Hør: Team Me / Team Me EP (i WiMP)
Hør: Team Me / Team Me EP (i Spotify)

Jeg syns det kan passe å hente fram et norsk band på tampen av uka. Team Me gav i februar ut en selvtitulert EP, som jeg har hørt veldig mye på.

Som med så mange andre norske band, er det ikke flust av info å finne på nettet, men Team Me virker å være sentrert rundt Marius D. Hagen, som etter hvert har fått med seg 5-6, og noen ganger enda flere, bandmedlemmer, for å lage store og vakre arrangementer, til sarte låter.

Det orkestrerte fremheves ved Team Me EP, men jeg syns at harmoniene og tempofyllte, euforiske melodier er vel så viktig. Det er en sånn plate som får deg på bedre tanker om du skulle finne på og for eksempel deppe. Slett ingen dårlig kvalitet, og veldig verdsatt av undertegnede, i vinterens mørkeste måned (utgivelsesmåneden altså)…

Ukas liveklipp, uke 18: Smith Westerns : "Weekend"

Se: Smith Westerns / "Weekend" (via youtube)

Fordi de er små og sjarmerende, har mange gitarer og fantastisk fengende riff!

"Weekend" var også ukas låt, uke 44 2010.

Ukas coverlåt, uke 18: Deervana : "Lithium"

Se: Deervana / "Lithium" (via youtube)

Coverband er kanskje ikke det jeg er mest begeistra for her i verden, og likevel greide jeg å ende opp på en konsert med verdens beste Nirvana-coverband, Deer Tick, eller Deervana, som de kalte seg denne kvelden. Jeg syns et øyeblikk herfra er verdt å dele med alle...

Jeg trodde jeg skulle avslutte SXSW med en rolig americana-konsert. Faktisk var jeg litt bekymra for at det kom til å bli alt for rolig, kanskje tilmed litt sutrete, ettersom Deer Ticks vokalist, John McCauley, har en tendens til å dra patosen en smule langt.

Bekymring til ingen nytte. Deer Tick / Deervana drog en time med Nirvana-hits, oppfordra till stage-diving, stage-diva selv, og knuste til slutt et sett gitarer. En absolutt herlig utskeielse på tampen av uka, og det nærmeste jeg noen gang kommer en Nirvana-konsert. Hør selv!

Deer Tick har vært omtalt flere ganger tidligere på INDIeREKTE. Sjekk ut plata Black Dirt Sessions, som var ukas album, uke 35 2010 . Ellers kan du også kikke på et konsertopptak fra Fargo, som var ukas liveklipp, uke 39 2010. Det var mer noe slikt jeg hadde forventa i Austin…

Spillelister : INDIeREKTE Primavera Sound 2011

Hør: INDIeREKTE Primavera Sound 2011 (i Spotify)

I dag er det tre uker til Primavera Sound 2011 starter i Barcelona. Programmet er sjeldent sterkt og det kommer til å bli mange harde prioriteringer.

Her finner du smakebiter fra de, øh, 70 beste banda og artistene. Bare det å jobbe seg gjennom programmet er en bragd, og jeg tok ikke jobben med å begynne å veie ut noen. Dette er de jeg syns er bra nok til å være verdt en kikk, så får vi se hvor mange jeg faktisk får med meg…

Spillelista kan dessuten være med på å gi en viss pekepinn på hvilke band / artister som turnérer festivaler denne sommeren. Så selv om du ikke skal på Primavera Sound, kan det være du skal på en annen festival, og oppdager ny musikk du bør få med deg der… Lykke til!

1. Ty Segall / The Drag
2. Soft Moon / When It's Over
3. Holy Ghost! / Say My Name
4. The Album Leaf / Malmö
5. The Tallest Man on Earth / Where Do my Bluebird Fly
6. Darkstar / Two Chords
7. Tennis / Cape Dory
8. M Ward / Jailbird
9. DM Stith / Gates of Eden
10. Connan Mockasin / Forever Dolphin Love
11. Animal Collective / Summertime Clothes
12. Ariel Pink's Haunted Graffiti / Round and Round
13. Belle & Sebastian / The Boy With the Arab Strap
14. Big Boi / Shutterbug
15. Caribou / Jamelia
16. Cults / Go Outside
17. Galaxie 500 / Blue Thunder
18. El Guincho / Lycra Mistral
19. Field Music / In the Mirror
20. Fleet Foxes / Helplessness Blues
21. Glasser / Tremel
22. Grinderman / Palaces of Monezuma
23. James Blake / Limit to Your Love
24. Of Montreal / Heimdalsgate Like a Promethean Curse
25. Perfume Genius / Learning
26. Phosphorescent / Los Angeles
27. PJ Harvey / The Glorious Land
28. Pulp / Common People
29. Smoke Fairies / Summer Fades
30. The National / Slow Show
31. Twin Shadow / I Can't Wait
32. Wolf People / Tiny Circle
33. Tune-Yards / Hatari
34. Warpaint / Undertow
35. Salem / Sick
36. No Joy / Maggie Says I Love You
37. Garotas Suecas / Codinome Dinamite
38. Francis International Airport / Feet of Clay
39. Emeralds / Now You See Me
40. Ornamento y Delito / Madrid
41. Mogwai / San Pedro
42. Low / Silver Rider
43. Lindstrøm w. Torgunn Flåten / Days of Joy
44. The Walkmen / Torch Song
45. The Monochrome Set / The LIghter Side of Dating
46. The Fresh & Onlys / Summer of Love
47. The Black Angels / Entrance Song
48. My Teenage Stride / Let's Go to the Firewalk
49. Toundra / Danubio, Danube
50. The Flaming Lips / Psychiatric Explorations of the Fetus with Needles
51. Cloud Nothings / Forget You All the Time
52. Papas Fritas / Radio Days
53. Julian Lynch / Nen Vole
54. Autolux / Subzero Fun
55. Baths / Sleepless
56. Comet Gain / Love WIthout Lies
57. Disco Las Palmeras! / Del Miedo a Mis Viajes
58. Echo and the Bunnymen / All My Colours
59. Elodio Y Los Seres Queridos / No Quiero Perderte
60. Explosions in the Sky / Your Hand in Mine
61. Half Japanese / Patty
62. Incarnations / Meet Me at Midnight
63. Jason Collett / Rave on Sad Songs
64. Las Robertas / Tele
65. Maryland / What to Do
66. Mercury Rev / Goddess on a Highway
67. Sonny & the Sunsets / Planet of Women
68. Sufjan Stevens / Casimir Pulaski Day
69. Suuns / Gaze
70. Tannhauser / Rock Off

Ukas låt, uke 18: Washed Out : "Eyes Be Closed"

Hør: Washed Out / "Eyes Be Closed" (via youtube)

Det er flere tegn som peker i retning av sommer. Et av dem er Washed Outs nye singelslipp, "Eyes Be Closed". Washed Outs EP, Life of Leisure, var med meg gjennom hele sommeren '10, og "Eyes Be Closed" plukker opp tråden der den slapp. Noen ganger er det bare deilig å vite akkurat hva du får; varme og dovenskap i form av lyd. Så hvis skylaget over NYC kan lette og slippe sola gjennom nå...

Washed Outs debutalbum, Within and Without, kommer 12. juli.

Ukas musikkvideo, uke 18: Lia Ices : "Daphne"

Se: Lia Ices / "Daphne" (via youtube)

Musikkvideoen til Lia Ices "Daphne" er så vakkert filmet! Det er Aaron Brown / Focus Creeps som står bak den. Hvis du hører godt etter, er det forresten Justin Vernon som korer.

Ukas artist / band, uke 17: Yuck

Hør: Yuck / Yuck (i WiMP)
Hør: Yuck / Yuck (i Spotify)

Yuck er et sånt band som har vært omtalt på musikkblogger og i musikkblader i evigheter, uten at de helt har hatt så mye musikk å vise til. Dermed har det etter hvert blitt sånn at det ikke er lyd jeg forbinder med bandet, men heller basistens volumøse hårssveis.

Desto bedre at den selvtitulerte debutplata er super! Det fins haugevis av 90-talls-referanser her, samtidig som soveromspreget er merkbart. Dermed har Yuck blitt en skurrete, humørfyllt plate som svinger fra deppa til bekymringsløs på et blunk. Mest av alt høres det ut som de har laget en plate som hyller alt de selv digger og lar seg inspirere av - uten at det blir for åpenbart i noen retning.

Spillelister : INDIeREKTE april 2011

Hør: INDIeREKTE april 2011 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE april 2011 (i Spotify)

Denne måneden forholder det seg stort sett rolig og kontemplativt. INDIeREKTE har fått sett flere av banda på spillelista live (Wye Oak, The Boxer Rebellion, Low), og sier seg godt fornøyd med musikkmåneden. Nå kan festival-oppladninga begynne...

1. Wye Oak / Civilian *
2. Hiss Golden Messenger / Row
3. The Boxer Rebellion / Step Out of the Car
4. Okkervil River / Wake and Be Fine
5. The Antlers / Sylvia
6. Arctic Monkeys / Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair *
7. The Vaccines / Wetsuit
8. Ringo Deathstarr / So High **
9. Yuck / Shook Down
10. Wolf Gang / Dancing With the Devil *
11. Lord Huron / Mighty **
12. Holy Ghost! / Wait and See
13. Those Dancing Days / Reaching Forward
14. Crystal Stilts / Shake the Shackles
15. Patricia Vonne / Worth It
16. The Felice Brothers / Ponzi
17. Austra / Beat and the Pulse
18. Typhoon / Claws Pt. 1 **
19. Low / Witches *
20. Anna Järvinen / Lilla Anna
21. Alela Diane / Suzanne
22. Timber Timbre / Black Water
23. Williams Fitzsimmons / The Tide Pulls from the Moon
24. Baths / Sleepless
25. Foo Fighters / These Days
26. Rise Against / Satellite
27. Cults / Go Outside
28. Death Cab for Cuties / You are a Tourist
29. The Mountain Goats / Estate Sale Sign
30. The Raveonettes / War in Heaven

* Mangler i Spotify
** Mangler i WiMP

Bilde: Berlin, Sweet Berlin! av Ida Skivenes

Ukas artist/band, uke 15: Alela Diane

Hør: Alela Diane / Alela Diane & Wild Divine (i WiMP)
Hør: Alela Diane & Wild Divine (i Spotify)

Jeg fant en stemningsfull folk-americana-plate, som jeg har fått veldig sansen for, Alela Dianes Alela Diane & Wild Divine.

Alela Diane er en svært selvhjulpen singer-songwriter fra Nevada City, CA. Alela Diane & Wild Divine er hennes tredje album utgitt på plateselskap (denne gangen Rough Trade), og i tillegg fins to tidligere selvutgitte plater.

Wild Divine viser til Alela Dianes backingband, som på siste-plata har blitt mer permanent, med både far og ektemann i rekkene. Det er likevel Alela Dianes vokal og tekster som står i sentrum, ikledd rolige, sparsomme instrumenteringer, som gir varme og dybde.

Jeg oppdaget denne plata på en litt kald og veldig regnfull dag i Brooklyn, hvor det ikke var særlig mye å gjøre, med mindre ønsket om å bli klissbløt var påtrengende. Alela Diane & Wild Divine skapte akkurat den roen jeg trengte for å slå meg til tåls med ei bok, med regnet trygt på andre siden av vinduet.

Ukas låt, uke 15: Arctic Monkeys : "Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair"

Hør: Arctic Monkeys / "Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair" (via Soundcloud)
Hør: Arctic Monkeys / "Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair" (i WiMP)

Arctic Monkeys er en av flere gamle gjengangere, som har gitt ut ny lyd denne uka. Det høres ut som de fortsetter der de slapp på Humbug, og "Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair" er et mer enn hyggelig nok forsøk på det. Det er tungt og snepent, og forutsetningene for allsang ligger til rette.

Nye plata heter Suck it and See og kommer i juni. Flott, sommer med Arctic Monkeys begynner å bli fast rutine det nå! Yeah, yeah, yeah...

Ukas liveklipp, uke 13: The Hold Steady : "The Swish"

Se: The Hold Steady / "The Swish" (via youtube)

Jeg fikk lyst til å dele et konsertøyeblikk. The Hold Steady, Terminal 5, på fredag.

Jeg tror alle i rommet var fornøyde med at Craig Finn, som historien forteller, startet et band da han var 30 år. Masse energi og en enorm glede og innsats for å få publikum med seg, fra start til slutt. Homecomings bør være spesielle, og denne var i tillegg ganske sjarmerende.

Ukas artist / band, uke 14: James Vincent McMorrow

Hør: James Vincent McMorrow / James Vincent McMorrow EP (i Spotify)
Besøk: James Vincent McMorrows hjemmeside

Jeg kom i en diskusjon for en tid siden, om hvordan man på INDIeREKTE kan skille den gode musikken fra den virkelig gode musikken. Jeg har ingen skala og anmelder ikke, nettopp fordi jeg er over gjennomsnittlig interessert og begeistra for alt jeg skriver om. Men jeg sitter ikke på fasiten! Det er opp til deg som leter etter ny musikk, å bedømme om du liker det jeg anbefaler eller ikke.

Så hvis det finnes et kriterie for hvilke musikk jeg mener virkelig skiller seg ut, må det være frekvensen av hvor ofte artisten / bandet / albumet / låta blir nevnt på INDIeREKTE eller i andre kanaler, som Facebook eller Twitter.

Vårens gjenvendende forelskelse er vel uten tvil James Vincent McMorrow. Jeg har nevnt navnet hans ved enhver anledning, og det er vel selvsagt at han må få sitt eget innlegg.

Dessverre finnes det (så vidt jeg vet) ingen stream av albumet Early in the Morning, som ble sluppet internasjonalt i mars. En EP-smakebit kan høres i Spotify og litt mer kan høres på McMorrows offisielle hjemmeside (begge lenket over).

Early in the Morning er imidlertid ingen nyoppdagelse i hjemlandet Irland, hvor plata har fått skryt i godt over et år allerede. Med det som utgangspunkt, utvider McMorrow sirkelen sakte, men sikkert, og har nå flere utsolgte konserter i UK på programmet, samt noen konserter i Frankrike / Sentral-europa.

For min del er Early in the Morning forbundet med en umiddelbar klarhetsfølelse. På nettsidene sine skriver McMorrow at plata ble til i en omveltningsperiode av livet hans, og kanskje er det dette jeg gjenkjenner, når jeg akkurat nå fester meg så sterkt til den. Det ville i såfall være den indre forklaringen. Den ytre forklaringen er mindre spekulativ og handler om vakre, såre melodier og tekster, sunget med innlevelse og nok nerve til å få deg til å spisse ørene.

Siden jeg måtte finne ut om nerven også er der live, så jeg selvsagt McMorrow med band, på SXSW. Det fristet til gjentakelse. McMorrow burde ta en festival-runde gjennom Europa og "omvende" folket. Han ville kanskje vært den litt rare mannen man ikke vet så mye om, men likevel ser fordi det er tidlig på dagen og det er ingen andre av mer interesse, som spiller. Det er her potensialet for å oppdage noe overveldende og spesielt, ligger. Værbitte McMorrow synger ut sjela si i disse melodiene, man kan se det i øya hans, og aller best gjør han det aleine, med bare kassegitaren.

Så hvis det er én plate fra det første kvartalet av 2011, som INDIeREKTE anbefaler, er det James Vincent McMorrows Early in the Morning. Du trenger ikke høre den før du kjøper den en gang, klarhet vil komme, også til deg...

På tampen, et vennlig vink og takk til @bargasor som tipset meg om denne mannen!

Ukas artist / band, uke 13: The Boxer Rebellion

Hør: The Boxer Rebellion / The Cold Still (i WiMP)
Hør: The Boxer Rebellion / The Cold Still (i Spotify)

Hvis det er et band som kan betegnes som en SXSW-snakkis blant mine reisefeller, må det være The Boxer Rebellion. Jeg hadde aldri hørt om dette bandet før, men de har holdt på i godt over 10 år og har gitt ut tre album, deriblant årets The Cold Still.

The Boxer Rebellion kan nok betegnes som internasjonalt, med bandmedlemmer fra både USA, Australia og Europa, men ble formet i London og har tilholdssted der. Da er det heller ikke så rart at de musikalsk passer best i en britisk kontekst, sammen med f.eks. British Sea Power eller Wild Beasts.

The Cold Still er en plate som gror på deg, med spor som ikke nødvendigvis stikker seg ut på egenhånd, men som raskt vokser sammen til en helhet. Store refreng, store gitarriff, men likevel et relativt nedtonet lydbilde. Denne plata har gitt meg noen gode rekreasjonstimer i ellers svært hektiske dager på reise. Steng hverdagen ute, flyt med melodien og lad batteriene.

Ukas musikkvideo, uke 13: The Dø : "Too Insistant"

Se: The Dø / "Too Insistant"

Fransk-finske The Dø, slipper i løpet av våren sin nye plate, Both Ways Open Jaws. Dette er et av singelslippene derfra, "Too Insistant".

Musikkvideoen er smått skeiv, men det er også det jeg liker ved den. For er det øynene mine eller er det videoen som er sånn?

Ukas låt, uke 13: Okkervil River : "Mermaid"

Hør: Okkervil River / "Mermaid" (i Spotify)

Jeg har fundert lenge på hvem som skulle få være den første ukas låt, nå som INDIeREKTE stabler seg på beina igjen. Til slutt falt valget på Okkervil River. Ikke deres siste singelslipp, "Wake and Be Fine", men det forrige slippet, "Mermaid". Begge er fra det ventede albumet I am Very Far, som slippes i løpet av våren.

Så, altså en ballade. Ikke det INDIeREKTE vanligvis beskjeftiger seg med (selv om det finnes unntak og enda flere grenseland-tilfeller). "Mermaid" er en skjør og sår låt som gjør at jeg får lyst å svaie forsiktig, eller gripe tak i noens arm og ikke slippe taket. Separasjonsangst? Meget mulig, og i så fall rett på spiker'n, følelsesmessig formidlet. "Mermaid" forteller om sjøfarende, og ambivalensen mellom det man har kjært på land, og det som lokker i havet, for til slutt å beskrive en (veldig vakker og vemodig) drukningsdød.

"Mermaid" er også med på spillelisten for februar/mars. Og siden forventningene til I am Very Far er store, anbefales det at du også lytter til "Wake and Be Fine", selv om det kan virke som det motsatte ble antydet tidligere.

Festival 2011 : SXSW

Med en blanding av forventning og tilfredshet, kunne jeg for første gang henge et ekte SXSW music badge rundt halsen og trakke ut i Austin-gater i et forsøk på å rekke over mest (flest) mulig i løpet av fem hektiske dager. Oppladningen var ikke ideell og ambisjonene nesten ikke-eksisterende, men stemningen herlig befriende og mulighetene åpne.

Austin er et lite fristed midt i Texas. Byen er akkurat stor nok til at du på en god halvtime, kan gå fra kant til kant av sentrum, hvor det yrer av kulturliv gjennom hundrevis av puber, barer, spisesteder, utesteder og musikkscener. Som mange andre amerikanske byer er sentrum mer eller mindre fritt for komersiell handel og atmosfæren tilsvarende laid-back. Skylinen ruver over deg og tilmed nattestid er det nok varme i vindkastene til å tine en forfrossen nordmann.

Amerikansk mat er knapt spennende, om kaloriholdig, og det finnes vel ikke en bedre (eller verre) måte å starte dagen på, enn med La Quintas vafler formet som staten Texas, dyppet i "no sugar added" maple syrup. La det ikke være noen tvil om hvor man befinner seg! Mat og drikke (alkohol) ble for øvrig servert i rikelig monn på diverse dagsarrangementer og ellers, bare man er på rett sted til rett tid. Det samme gjaldt musikken på dagtid. Som førstegangsgåer er jeg glad jeg dro med rutinerte SXSW-veteraner. Kveldsprogrammet er forholdsvis greit, men omfattende, å navigere seg gjennom. Dagprogrammet er litt mer tilfeldig og man dumper lett oppi ting på vei fra det ene til det andre. Dette er selvsagt mye av sjarmen, hvis man greier å legge fra seg kontrollfreaken.

Det nytter uansett ikke å legge for mange planer. Jeg skjønte fort at den beste tilnærmingsmåten ville være å la ting flyte, for i tillegg til alt det som står trykt i programmet, og i tillegg til alle festene, er det jo alle ryktene og hemmelighetene. Årets lærdom var at man definitivt ikke er den eneste som hører om de ikke-annonserte konsertene og følger man Twitter-ryktene el.l. bruker man mest sannsynlig kvelden i en lammende lang kø, heller enn å se band spille.

Så ved å la ting flyte, så jeg endel fantastisk dårlige band. Jeg så noen band som var ok, og et par band hver dag, som veide opp for alle bomskudd. Dynamikken holdt seg altså som for musikkspeiding ellers. Naturligvis var det slik at de konsertene jeg fikk mest ut av, på godt og vondt, var med de artistene / banda jeg hadde et forhold til fra før, og derfor hadde tilsvarende forventninger til. Jeg fikk sett mange band jeg har hatt lyst til å se lenge.

Jeg var svært spent på vinterens forelskelse, James Vincent McMorrow. Med tanke på lyttefrekvensen og begeistringa mi, skulle det nok temmelig mye til for å ikke innfri, men likevel en viss innsats for å bevege. Jeg jakter kan-ikke-stå-stille-denne-musikken-sprer-seg-i-hele-kroppen-øyeblikket og fikk det da McMorrow gjorde "We Don't Eat" uten band. Tre minutter er av og til nok til å endre tyngdepunktet i dagen din. Skulle ønske det skjedde oftere.

Weekend og Beach Fossils var rake mot-poler på lo-fi-skalaen, da de spilte rett etter hverandre på EMO's. Å spille og synge i toneleier som ikke samsvarer, er sjelden en vinner for melodiorienterte tilhørere (i dette tilfellet meg). Weekend var herlig langt ute på tur. Beach Fossils derimot, trillet ut det ene gitarriffet etter det andre, på tross av gjentatte påpekninger om at gitaristen pleide å være trommisen. Antakeligvis ikke et dumt rollebytte, den gamle trommisen hadde mer utstråling enn resten av bandet til sammen, noe som manifesterte seg i utagerende bruk av sceneplass og potensiell nesten-krasj'ing. Langt fra kjedelig. Faktisk ganske flott, noe nye What a Pleasure også gjenspeiler.

David Wax Museum spilte en hjertevarm konsert, på en av Paste-festene. Hva som helst for å skille seg ut for et publikum som kanskje er vel så interesserte i hverandre og tex-mexen, som musikken. David Wax Museum kobla fra instrumentene og tok et par akkustiske låter, stående på et bord, midt i lokalet. Den vanlige summingen av pratende mennesker stilna (nesten). De er dessuten det eneste bandet jeg har sett som spiller på et kjevebein (!), i tillegg til å ha med seg en flamencodanser. Jeg tror de fleste på denne festen husker dette bandet ut ifra beskrivelse, om enn ikke av navn.

Min favorittkveld var Red7 på onsdagen, hvor Suuns, Lia Ices, Sun Airway, Gayngs, Cave Singers og Okkervil River spilte på samme sted, bare vekslende mellom to scener. Lia Ices led litt under dette, siden hennes overlapp var av den heller støyende typen. Jeg likte henne ellers godt. Øya-deligasjonen ble observert på denne showcasingen, så hvis de tenker det samme, lokker de kanskje henne (eller noen av de andre) til Øya? Gayngs spilte bare noen få låter, siden de hadde ca. hundre folk, mikrofoner og instrumenter å lydsjekke før de kunne begynne. Kanskje like greit, siden det ikke funka helt optimalt. Takten føles etter hvert veldig stakkato, selv om det er mye av poenget. Forventningene til Cave Singers ble imidlertid innfridde. No Witch er et av albumene jeg har hørt mest på i vinter, og med mye derfra, pluss eldre ting, gjorde de en konsert med nok energi og kraft til nesten å overgå headlinerne, Okkervil River. De luftet mye fra det kommende albumet og trigget nysgjerrigheten min for plata ytterligere. Dessuten er det noe spesielt med måten lokale headlinere blir mottatt, fin stemning denne kvelden..

Portugal. The Man gjemte seg i en røyksky og var fantastisk støyende på Stubb's utescene. Jeg liker at mye av materialet deres kan fungere både i en slik setting og akkustisk. De var et av de banda jeg hadde mest lyst til å se, siden Europa åpenbart ikke er på radaren deres enda. USA er absolutt på radaren til forgjengerne deres, Noah and the Whale. Gretten vokalist ble veid opp av smørblid trommis og sjarmerende felespiller. Jeg tror kanskje forkortelsen av spilletida deres var årsaken til furteleppa. En rask observasjon slår fast at man ikke er like nøye på å følge tidsskjemaet her som på f.eks. europeiske festivaler. Eventuelt kan det hende 20 minutter lydsjekk er litt i korteste laget.

Megaphonic Thrift slet også med alt for kort riggetid. De tok igjen med nok mengder støy, larm og feedback til i alle fall å overbevise de to skeptiske britene som stod ved siden av meg. Det var tøft og jeg må se dem igjen. Jeg må også se Kurt Vile igjen. Utstyr stjålet osv., det var mye snakk om dette, men Vile stilte og gjorde et solid inntrykk på den riktige stoner-måten. Jeg har veldig sansen for Smoke Ring for My Halo, men det er selvsagt veldig hyggelig at han også spedde på med eldre ting. Det er dessuten en god håndfull eller to med band som kunne lært litt av Viles publikumstekke. Ikke for mye, bare akkurat passe og et ansikt å kikke på, heller enn en hårmanke og en rygg.

Noen band er det bare rart å se ute, i solskinn. Dum Dum Girls er sånn. De sortkledde damene passer bedre på kveldstid, selv om musikken i seg selv kanskje kan funke. Esben and the Witch var litt på samme måte, muligens mer "klubb'ete" enn jeg hadde ventet meg. J. Mascis rømte i hus på Waterloo Records, et etterlengta air-condition-avbrekk. Andre igjen passer veldig fint i solskinn, Toro y Moi, eller Joy Formidable.

Diverse country-eskapader kan du lese mer om på No Deal, hvor jeg gjorde et kort gjesteinnlegg. Mest interessant for INDIeREKTE er kanskje avslutningskonserten til Deer Tick, eller Deervana, som de viste seg å være denne kvelden. Verdens beste Nirvana tribute band. I alle fall det nærmeste jeg kan komme å se en Nirvana-konsert…

Jeg bestemte meg for at dette skulle være mer en stemningsrapport enn en oppramsing av alt jeg har sett og hvor vidt det var bra eller ikke. Når det gjelder ny-oppdagelser holder jeg klokelig tyst. Det henger hovedsakelig sammen med den tidligere nevnte research-perioden før avreise, som ble sabotert.

Dette er de viktigste begivenhetene fra min jomfrutur til SXSW. Som ellers på festival, blir man sliten, selv om man har et superkomfortabelt hotell å komme tilbake til hver kveld. Beina verker, panna blir solbrent og man lurer litt på om tinnitusen kommer til å gå over også denne gangen. Ellers er kombinasjonen av SXSW-gjenger møter fortauskant forkjært, en utrolig dårlig idé første kvelden av en uke hvor man må bruke beina mye. Nå har jeg gjort det, så da trenger ikke du.

Spillelister : INDIeREKTE februar / mars 2011

Hør: INDIeREKTE februar / mars 2011 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE februar / mars 2011 (i Spotify)

Spillelista for februar / mars er nok mer preget av personlig oppbrudd enn jeg vil like å innrømme. Grensa mellom personlig og utleverende er av og til hårfin, men musikk er i mitt tilfelle nesten utelukkende forbundet med følelser, og derfor uunngåelig en del av livet mitt forøvrig.

I februar / mars har jeg i løpet av seks uker vært gjennom et samlivsbrudd med påfølgende relokering i Oslo. Jeg har fullført oppsigelsestiden min i bokjobben, og jeg har så vidt begynt på drømmereisen i USA. Nye bekjentskaper har kommet til, og sjelden har vel utsikten fremover vært så forskjellig fra hva jeg hadde forestilt meg.

Det er kanskje flere som har opplevd at når verden ellers skyter fart rundt en, kan det føles best å holde seg til det nære og trygge. For min del manifesterte dette seg tydeligst i musikken. Jeg har gjort lite for aktivt selv å oppsøke ny musikk de siste ukene. Spillelista preges nok derfor av lett tilgjengelige låtvalg fra artister som mest sannsynlig ville vært in your face også uten indierektes hjelp. Da sier jeg ikke at låtene ikke fortjener sin plass på spillelista. Sjelden kommer så mange etablerte og profilerte artister/band med plater samtidig, selv om det kanskje er en årstidstendens.

Vi hørs på SXSW!

1. James Vincent McMorrow / If I Had a Boat *
2. Fleet Foxes / Helplessness Blues
3. Okkervil River / Mermaid
4. The Low Anthem / Hey, All You Hippies!
5. The Cave Singers / Outer Realms
6. Lia Ices / Daphne
7. The Pains of Being Pure at Heart / Belong
8. Acid House Kings / Would You Say Stop? **
9. Veronica Maggio / Jag kommer
10. Smith Westerns / All Die Young **
11. Asobi Seksu / Coming Up
12. Team Me / Come Down
13. Rival Schools / Wring it Out
14. ...And You Will Know Us by the Trail of Dead / Pure Radio Cosplay
15. Foo Fighters / Rope
16. The Strokes / Under Cover of Darkness
17. David Wax Museum / Born With a Broken Heart *
18. Kurt Vile / Society is My Friend
19. Bigbang / No One
20. Glasvegas / The World is Yours
21. PJ Harvey / The Glorious Land
22. Peter Bjorn and John / Second Chance **
23. R.E.M. / Blue
24. Cat's Eye / Cat's Eye
25. Noah and the Whale / L.I.F.E.G.O.E.S.O.N.
26. Toro y Moi / Go With You
27. Jamie Woon / Night Air
28. Razika / Vondt i hjertet
29. Jenny Hval / Blood Flight
30. Rumer / On My Way Home

* Mangler i Spotify
** Mangler i WiMP

Bilde: LuxVII av Ida Skivenes

Januars albumanbefalinger

Januar er vel overstått og dette er INDIeREKTEs albumanbefalinger fra årets første måned.

En litt laid-back stemning er felles for veldig mange av januars plater. Joan as Police Woman er med The Deep Field et fint startpunkt. Med en dyp og uttrykksfull stemme, kan Joan Wasser lett hjelpe deg og finne roen. En annen dame med mye uttrykk er Anna Calvi. Med sin selvtitulerte debut er hun litt som en kvinnelig Jeff Buckly, kanskje mest iøynefallende på f.eks. "The Devil". Bli litt kjent med Anna Calvi, så blir dere nok gode venner.

Av elektroniske innslag er nok Fujiya & Miyagis Ventriloquizzing den mest umiddelbare. De har en evne til å gjenta melodilinjer på en måte som forsterker rytmen, heller enn å være repetetive. Crystal Fighters Star of Love er en heseblesende affære hvor singelen "At Home" er et klart høydepunkt. Suuns Zeroes OC passer kanskje ikke alle situasjoner eller stemninger, men kan være kjekk å prøve hvis du trenger å kile konsentrasjonen litt.

En litt uventa mye spilt plate er Amos Lees Mission Bell. INDIeREKTE har tidligere kalt det en kline-eller-grine-plate. Dette er først og fremst k o s e l i g, følelsesladdet musikk, som lett forsterker din egen sinnstemning, og ellers er relativt bekymringsfri.

Samuel Beam gir litt mer motstand med Iron & Wines Kiss Each Other Clean">. Dette er januar-favoritten, så gi den et par runder mer enn du hadde tenkt, så kanskje den også blir din favoritt. Stemningen er lystigere enn tidligere, men brodden er til stede, gjennom forunderlig historiefortelling. Har du et kjært forhold til Iron & Wine fra før, vil du finne igjen alle de riktige elementene, pluss en fiffig bruk av saksofon.

Månedens mest umiddelbare plate er nok The King is Dead av The Decemberists. Det skal mye til og ikke finne denne fengende! Med tydelige referanser til artister som Springsteen, Neil Young og R.E.M., kan det noen ganger føles som å høre på en coverplate, uten at dette nødvendigvis er negativt. The King is Dead vil nok forene generasjoner musikalsk.

I samme slengen må The Unfazed av Dolorean nevnes. Laid-back er fremdeles en passende beskrivelse på en melodiøs og varm alt.country-plate. Social Distortions Hard Times and Nursery Rhymes, er kanskje denne platas motstykke, med tyngre riff og røffere melodier.

The Sand Band har også gitt ut en relativt rolig, folk-inspirert plate, All Through the Night. Selv om den knapt er den første i rekken av rolige folkplater, er dette sanger man raskt kan relatere til og bli glad i. De passer på mørke vintermorgener og seine søndager man ikke vil at skal ende. En plate som kan brukes til samme formål, og som dessuten har månedens fineste platecover, er det The Phoenix Foundation, med Buffalo. Plata varierer litt, men har flere høydepunkter, med ”Pot” som det største.

Tre gode, norske plater ønskes trekt fram fra januar. Først og fremst The Lionheart Brothers sin Matters of Love and Nature. Her er en svimlende, fascinerende bruk av tradisjonelle instrumenter og rytmer, Matters of Love blir spilt igjen og igjen. Turns Out er melodisterk og leker med jazzelementer. Phaedra står for det sarte innslaget, med The Sea. Disse sangene er drømmende og sjelfulle, ofte enkle i oppbygning, og vakrest når man tar seg god tid til å lytte.

To gjengangere har etter mange års fravær gitt ut nye plater, henholdsvis Wire (Red Barked Tree) og Gang of Four (Content). Dette er rockeplater av den tidløse typen; absolutt verdige en lytt eller ti.

Det er ikke bare nye ting som har blitt spilt. Noen "gamle nyoppdagelser" har kommet til, og noen plater har blitt med over fra desember. For å dra inn et prog-ete innslag, er Sleepy Suns Fever, er en av disse. Denne har med tid og stunder blitt en stor favoritt; tung og progete i det ene øyeblikket, trillende melodiøs i det neste.

Yeasayers Live at Ancienne Belgique har også blitt med videre fra desember. Jeg gjentar oppfordringen om å laste ned plata, du kan tilmed bestemme prisen selv! Måten de har kombinert låter fra de to albumene er interessant, og live-versjonene forsterker noen elementer og tilføyer andre.

Noen ganger må man dessuten innse at man har glippa på en klassiker. Denne måneden trekkes Brendan Bensons Lapalco fram som nyoppgravd skatt. Som første del av dobbelalbumet Lapalco / The Alternative to Love, innehar Lapalco akkurat den mengden sjarm og såbarhet som kan hekte deg fullstendig. Sjekk først og fremst ”Metarie”, eller "Folk Singer". Det er ikke så utenkelig at du fortsetter med resten av plata også!

Hvis du ønsker en smakebit fra albumene omtalt i dette innlegget, kan du bruke spilleliste for januar 2011. Her skulle de fleste være representert. Videre er albumene lenket i Spotify.