tirsdag 21. september 2010

Diverse : Musikkmagasiner, en slags oversikt

Jeg elsker musikkblader! Jeg følger en ganske lang liste med nettmagasiner og blogger, men uansett hvor gode disse er, kommer det alltid til å ligge en bunke med uleste musikkblader på stuebordet. Det er noe umiddelbart ved det fysiske formatet: layouten, lukten, forventningen fra postkassen åpnes, til framsiden er studert og man høytidelig må legge bladet fra seg for å vente på øyeblikket da man har tid og fred til å sette seg ned for å lese i det. Fra perm til perm: jeg leser alltid alt, kronologisk (egen, perfeksjonert teknikk på anmeldelser - gjør at jeg slipper unna de dårlige platene). Hvis graden av nerding kan måles i hvor mye musikkkpresse jeg leser hver uke, vil jeg tro jeg kommer ganske langt opp på skalaen. Det er imidlertid synd at det meste er utenlandsk (kanskje nye ENO kan endre på det?).

Min med-musikkblogger Nils Jostein, foreslo at jeg burde lage en slags oppsummering eller presentasjon av ulike musikkblader som har vært viktige for meg. Jeg vet ikke om det er noe noen kan ha nytte av, men det stimulerer i alle fall nerden i meg, så jeg gjør et forsøk.

Abonnement er essensielt om du ikke skal ruinere deg på Narvesen. De fleste utenlandske magasiner ligger på mellom 3-400,- for et årsabonnement, spesialtilbud kommer utenom. Jeg opplever at tilbudene blir bedre jo lenger man har abonnert. Det er uansett hyggelige summer når gjennomsnittsprisen per blad blir cirka 30-40 kroner.

Jeg innbiller meg at jeg får et mer nyansert bilde ved å lese flere ulike magasiner. Jeg ser ikke på noen av de nevnte som overflødige eller overlappende, men heller som supplerende. Utover det kommer det an på interessefelter i forhold til hvilke blader man velger å holde fast på. Uncut er for eksempel ikke så relevant for meg, siden jeg har størst interesse for ny musikk.

Alle bladene er månedlige, med unntak av NME, som kommer ukentlig, med cirka en ukes forsinkelse i Norge.

Clash Magazine (UK)
Fokuserer mye på elektronisk musikk. Har en gangske "ungdommelig" layout og skal kanskje appellere til et yngre publikum enn mange av de andre bladene. Dette gjenspeiler seg også i design/mote-seksjonen som jeg ikke er så veldig begeistra for. Bladet integrerer i stor grad nettsidene sine, ved å referere til utfyllende artistinfo, spillelister o.l. Skrivestilen er personlig, ofte munter. Anmeldelsene kan være i korteste laget, men er mange, og med en skala fra 1-10, som skaper nyanser. De har svært aktuelle dybdeintervjuer og dekker mange festivaler. Fokuserer ikke på konsertanmeldelser. Har litt filmstoff.
Følg Clash Magazine på Twitter.

Mojo (UK)
Dekker "gamlekara" og gjenutgivelser grundig. Er glade i country / folkrock og har pondus nok til å få i snakk de virkelig store navna. Har lange og gode dybdeintervjuer og flere journalister med mange års erfaring å høste av. Har en nøktern layout som ganske sikkert appellerer til voksne lesere. Bruker en del plass på relativt traurige nekrologer, som heldigvis veies opp av x antall sider med anmeldelser. Tenderer mot å favorisere country / folkrock også her, og er ikke så veldig begeistra for det aller mest nyskapende eller "spesielle". Inkluderer en CD hver måned.
Følg Mojo på Twitter.

NME (UK)
Ukentlig magasin med høy integritet. Banebryter for mange ferske artister / band. Får ofte eksklusiv informasjon og har en imponerende katalog å hente fra. Faste spalter på nyheter, uoppdagede artister / band, konsert- og festivalanmeldelser og humoristisk vinklede standardintervjuer (hva husker slitne rockere fra egen karriere? / NME blir med på turné / Peter Robinson stiller frekke spørsmål osv.) Har en personlig og morsom skrivestil med mye adjektiv- og metaforbruk. Bruker en skala fra 0-10 på anmeldelsene, selv om enda jeg har til gode å se en 10er.
Følg NME på Twitter.

Q (UK)
Erkebritiske og etter hvert kanskje det mest komersielle bladet på listen. Har det siste året hatt Lady Gaga og Cheryl Cole på forsiden. Er ikke helt uten selvrefleksjon på dette og gjør i alle fall et forsøk på kritisk journalistikk. Har en litt rotete lay-out og bruker mye plass på hovedjournalistenes ledere. Er gode på å følge artister / bands progresjon mot ny plateutgivelse o.l. Har egne spalter på musikklitteratur og musikk-DVDer. Bruker også en skala med fem stjerner, men har svært mange anmeldelser med grei lengde. Anmelder også innenfor sjangre av spesiell interesse. Er veldig glade i lister og har stort sett en større feature i hvert blad med en slik vektlagt. Oppsummerer også musikkmåneden i en liste med 50 enkeltlåter man bør få med seg.
Følg Q på Twitter.

Rolling Stone (US)
Høy status og integritet. Har i tillegg til musikk en del stoff på film og andre kulturfelter, samt samfunn og politikk, med et spesifisert standpunkt. Artiklene er ofte svært lange og inneholder gjerne eksklusivt / eksplosivt materiale. Setter miljøsaker på dagsorden. Har månedlige portretter (trenger ikke være artister). Dekker amerikanske festivaler. Anmelder musikk og film med en skala på fem stjerner, hvor også halve stjerner gjelder. Deler anmeldelser opp i sjangre. Er trykket på spesielt tynt papir og har en tidvis forvirrende lay-out, hvor lange intervjuer kanskje fortsetter etter et hopp på to sider, eller kanskje på siste side.
Følg Rolling Stone på Twitter.

Sound Venue (DK)
Eneste skandinaviske (danske) magasinet på listen. Dekker i tillegg til mye internasjonal musikk, den danske musikk- og klubbscenen. Har mange kortere artist- / band-presentasjoner, men også noen lengre intervjuer. Flott lay-out på tykt, ikke-glossa papir. Har, som det første magasinet jeg har sett, integrert såkalte barcodes som rask lenking til mer informasjon på nettet. Gjør ofte presentasjoner av bestemte musikksjangre eller kulturelle fenomener i forbindelse med musikk. Anmelder med en seksstjernersskala, som gir litt mer nyanse. Har egne seksjoner på klubb- og DJ-anmeldelser.
Følg Sound Venue på Twitter.

Spin (US)
Bildetungt magasin som veier opp med en veldig liten skriftfont. Mange og aktuelle artistportretter, både europeiske og amerikanske. Gjør i tillegg en lengre artikkel på den ikke alltid like åpenbare / forutsigbare artisten / bandet som også pryder forsida. Lager egne spillelister med ferske låter, hver måned. Har mye reklame. Aktualiserer gjerne med et blikk utover, og har få faste spalter. Detaljerte, tidvis lange anmeldelser med en skala fra Trash (0) til Classic (10).
Følg Spin på Twitter.

Uncut (UK)
Gjør grundige og omfattende artikler på gjenutgivelser eller begivenheter med tyngdepunkt i musikkhistorien ("30 år siden.." osv.). Konsentrerer seg om rock i videre betydning. Har mye bakgrunnsstoff på f.eks. hvordan legendariske / klassiske album ble laget. Relativt mørk og litt tung lay-out som understreker et seriøst og kunnskapsrikt magasin. Bruker også den obligatoriske femstjernersskalaen. Anmelder både ny musikk og gjenutgivelser / antologier. Inkluderer hver måned en CD med mer eller mindre kjente artister som er samlet under et spesifikt tema.
Følg Uncut på Twitter.

Word(UK)
Setter musikk inn i en kulturell og samfunnsmessig kontekst. Inneholder også mye kulturstoff som ikke omhandler musikk. Fokuserer i liten grad på uetablerte artister / band. Veksler mellom aktuelle intervjuobjekter, og personligheter med plass i musikkhistorien. Har en grundig og omfattende månedlig feature med et spesifikt tema, som ofte stikker litt dypere enn f.eks. Qs lister. Er dessuten glade i å lage lister over smått og stort som skal ha et morsomt tilsnitt, men sjelden har det. Bruker mye plass på nekrologer og ledere. Bruker ingen skala på anmeldelsene sine.
Følg Word på Twitter.

4 kommentarer:

  1. Tenk du skulle ta meg på ordet:).. takker for fin og opplysende skrevet om musikkmagasiner. En flott guide.

    SvarSlett
  2. Etter at vi snakket om dette hendte det faktisk 2 ganger at noen spurte helt spesifikt "hvilke blader burde jeg lese hvis jeg vil lese om sånn og sånn"... Tenkte det måtte være noe i det da =) Selv om det er mest nerding fra min side! <3

    SvarSlett
  3. Veldig bra:)
    Har ventet på å få en oversikt over musikkblader fra noen, og her har du samlet en flott liste! Manglet selv to på lista, Spin og Rolling Stone av alle ting!

    SvarSlett
  4. Det er faktisk ikke dyrere å abonnere fra USA (både RS og Spin)! Jeg syns dessuten det er fint å få deres innfallsvinkel med i helhetsbildet - musikk i Europa er veldig UK-sentrert... Hyggelig at du likte oppsummeringen Britt-Helen!=)

    SvarSlett