lørdag 21. august 2010

Ukas artist / band, uke 33: Villagers


Hør: Villagers / Becoming a Jackal (i WiMP)
Hør: Villagers / Becoming a Jackal (i Spotify)
Se: Villagers at Later With Jools Holland ("Becoming a Jackal" & "Meaning of the Ritual")

Etter en lang sommerferie med mye (mye!) musikk, føler jeg meg heldig som har flust av skatter å dele. Det er haugevis av høydepunkter jeg kan velge og vrake i, og det er en priviligert posisjon å sitte i. Musikkåret 2010 har vært fantastisk så langt!

Villagers var en av Øyas beste konsertopplevelser. Vel, egentlig er det litt juks, for Villagers spilte på Øyanatt og er jo teknisk sett ikke en del av festivalprogrammet. Kanskje er det litt på grunn av omstendighetene rundt Øyanatt-konserter at de ofte blir mine favoritter. I fjor var det for eksempel Andrew Bird på Rockefeller. På inne-scener har man intimiteten, det er senere på kvelden og ofte er konsert-settet lengre. Jeg er veldig glad for at Øyanatt er en så godt integrert del av Øyafestivalen, selv om jeg skulle ønske at fordelene for festivalpass-holdere kanskje var litt større enn de er.

Villagers kom med sin debutplate Becoming a Jackal i mai. Frontmann, Conor J. O'Brien, er den kreative kraften bak navnet og på sett og vis et slags driftig ettmannsforetak. Selv om han har med seg et band, står han for låtskriving og spilte selv inn de fleste instrumentene på plata. I tillegg har han tegnet platecover og involverer seg aktivt i markedsføringen av musikken. Av vesen virker O'Brien å være litt stillfaren og anonym, men han får likevel ganske enkelt publikumet sitt til å stå fjetret.

Konserten på John Dee var ikke akkurat stappfull.. Vi var kanskje 20-30 folk som stod litt forsiktig og prøvde å ikke stå fremst, mens 20-30 til luska bak i baren. O'Brien tok med seg gitaren sin og gjorde først noen låter aleine, før han introduserte bandet sitt. En forsiktig og stemningsfull start som gikk over i å bli en lydfest som nesten tok pusten fra meg! På Becoming a Jackal finnes det antydninger til mørke, tunge arrangementer, som virkelig fikk vist seg live. På låter som "Ship of Promises" og "Pieces" veltet det fram lyd og støy i et tempo og omfang som vred sangene rundt og gjorde sluttresultatet uventet og voldsomt. Live-versjonene ytte nærmest sangtekstene mer rettferdighet enn plateversjonene, som er litt snillere. Det er noe dystert og lakonisk i Villagers tekster, en slags uregjerlig trass som til slutt når sitt høydepunkt i ulingen på slutten av "Pieces". Det var synd at O'Brien kuttet ut denne live, det er et av favorittøyeblikkene mine på plata. Å fokusere utelukkende på det mørke blir imidlertid feil. Becoming a Jackal er full av sjarmerende, små øyeblikk av melodisk storhet. Når O'Brien synger tittelsporet, bare akkompagnert av gitar, er det en sårhet i fremførelsen som gjør at man blir mer enn pittelitt glad i både melodi og mann!

Jeg fant et klipp fra Later with Jools Holland hvor Villagers gjør "Becoming a Jackal" og "Meaning of the Ritual" uten band. Bare for å gi en (dog litt stiv) smakebit på hvordan det kan være live. Platen anbefales varmt. Det er en av de fineste som har kommet i år...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar