Hør: Active Child / Curtis Lane (i Spotify)
En av de fineste og rareste konsertene jeg så i sommer, var Active Child fra Philadelphia. På Latitude Festivals minste scene, midt inne i skogen og relativt langt fra resten av festivalområdet, samlet det seg en liten, søvndrukken gjeng, for å oppleve et ganske forunderlig og utrolig vakkert enmanns-show.
Han heter Pat Grossi, spiller harpe og har bakgrunn som korgutt. Pitchfork har sammenlignet han med Justin Vernon eller Antony, etablerte og respekterte signatur-røster som gjenkjennes og dyrkes med et tilsnitt til melankoli-nostalgi som varemerke. Grossi har en betydelig falsettostemme selv, som underbygges av ekko-bruken, både på plate og live. Selve vendepunktet skjer, når falsettostemmen og harpen, brytes av 80-tallssynther og tromme-beats. Hvis jeg sier at det kan minne om en litt speeda kirkekonsert, remixa av New Order eller Tears For Fears, har jeg antakelig skremt bort halvparten av de som kanskje ville prøvd seg på en gjennomlytting av plata, Curtis Lane. Jeg gjør det likevel, fordi jeg mener dette er et vellykka eksempel på hvordan usannsynlige sjangerblandinger kan skape interessante og uvanlige kombinasjoner, som gjør at det nærmest kiler i musikkhjerter som mitt!
Så hvorfor fikk Active Child det kjipeste spilletidspunktet på hele festivalen? Klokka halv 12, lørdag formiddag, i det teltet som var mest bortgjemt? Det gjorde kanskje ikke så mye når alt kom til alt. Vi var en liten gjeng dedikerte, som fikk våkne til en ny festivaldag i en eneste stor bølge av sarte harpetoner og loopede harmonier. Grossis forsiktige start gikk etter hvert over i modigere tempo og fokuset skiftet fra harpe til synth, samtidig som brytningspunktet mellom euforisk vokal og tyngre arrangementer, ble tydeligere. Det er et brytningspunkt jeg syns balanseres godt også på platen. Det ligger noe alvorstynget og lurer i bakgrunnen, som man ikke skal ignorere, men heller ikke tilegne for mye fokus. Det er en ambivalens som lett kan knyttes til egen lytteropplevelse.
Følelsen av å ha funnet en liten skatt og å ha deltatt på noe som ikke mange har fått oppleve, tror jeg kan være viktig i festivalsammenheng, og ofte være utslagsgivende for det som blir stående igjen som de beste konsertopplevelsene. Scenen i skogen var perfekt i så måte, selv om jeg håper at Active Child får vist seg bedre frem ved neste anledning.
Platen, Curtis Lane, kom ut i juni og utgjør en frydefull halvtime om du er ute etter noe som får ørene til å åpne seg for en annerledes musikalsk sammensetning. 2-3 gjennomhøringer anbefales, for dette gror på deg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar