Jeg har hatt en så fin festival! Her er mine inntrykk. Ellers er Øya dekket rikelig for i år.
Det regnet. Det gikk ut over humøret og motet. Det fine med Oslo er at det som regel slutter å regne etter en stund, i motsetning til i den landsdelen hvor jeg vokste opp (Vestlandet). Når det en sjelden gang regner her, sitter angsten for at det er 30 dager til det skal slutte, fremdeles i brystet. Men det slutter alltid. Også på Øya.
Det beste var at Øya var forberedt! Bark og duk sørget for ok skoforhold hele uka. Dessuten kan ikke arrangørene råde over været. Ei heller skravlete publikumere som trykker og maser og trakker. Og var ikke køene blitt kortere i år? Selv om NRK sine bilder stort sett viser halvdrukna publikumere, kan jeg egentlig ikke huske at det var så ille. Skinte ikke sola mesteparten av tida da?
Noen festivalmønstre gjentar seg selv. Jeg glemte å spise, tyllet i meg for mye vin (drikker jo ikke vin en gang!), løp manisk mellom scenene, og fremmedgjorde vennene mine på veien. Strategien var å se flere hele konserter innenfor flere sjangre. Tjaa og njaa.
Festivalen kunne jo ikke startet på en bedre måte enn med The National i Operaen. Litt klein stemning i begynnelsen. Klokka er 13, publikum sitter som støtter i setene sine, diverse elementer er tatt ut av sin faste kontekst. Men så er Matt Berninger usedvanlig humørfull og pratsom. De spiller hovedsaklig materiale fra Boxer og High Violet, som er fabelaktig. Publikum våkner litt. 1.5 timer man må ta vare på.
Sleigh Bells fikk lyd på vokalen ca. midt i andre låt. Det var synd at "Tell 'Em" ikke ble en så eksplosjonsarta åpning som den kunne vært. Når ting fikk justert seg litt, ble kontrasten mellom vokal og lydbilde tydeligere. Det føltes merkelig at mye var forhåndsprogrammert. Nesten som en litt avansert form for karaoke..
Ariel Pink's Haunted Graffiti gjorde en av festivalens rareste konserter. Rosenberg er en formidabel karakter. Han var ute på tur, men underholdningsfaktoren var likevel til stede. Jeg ble fryktelig opptatt av å se på dette merkelige mennesket. Rosenberg kjører sitt eget løp og det virker like schizofrent, psykedelisk og varierende i kvalitet, som musikken han har laget. Jeg likte dem!
Panda Bear var årets kred-konsert og slett ikke så repetetivt og langtekkelig som jeg hadde fryktet. Venninnene mine virket heller letta da vi kom oss ut av teltet. Surfer Blood var det også bare jeg som likte (kanskje fordi jeg har hørt på plata og kjente melodiene?). De gjorde imidlertid en ganske anonym konsert, kan være enig i det. Broken Bells glippa storslagent, med en spilleliste som sirup. Det virket som de prøvde å fylle 50 minutter med et materiale som kanskje heller var 35 minutter. Og hvorfor kjøre "The High Road" og "Vaporize" etter hverandre, midt i settet?
Yeasayer var et høydepunkt (men så hadde vel ingen forventet at jeg kom til å si noe annet?). De har et fantastisk publikum i Norge (meg!), trofaste og ihuga. Allsang på alle låtene. Og 3 angstfyllte minutter da strømmen røyk etter tredje sang. Mtp. konserten i mars, virket det som publikum hadde fått tid til å bli kjent med, og like, Odd Blood. Local Natives var et annet høydepunkt. Jeg var litt bakpå og de trøkka til på akkurat riktig tidspunkt. For noen harmonier! Noen ganger skal det ikke så mye mer til…
Droppa hoved-konsertene på Enga. I stedet så jeg Jónsi, som var skjørt og fint og utrolig vakkert, men ikke like fint som Sígur Rós. The Specials var et gammelt, gammelt konsertønske som gikk i oppfyllelse. Jeg har blitt en av de knebøy-dansende gamlisa, mens kidsa rava på Robyn. XXs avslutning fikk et fint fyrverkeri på kjøpet. Det var sikkert til ære for Motorpsycho, årets mest oppmasa konsert, men strategisk plassert for oss på Sjøsiden. XX greier å se utrolig små ut. Prøver de å snakke mellom låtene, er de nesten uhørbare. Likevel kommer det ganske massive saker ut av dem. Sprøtt og fantastisk!
Susanne Sundfør spilte like vakkert som ventet, for stappfulle Enga. John Olav Nilsen & Gjengen spilte også for stappfulle Enga, og etter hylinga å bedømme er Nilsen selv ganske vakker. Jeg koste meg - kryss av i kalenderen. Det blir lenge til jeg sier det om et bergensband igjen. Men vi kan jo late som om vi er venner...
Jeg måtte se Trash Talk bare for å oppleve hvordan et norsk publikum taklet dem. Man kan vel ikke akkurat snakke om mosh-piter. Det må være en av de mest ufarlige konsertene Trash Talk har gjort. Og bare en av mange hardcore- / metal-sjangre jeg var innom. Jeg har ikke noe forhold til metal og liker det ikke noe særlig. Gikk likevel på Purified in Blood, Djerv og Altaar for å "sjekke det ut". Converge måtte jeg gi meg på. Var også innom M.I.A. som var bare overveldende i både lys, lyd og bilde.
Pga. Øyanattarrangementer var jeg på John Dee tre kvelder på rad. Villagers gjorde en av festivalens beste konserter. En skatt for ca. 50 oppmøtte! The Low Anthem var søvndyssende. De spilte på sag. Owen Pallett loopet fela si ganske stilsikkert. Det var frydefullt å høre på! Shearwater var som vanlig grandiose, både i vokal og instrumentalt. Jeg syns likevel det er litt grinebiter å ikke spille "Snow Leopard", og den ergrelsen sitter litt dypt…
Har fått nye venner, møtt på gamle venner, (forhåpentligvis) beholdt gode venner. Synne-Eline og Thea fikk en begivenhetsrik dag, torsdag - velbekomme! Takk og takk igjen til Øyafestivalen for et nydelig program. Nå stoler jeg på dere. Så mye at jeg kan kjøpe billett for neste år med en gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar