Hør: Kurt Vile / Smoke Ring for My Halo (i WiMP)
Hør: Thurston Moore / Demolished Thoughts (i Spotify)
Hør: Thurston Moore / Demolished Thoughts (i WiMP)
Hør: The War on Drugs / Slave Ambient(i Spotify)
Hør: The War on Drugs / Slave Ambient (i WiMP)
Utover i løpet av året merker jeg meg alltid noen sammentreff, glimt av tendenser, små fellesnevnere som til slutt kan beskrive musikkåret eller i alle fall særtrekk ved det. I år gjenspeiles dette blant annet i tre plater, fra tre artister, som i uttrykk ikke ligger særlig langt fra hverandre. Det er tre plater jeg har spilt svært mye, som alle har en felles stemning som har fulgt meg gjennom nesten hele året. En nærmere kikk, viser også at det finnes flere fellesnevnere, som knytter disse platene sammen.
I mars ga Kurt Vile ut Smoke Ring for My Halo, hans tredje album, og hans mest personlige så langt. Det var i alle fall det jeg umiddelbart ble tiltrekt av. Tekster om familieliv, arbeidsliv og med utallige referanser til religion. Hverdagsbetraktninger formidlet nært og med et skråblikk som plasserer Vile blant samtidens dyktigste amerikanske låtskrivere. Så er han også en riktig stoner, med en slepende, bred Philadelphia-dialekt og massevis av sarkastisk humor. Live gjemmer han ansiktet bak lange lokker, som gjør at man naturlig senker blikket til gitarspillet. Det er hvis man ikke alt har blitt hypnotisert av The Violators. De er fast backingband for Vile og dyktige musikere, hvor spesielt trommisen viser særegen stil og talent.
På Smoke Ring for My Halo har Vile fått produsenthjelp fra John Agnello, som tidligere har jobbet med bl.a. Sonic Youth og Dinosaur Jr. Plata har et luftig lydbilde, med gitaren i sentrum og mye ekko. Støy-referansene skimtes ikke umiddelbart, og kanskje hadde jeg aldri funnet dem om det ikke var for Sonic Youth-general Thurston Moore sitt nye soloalbum, Demolished Thoughts. Da denne plata kom i mai var det fint å kunne gi Vile pause, samtidig som stemningen på plata kunne følge meg videre. Moore tilføyde dessuten en egen ro jeg ikke helt hadde venta meg. Til Demolished Thoughts, kan man lene seg tilbake, i kontrast til de fleste andre sommerplater.
Det er ikke bare i produsenthjelp at parallellene kan trekkes fra Sonic Youth til Kurt Vile. Moore og Vile er gode venner og skifter på å være oppvarming for hverandre. Jeg har tenkt på det som et sympatisk trekk ved Moore at han så lett skifter rolle og like gjerne tar oppvarmingsjobben, som å være hovedartist. De to ser ut til å ha et gjensidig og kreativt vennskap som jeg gjenkjente i respektives album, lenge før jeg visste om sammenhengen. Demolished Thoughts er forøvrig produsert av Beck (Hansen), en lett gjenkjennelig tilstedeværelse og påvirkningskraft. Jeg trenger vel knapt å påpeke at Demolished Thoughts ligger nærmere Beck enn Sonic Youth i stemning og uttrykk, men som det ble påpekt i en av mange Twitter-diskusjoner: i stillhet fins det også støy. Demolished Thoughts virker kanskje sterkest i kraft av egen beskjedenhet. Det usagte tar vel så mye plass som det eksplisitte. Hver ny gjennomlytting henter fram noe nytt, i all sin enkelhet.
Den samme enkelheten, om enn ikke stillheten, fant jeg igjen på The War on Drugs sitt nye album, Slave Ambient, som kom i august. Tiden var inne for nok et skifte, uten at jeg helt ville slippe stemningen. Så kunne det heller ikke være tilfeldig at referansene tilbake til Kurt Vile kan gjenkjennes alt på første akkord. Frontmann Adam Granduciel startet nemlig The War on Drugs sammen med Kurt Vile, i 2005. Etter debutplata Wagonwheel Blues, gikk de hver til sitt, selv om uttrykket drar veksler på hverandre. Slave Ambient tar også med seg den hule nærheten og slepende vokalen som jeg liker så godt på Smoke Ring for My Halo. Gjennom den fant jeg også tilbake til den støyende stillheten. Det usagte mellom linjene. Å høre Slave Ambient i lys av Smoke Ring for My Halo og Demolished Thoughts, gir også den en støyende stillhet, en egen tilnærmingsmåte, som for min del gjør plata til en del av denne stemningshelheten.
Tre plater, som er så like, men som likevel roper så høyt om særpreg og individuell eksistens. De står sterkt på egne ben. For meg har de betydd en form for kontinuitet gjennom 2011. Samtidig er de nå knyttet sammen, ikke bare gjennom artistenes interkommunikasjon og -inspirasjon, men også i min opplevelse av dem som en helhet, sirkulært og vedvarende. Først og fremst ved å opprettholde en stemning i meg, gjennom den stille støyen.
