Med en blanding av forventning og tilfredshet, kunne jeg for første gang henge et ekte SXSW music badge rundt halsen og trakke ut i Austin-gater i et forsøk på å rekke over mest (flest) mulig i løpet av fem hektiske dager. Oppladningen var ikke ideell og ambisjonene nesten ikke-eksisterende, men stemningen herlig befriende og mulighetene åpne.
Austin er et lite fristed midt i Texas. Byen er akkurat stor nok til at du på en god halvtime, kan gå fra kant til kant av sentrum, hvor det yrer av kulturliv gjennom hundrevis av puber, barer, spisesteder, utesteder og musikkscener. Som mange andre amerikanske byer er sentrum mer eller mindre fritt for komersiell handel og atmosfæren tilsvarende laid-back. Skylinen ruver over deg og tilmed nattestid er det nok varme i vindkastene til å tine en forfrossen nordmann.
Amerikansk mat er knapt spennende, om kaloriholdig, og det finnes vel ikke en bedre (eller verre) måte å starte dagen på, enn med La Quintas vafler formet som staten Texas, dyppet i "no sugar added" maple syrup. La det ikke være noen tvil om hvor man befinner seg! Mat og drikke (alkohol) ble for øvrig servert i rikelig monn på diverse dagsarrangementer og ellers, bare man er på rett sted til rett tid. Det samme gjaldt musikken på dagtid. Som førstegangsgåer er jeg glad jeg dro med rutinerte SXSW-veteraner. Kveldsprogrammet er forholdsvis greit, men omfattende, å navigere seg gjennom. Dagprogrammet er litt mer tilfeldig og man dumper lett oppi ting på vei fra det ene til det andre. Dette er selvsagt mye av sjarmen, hvis man greier å legge fra seg kontrollfreaken.
Det nytter uansett ikke å legge for mange planer. Jeg skjønte fort at den beste tilnærmingsmåten ville være å la ting flyte, for i tillegg til alt det som står trykt i programmet, og i tillegg til alle festene, er det jo alle ryktene og hemmelighetene. Årets lærdom var at man definitivt ikke er den eneste som hører om de ikke-annonserte konsertene og følger man Twitter-ryktene el.l. bruker man mest sannsynlig kvelden i en lammende lang kø, heller enn å se band spille.
Så ved å la ting flyte, så jeg endel fantastisk dårlige band. Jeg så noen band som var ok, og et par band hver dag, som veide opp for alle bomskudd. Dynamikken holdt seg altså som for musikkspeiding ellers. Naturligvis var det slik at de konsertene jeg fikk mest ut av, på godt og vondt, var med de artistene / banda jeg hadde et forhold til fra før, og derfor hadde tilsvarende forventninger til. Jeg fikk sett mange band jeg har hatt lyst til å se lenge.
Jeg var svært spent på vinterens forelskelse, James Vincent McMorrow. Med tanke på lyttefrekvensen og begeistringa mi, skulle det nok temmelig mye til for å ikke innfri, men likevel en viss innsats for å bevege. Jeg jakter kan-ikke-stå-stille-denne-musikken-sprer-seg-i-hele-kroppen-øyeblikket og fikk det da McMorrow gjorde "We Don't Eat" uten band. Tre minutter er av og til nok til å endre tyngdepunktet i dagen din. Skulle ønske det skjedde oftere.
Weekend og Beach Fossils var rake mot-poler på lo-fi-skalaen, da de spilte rett etter hverandre på EMO's. Å spille og synge i toneleier som ikke samsvarer, er sjelden en vinner for melodiorienterte tilhørere (i dette tilfellet meg). Weekend var herlig langt ute på tur. Beach Fossils derimot, trillet ut det ene gitarriffet etter det andre, på tross av gjentatte påpekninger om at gitaristen pleide å være trommisen. Antakeligvis ikke et dumt rollebytte, den gamle trommisen hadde mer utstråling enn resten av bandet til sammen, noe som manifesterte seg i utagerende bruk av sceneplass og potensiell nesten-krasj'ing. Langt fra kjedelig. Faktisk ganske flott, noe nye What a Pleasure også gjenspeiler.
David Wax Museum spilte en hjertevarm konsert, på en av Paste-festene. Hva som helst for å skille seg ut for et publikum som kanskje er vel så interesserte i hverandre og tex-mexen, som musikken. David Wax Museum kobla fra instrumentene og tok et par akkustiske låter, stående på et bord, midt i lokalet. Den vanlige summingen av pratende mennesker stilna (nesten). De er dessuten det eneste bandet jeg har sett som spiller på et kjevebein (!), i tillegg til å ha med seg en flamencodanser. Jeg tror de fleste på denne festen husker dette bandet ut ifra beskrivelse, om enn ikke av navn.
Min favorittkveld var Red7 på onsdagen, hvor Suuns, Lia Ices, Sun Airway, Gayngs, Cave Singers og Okkervil River spilte på samme sted, bare vekslende mellom to scener. Lia Ices led litt under dette, siden hennes overlapp var av den heller støyende typen. Jeg likte henne ellers godt. Øya-deligasjonen ble observert på denne showcasingen, så hvis de tenker det samme, lokker de kanskje henne (eller noen av de andre) til Øya? Gayngs spilte bare noen få låter, siden de hadde ca. hundre folk, mikrofoner og instrumenter å lydsjekke før de kunne begynne. Kanskje like greit, siden det ikke funka helt optimalt. Takten føles etter hvert veldig stakkato, selv om det er mye av poenget. Forventningene til Cave Singers ble imidlertid innfridde. No Witch er et av albumene jeg har hørt mest på i vinter, og med mye derfra, pluss eldre ting, gjorde de en konsert med nok energi og kraft til nesten å overgå headlinerne, Okkervil River. De luftet mye fra det kommende albumet og trigget nysgjerrigheten min for plata ytterligere. Dessuten er det noe spesielt med måten lokale headlinere blir mottatt, fin stemning denne kvelden..
Portugal. The Man gjemte seg i en røyksky og var fantastisk støyende på Stubb's utescene. Jeg liker at mye av materialet deres kan fungere både i en slik setting og akkustisk. De var et av de banda jeg hadde mest lyst til å se, siden Europa åpenbart ikke er på radaren deres enda. USA er absolutt på radaren til forgjengerne deres, Noah and the Whale. Gretten vokalist ble veid opp av smørblid trommis og sjarmerende felespiller. Jeg tror kanskje forkortelsen av spilletida deres var årsaken til furteleppa. En rask observasjon slår fast at man ikke er like nøye på å følge tidsskjemaet her som på f.eks. europeiske festivaler. Eventuelt kan det hende 20 minutter lydsjekk er litt i korteste laget.
Megaphonic Thrift slet også med alt for kort riggetid. De tok igjen med nok mengder støy, larm og feedback til i alle fall å overbevise de to skeptiske britene som stod ved siden av meg. Det var tøft og jeg må se dem igjen. Jeg må også se Kurt Vile igjen. Utstyr stjålet osv., det var mye snakk om dette, men Vile stilte og gjorde et solid inntrykk på den riktige stoner-måten. Jeg har veldig sansen for Smoke Ring for My Halo, men det er selvsagt veldig hyggelig at han også spedde på med eldre ting. Det er dessuten en god håndfull eller to med band som kunne lært litt av Viles publikumstekke. Ikke for mye, bare akkurat passe og et ansikt å kikke på, heller enn en hårmanke og en rygg.
Noen band er det bare rart å se ute, i solskinn. Dum Dum Girls er sånn. De sortkledde damene passer bedre på kveldstid, selv om musikken i seg selv kanskje kan funke. Esben and the Witch var litt på samme måte, muligens mer "klubb'ete" enn jeg hadde ventet meg. J. Mascis rømte i hus på Waterloo Records, et etterlengta air-condition-avbrekk. Andre igjen passer veldig fint i solskinn, Toro y Moi, eller Joy Formidable.
Diverse country-eskapader kan du lese mer om på
No Deal, hvor jeg gjorde et
kort gjesteinnlegg. Mest interessant for INDIeREKTE er kanskje avslutningskonserten til Deer Tick, eller Deervana, som de viste seg å være denne kvelden. Verdens beste Nirvana tribute band. I alle fall det nærmeste jeg kan komme å se en Nirvana-konsert…
Jeg bestemte meg for at dette skulle være mer en stemningsrapport enn en oppramsing av alt jeg har sett og hvor vidt det var bra eller ikke. Når det gjelder ny-oppdagelser holder jeg klokelig tyst. Det henger hovedsakelig sammen med den tidligere nevnte research-perioden før avreise, som ble sabotert.
Dette er de viktigste begivenhetene fra min jomfrutur til SXSW. Som ellers på festival, blir man sliten, selv om man har et superkomfortabelt hotell å komme tilbake til hver kveld. Beina verker, panna blir solbrent og man lurer litt på om tinnitusen kommer til å gå over også denne gangen. Ellers er kombinasjonen av SXSW-gjenger møter fortauskant forkjært, en utrolig dårlig idé første kvelden av en uke hvor man må bruke beina mye. Nå har jeg gjort det, så da trenger ikke du.
