Ukas artist / band, uke 45: Wolf People

Hør: Wolf People / Steeple (i WiMP)
Hør: Wolf People / Steeple (i Spotify)

Psykedelia. 70-tallet. Britisk folk-rock. Lar Wolf People seg inspirere av sine forgjengere, eller fortsetter de bare der forgjengerne slapp?

Min musikalske bagasje er forankret i britisk folkrock, hovedsaklig Jethro Tull, samt rifftunge rockere som Black Sabbath og tidlig, psykedelisk Pink Floyd. Dette var det barndomshjemmet mitt hadde å by på av musikalsk input, snevert og konsentrert.

Når Wolf People nå blander disse elementene sammen på Steeple, som kunne vært laget for 35 år siden, høres det likevel ikke helt oppbrukt ut. Tidløst? Dette er en plate som, i mitt tilfelle, trykker akkurat på det punktet hvor stødig barndomspåvirkning møter selvreflekterende, egenrådig smak. Åpningssporet "Silbury Hills" er sjarmerende, harmonifisert og folkete. "Tiny Circle" skriker Ian Anderson, med et særdeles påtrengende fløyteriff. Har noen vært så funkye på fløyte siden Anderson egentlig? Mot slutten av plata dukker de lengre partiene med tunge, presise instrumentaler opp oftere ("Cromlech", "One by One From Dorney Reach", og spesielt "Banks of Sweet Dundee Pt. 2").

Steeple vil mest sannsynlig høres kjent ut når du hører den. Fint, fordi den bygger på velkjente, kjære musikktradisjoner. Dumt, fordi det kan bli kjedelig og forutsigbart. Men jeg liker Steeple. Det er en helhetlig, raus plate, med gode, gjennomarbeidede spor. Hvis man greier å tilføye noe eget (helst fra hjertet), må man gjerne både la seg inspirere, og plukke opp arven, fra gammelt!

Wolf People er også med på Spillelister : INDIeREKTE oktober 2010.

Ukas coverlåt, uke 45: James Blake : "Limit to Your Love

Se: James Blake / "Limit to Your Love"

Dette er en av de fineste coverne jeg har hørt! Det er producer / alt-mulig-mann James Blake som har lekt med Feist-låta "Limit to Your Love". Jeg fant den på Pitchfork og det er flere enn meg som er forelska. Joe Colly skriver:

"Limit to Your Love" puts Blake's vocals front-and-center, and as it turns out, he's got a really nice voice. Warm and range-y. The obvious comparison is Jamie Lidell, but Blake is less showy, more inward. Singing next to just a few handpicked sounds-- a simple piano melody, a couple of drums, and a rattling sub bass-- he turns Feist's jaunty original into something tense and brooding. His approach is so minimal that it's almost cocky: After each verse, he lets the song go silent for three, maybe four seconds, creating this incredible tension where you really crave the next sound. And for all the careful craft, there's still warmth-- even soul-- to this track, and it's that combo that makes Blake one of the most dangerous guys out there.

Da tror jeg det meste er sagt allerede!

Bonus for måten Blake nesten svelger ordet "waterfall" på. Og for den fine videoen, med planten på pulten som lukter sitron når man rører ved den (ja, det er jo noe man bare vet!).

Ukas album, uke 45: Twin Shadow : Forget

Hør: Twin Shadow / Forget (i WiMP)
Hør: Twin Shadow / Forget (i Spotify)

Twin Shadows debutplate Forget, har vært en favoritt i mange uker nå. Den passer nesten alle sammenhenger: på kontoret ('you and me / shooting holes in the moon / on the way back home' fra "Shooting Holes"), hjemme en fredagskveld ('I see she's asking for a dance / you know she loves my moves' fra "I Can't Wait"), på bussen ('You're my favorite day dream / I'm your favorite nightmare' fra "Castles in the Snow"). Jeg kan fortsette i det uendelige. Små glimt av gjenkjennelse, betraktninger som treffer i hjertet eller i hodet, en beat eller kanskje et refreng som henger seg på resten av dagen.

Dominikanske George Lewis Jr., mannen bak navnet Twin Shadow, vokste opp i Florida, men har nå Brooklyn som kreativt utgangspunkt. Twin Shadows sound er nostalgisk, både i uttrykk og tekstlig. Ensom, absurd barndom skal være en viktig påvirkning i musikken, som i likhet med mye annet Brooklyn-ittisk, er soveromslaget.

Selv om 80-tallsinspirasjonen gjør lydbildet kjølig gjennom trommemaskiner og hule syntharrangementer, er Forget en av de varmeste og næreste platene jeg har funnet denne senhøsten. Mye ligger nok i smarte rytmer og ikke minst Lewis' stemme. Tilmed når han synger ord som "lost" "cold", "destroyer" eller "nightmare" er stemmen hans myk og rolig. Se på det som en effekt i seg selv. Forget er en plate til å bli glad i. Veldig glad i.

Ukas artist / band, uke 44: Wolf Gang

Besøk: Wolf Gang (på MySpace)
Se: Wolf Gang / "Lions in Cages" (på Youtube)

Wolf Gang står bak den mest sjarmerende låta på lenge, "Lions in Cages". Jeg er hekta! Plate er på vei, og smakebiter ligger på MySpace enn så lenge. Jeg ser også at det blir en liten UK-turné i løpet av november, som jeg er irriterende langt ifra å kunne få med meg.

Wolf Gang er Max McElligott. Når UK-turnéen nå begynner, må han rive seg løs fra studioet i Leolyn Woods, hvor han prøver å finne "sitt eget sound". Det har lykkes ganske bra hittil vil jeg si, både musikalsk og visuelt. Foreløpig er det sluppet flotte, eventyraktige promo-bilder, som hårfint leker med klisjéene. Dette er tilmed et sjeldent tilfelle hvor det funker på MySpace!

Forresten er "Nightflying" (også på MySpace), enda finere enn "Lions in Cages". Bare så du vet det!

Ukas låt, uke 44: Smith Westerns : "Weekend"

Hør: Smith Westerns / "Weekend" (på MySpace)

"Weekend" er første slipp fra plata Dye it Blonde, som slippes i januar.

Ukas snakkis, fin sang!

Ukas album, uke 44: Violens : Amoral

Hør: Violens / Amoral (i Spotify)
Besøk: violens.net (offisiell nettside)

Amoral begynner i feil ende. På en måte er det logisk. "The Dawn of Your Happiness is Rising" og "Acid Reign" trekker deg inn fordi de er ordentlig gode poplåter, men ikke helt i takt med resten av plata. Da mener jeg ikke at resten av Amoral ikke har gode poplåter, men at det ikke er de mest umiddelbare sporene man sitter igjen med etter noen gjennomlyttinger. Etter hvert er det siste del av Amoral jeg vil tilbake til. Disharmoniske orgelakkorder i "Violent Sensation Descends" og fuzzete "Could You Stand to Know?". Spor med mer spenning, innhold og vendinger.

Det er en del Morrissey her. New Order. The Shins. Hvis du setter dem til side, ramler det ut andre elementer som vokser med låtene.

Og så har Violens en nettside som faktisk er informativ. Tenk hvis alle band hadde det...

Konserter : Yeasayer

Besøk: yeasayer.net (Yeasayers offisielle nettside)
Besøk: aaasayer.tumblr.com (Yeasayer fanside)

Bildene er mine tafatte forsøk på å forevige Yeasayer i Berlin 31.10.10. De har avansert en del på lysfronten, så det var vrient å ta noe som ikke var uskarpt og tåkete.

Det er ikke noen musikalske lenker denne gangen, men bibliotekaren i meg ønsker selvfølgelig å systematisere. Besøk yeasayer.net for offisiell info. Ellers kan du også sjekke ut fansiden aaasayer.tumblr.com som strengt tatt er mer matnyttig. Der kan man finne langt bedre bilder enn mine, videoer, intervjuer m.m., organisert på en måte man kan like! =)

Om det aldri blir nok Yeasayer-konserter? Nei, egentlig ikke! Det er alltid noe som har forandret seg. Nye sanger de ikke har spilt på lenge ("Red Cave" "Grizelda" og "Strange Reunions" i dette tilfellet), en eller annen nerdete effekt, et perfeksjonert bassriff, eller ny lyssetting.

Berlin, setliste:
Madder Red
Rome
Wait For the Summer
Tightrope
Red Cave
Grizelda
Sunrise
Mondegreen
Strange Reunions
O.N.E
Ambling Alp

Ekstra:
The Children
2080