I 2008 oppdaget jeg Brooklyn-bandet Yeasayer, idet jeg ble fullstendig bergtatt av "2080", fra All Hour Cymbals (2007). At denne plata siden har vært en gjenganger i hjemmet mitt, er kanskje å være beskjeden. Den har tidvis gått seg varm, og etter hvert har min samboer, som normalt sverger til punk og ska, med innlevelse begynt å stemme i på refrengene..
På tross av dette, har tilfeldighetene gjort at jeg ikke fikk muligheten til å se dem live før de igjen var på plass på Rockefeller, 6. mars. Dette var 5. gang bandet spilte i Norge, og med den nye plata, Odd Blood (2010), var det et litt annerledes, dansorientert, Yeasayer som gikk på scenen.
Musikkskribenter har hatt problemer med å sjangerdefinere Yeasayers musikk, og en av beskrivelsene som har blitt hengende ved dem er deres egen: "Middle Eastern-psych-snap-gospel". All Hour Cymbals er en eklektisk mash-up av afrikanske rytmer, progrock, folk og dub, med innslag av Bollywood og Midtøsten - for å nevne noe. Med Odd Blood varslet bandet en skiftning mot et mer elektronisk basert lydbilde. Det viktigste, vokalharmoniene og et bredt spekter av rytmer og samplede effekter, har de bevart.
Og for et
hyggelig band de er!! Allerede før konserten var i gang, vant de meg helt over! Da oppvarmeren, tyske Hush Hush, gikk på scenen, stod bassist, Ira Wolf Tuton, på siden og fulgte med. Gitarist og keyboardist, Anand Wilder, snek seg til å ta noen bilder. En av de to perkusjonistene de har med seg på turnéen, tok seg en tur blant publikum. Jeg syns det var en nydelig gest å vise oppvarmeren slik oppmerksomhet - det er jo et set de har hørt hver eneste kveld av turnéen. De kunne gjemt seg backstage som rockere flest. Når de i tillegg tok sin egen lydsjekk, var jeg solgt. Etter 3 år med turnering og kritikerhyllester, er de tilsynelatende like jordnære og det står det respekt av!
At set-lista hovedsaklig fokuserte på det nye materialet fra Odd Blood, er naturlig. Åpningssporet, "The Children", var også konsertens åpningsnummer, og med denne vel unnagjort, fikk vi etter hvert servert hele Odd Blood, med noen smådrypp fra eldre tider, som "Wait for the Summer", og "Tightrope" fra veldedighetsplata Dark Was the Night (2009). Den nye singelen, "O.N.E"., rykket forsiktig i publikums dansefot og førstesingel fra Odd Blood, "Ambling Alp", var en sikker vinner. Jeg må likevel innrømme at kvelden ikke var komplett før ekstranumrene "Sunrise", og den etterlengta "2080" var på plass. Da hadde jeg imidlertid mistet bakkekontakten og det tok meg ca. en uke å lande igjen.
Jeg leste et intervju hvor front-vokalist, Chris Keating, ble konfrontert med All Hour Cybals mange apokalyptiske og samfunnskritiske tekster. Keating er til en viss grad enig, men fremhever hvordan det negative oppheves av det ekvivalent positive i tekstene (jmf. "2080": I can't sleep when I think about the times we're living in / I can't sleep when I think about the future I was born into [...] / It's a new year, I'm glad to be here / It's a fresh spring, so let's sing). Han påpeker at ofte kan den mest oppløftende og gledessprendende musikken komme fra kulturer i dyp krise. Jeg oppfatter det slik at bandet ønsker å formidle noe av den samme gleden, selv med et alvorlig budskap som ofte ellers kan virke tyngende på både artist og publikum. Hvis dette har vært litt av meningen er det kanskje ikke så rart at jeg den siste uken har gått rundt og følt at jeg sprer kjærlighetsstråler til omgivelsene mine. Konserten var en real energi-boost!
