Festivalsommer : Latitude Festival 2010

Storbritannia har en lang og sterk tradisjon for musikkfestivaler. I år markerte Glastonbury sitt 40. festivalår, Isle of Wight slo til med The Strokes' comeback-konsert og Reading & Leeds-festivalene er mer populære enn noensinne. I dette selskapet er Latitude Festival et ungt tilskudd med sin 5. gjennomførte festivalhelg. Størrelsesmessig ligger de også på et mer beskjedent nivå, med 30.000 besøkende. Latitude er likevel en høyst vital og aktuell festival, og med Festival Republics hovedmann, Melvin Benn, som grunnlegger og direktør, er det ingen grunn til å tro at de har nådd sin topp i år. Med fokus på øko-vennlige løsninger og kildesortering, er Latitude dessuten i dag Storbritannias mest miljøvennlige festival, passende lokalisert i landlige omgivelser i Henham Park, Suffolk. De rosa sauene som spankulerer relativt uanfektet rundt, både på festivalområdet og campingen, har blitt et av festivalens viktigste symboler og et morsomt pek på det faktum at dette er tjukkeste landsbygda!

Så er også Latitude Festival noe langt mer enn en musikkfestival. Med egne lyrikk- og litteraturscener, humor-, cabaret-, film-, dans- og kunstscener, så festivalen et variert og familieorientert publikum som strakk seg over flere generasjoner. Royal Shakespeare Company og The Opera Group var involvert i flere arrangementer på ulike scener. Bret Easton Ellis og Jonathan Faulks leste fra egne romaner, og komiker Robin Ince holdt også i år bokklubb. Musikkprogrammet var fyldig, men rommet kanskje en tredjedel av programavisa. Min venninne Frøydis, fikk med seg mye av det som ikke var ikke-musikkorientert. Jeg hadde derimot mer enn nok med å konsentrere meg om å få sett en brøkdel av alt jeg helst skulle hatt med meg på musikkscenene, og løp i sikksakk. Enda godt det var korte avstander mellom scenene, for du, så gøy det var!

Selv om festivalen offisielt startet fredag, var det flere store åpningsarrangement allerede torsdag kveld. Fiolinist Nigel Kennedy, åpnet musikkscenene med eget orkester på Lake Stage. Senere spilte Tom Jones låter fra sitt nye album Praise & Blame. Denne konserten var annonsert på Sunrise Arena, den aller minste scenen midt inne i skogen, og dro så store folkemengder at de fikk problemer med å sikre teltet. Mange ble nok likevel skuffa over at ingen av de "gode, gamle slagerne" kom. Jeg holdt ut akkurat tre sanger, før jeg måtte slepe med meg mitt selvbevisste, norske selvbilde og komme meg bort derifra. Briter har et helt annet forhold til nostalgimusikk enn nordmenn (dette sier dama som har betalt for å se Take That!). Jeg beundrer dem litt for det, for de kan sin rockehistorie og de tar ikke seg selv eller artistene så veldig høytidelig. Men Tom Jones altså. Nei, nei, nei. (Jaggu var han ikke tilbake også søndag formiddag, denne gangen uannonsert. Det ljoma i hele parken…).

Sunrise Arena viste senere mange fremadstormende artister til forbausende stort publikum. Lissie spilte for smekkfullt telt, hittil det største oppmøtet jeg har sett på hennes konserter. Hun var søt og sjarmerende som vanlig. Det var ganske sterk vind den dagen og den traff scenen som en naturlig vindblåsemaskin. Det så ut som hun aldri hadde gjort annet enn å synge i motvind, med det lyse håret flagrende bak seg. Fin effekt =). The Pains Of Being Pure At Heart startet høstturnéen sin på Sunrise og fikk luftet den nye singelen "Say No To Love". Darwin Deez gjorde festivalens beste konsert, med en stormrekke av fengende poplåter i ellevill kombinasjon med koreograferte dansetrinn. Som karen ved siden av meg sa om frontmann Darwin Deez (egt. Smith): "han der burde hatt ei skikkelig søndagssteik!". Tynne indiemannen og resten av bandet fikk overdøvende applauser for innsatsen. Jeg visste han danset, men jeg trodde det var mer som Erlend Øye enn som Beyoncé! Veldig imponerende! Gå på en Darwin Deez-konsert hvis du har muligheten og le HØYT. Ikke av, men med. De var fantastiske!


Darwin Deez.

En annen Sunrise Arena-artist, Active Child, hadde fått festivalens mest utakknemlige spilletidspunkt, kl 11.30, på lørdag formiddag. Et passe slitent publikum kom sjanglende inn til teltet og dannet etter hvert en brukbar folkemengde. Underlige Pat Grossi viste harpe-skilsa sine og tydde vekselsvis også til den velkjente synthen. Konserten ble, med Grossis falsetto-stemme, en vakker start på dagen og også en av festivalens beste. Det er synd at jeg ikke tok meg tid til å se flere konserter på Sunrise enn jeg gjorde. Dette var den eneste scenen som ikke var i umiddelbar nærhet av de andre, og derfor rakk man liksom ikke over. Girls, Tokyo Police Club, The Middle East og These New Puritans er bare noen av mange jeg glippa der.


Active Child.

Empire Of The Sun kom med fullt sceneshow, og gjorde en sen konsert på hovedscenen, Obelisk Arena, men imponerte dessverre ikke. Noen band har enkelte lyspunkter på ellers middelmådige album. Empire Of The Sun har "Walking On A Dream" og "We Are The People", men er ellers mest masete. Det var de også live, i tillegg til et tidvis ekstremt statisk sceneshow, som gjorde det hele ganske kjedelig. The Temper Trap gikk i motsatt retning med sin konsert på samme scene. Jeg er heller ikke særlig glad i deres debutplate Conditions, med unntak av "Fader" og "Sweet Disposition". Materialet viste seg å være lydmessig mye rikere live. De fikk også tid til en ny låt og stod for festivalens lengste jam på godt over 10 min. All ære for det når man passer tiden som hauken og har sine 30 minutter til rådighet (forresten tror jeg Temper Trap spilte lenger..).

Yeasayer følte tydeligvis tidspresset og kjørte på i full fart. De gikk for et "blodfan-sett", som forvirret tenåringene fremme ved scenen. "Wait For The Summer" ble fulgt opp av "Rome", "2080" og "Sunrise". Var jeg den eneste som kunne teksten til "2080"? Eller i det hele tatt hadde hørt All Hour Cymbals? Det er tydelig at de har vunnet nye arenaer med Odd Blood, og kanskje mistet noen på veien. "Ambling Alp" har definitivt overtatt som hoved-hit. Tidligere på dagen gikk jeg og min solbrendte nese for å hilse på bandet, og de var veldig, veldig hyggelige! Vi snakket litt om Øya og så fikk jeg signert Latitude-bærenettet mitt. Jeg har spilt All Hour Cymbals hver eneste uke i 3 år, så det var ganske stas å hilse på dem!


Meg og mitt nysignerte Latitude-bærenett.

The National var en annen årelang favoritt jeg gledet meg veldig til. Matt Berninger glimtet til med en helt fantastisk vokal og var tidvis nesten manisk. De konsentrerte seg hovedsaklig om nye High Violet og Boxer, men skviste også inn litt gammelt. De ryktede blåserne var med, samt fela. Jeg gleder meg enda mer til Operaen nå!

Blåseinstrumenter var forresten årets greie. Spesielt trompet. The National, Mumford & Sons, Noah And The Whale, Belle & Sebastian, Angus & Julia Stone og Laura Marling, var bare noen av de som hadde litt lyd-assistanse på scenen. Angus & Julia Stone stod dessuten for årets duett, da de inviterte Damian Rice på scenen for å gjøre "You're The One That I Want", fra filmen Grease, i en veldig nedtonet og stemningsfull versjon. Søskenparet holdt på det underliggjørende og naive, både i låtene, kroppssråket og vokalmessig. De var kjempesøte og har etter hvert et solid knippe låter å velge i, blant annet min favoritt "Yellow Brick Road", som de avsluttet med.


Julia Stone sammen med Damian Rice.

Noah And The Whale stod for årets fuktige øye, med en versjon av "The First Days Of Spring" som tok pusten fra meg. De annonserte at de nå gikk i studio for å lage et nytt album, og gav publikum en smakebit til stor begeistring. Dette var en av Word Arena-konsertene som hadde et imponerende oppmøte. Folk stod langt utenfor teltet. Jeg var ikke klar over omfanget av populariteten til flere band jeg anser som relativt smale indieband. Et annet tilfelle var Wild Beasts. Jeg kom litt uti konserten og fikk nesten ikke plass! Wild Beasts framstår for meg som ikke-spesielt-tilgjengelige-for-folk-flest og Hayden Thorpe har virkelig en spesiell falsetto-stemme. Oppslutningen i hjemlandet var i alle fall imponerende! Gjennomsnittsalderen var også høyere enn ventet, med mye middelaldrende menn. Ellers noterte jeg festivalens tjukkeste gresståke.

Da The Feeling spilte, havnet jeg i et av disse spesielle britiske fenomenene. Et svært entusiastisk publikum ventet lenge på å få med seg denne konserten og sang med så det ljomet i taket. Sang nummer tre, hiten "Never Be Lonely" gjorde meg nok en gang til en selvbevisst nordmann og jeg pitla meg kjapt ut av teltet. Tro om dette er litt som å se Donkeyboy i Norge? Eller Postgirobygget? The Maccabees hadde også et forunderlig omfangsrikt publikum uten å imponere noe særlig.

Frankie & The Heartstrings hadde fått festivalens frekkeste spilletid, klokken 20.30 lørdag kveld, på Lake Stage. De har enda ikke kommet med noe debutalbum og har foreløpig bare noen få låter å vise til. Når NME i tillegg beskriver Frankie som "perfectly beautiful", kan man mildt sagt si jeg var skeptisk. Selvsagt hadde de rett. Frankie er den fødte frontmann og gjorde en overbevisende og helhjerta innsats for å hente energi fra publikum og sende den tilbake tifoldig. Bandet spilte også flere svært catchye melodier, som jeg tidligere har syntes var pregløse når jeg har hørt dem som plateversjoner. Positiv vending!


Utsikt over Lake Stage, Word Arena (sirkusteltet) og bak i det fjerne, Obelisk Arena.

Andre overraskelser var bl.a. Jonathan Jeremiah, som valset inn med en mektig stemme og noen folk-låter som var en festival midt på et jorde (fullt av sauer), verdig. David Ford hadde jeg ikke tenkt å se, men havnet midt oppi ved tilfeldigheter. Jeg hadde ikke hørt på noe av han tidligere, men utifra hva jeg hadde lest fenget det heller ikke særlig. Så feil kan man ta! Fords halvtime var en av de friskeste og mest uforutsigbare av alt jeg hørte! Hans inspirasjon ligger også dypt i folktradisjonene, men han har rootsa det litt mer opp enn Jeremiah. Chief gjorde også en tradisjonell folkgreie med lettlikelige melodier og litt nytt materiale.

Lørdagens headliner, Belle & Sebastian, stod for årets coverlåt da de spilte Rolling Stones' "Jumping Jack Flash". Alle sang med! På "The Boy With The Arab Strap" inviterte de et knippe av de ivrigste på første rad til å danse på scenen. Jeg har aldri vært så gira på Belle & Sebastian, men det var en hyggelig avslutning på dagen, med mange gamle nostalgi-perler (som jeg kunne tåle!), blandet med litt nye ting og en veldig pratesalig Stuart Murdoch.

Here We Go Magic spilte mye råere live enn på plate, noe jeg likte godt. De hadde dessverre litt lav vokal, eller så var det bare vinden som spilte meg et puss. Everything Everything ble bakgrunnslyd for litt middagsmat, men sitter på noen svært fengende melodier. Jeg gleder meg til plate! John Grant holdt en ettermiddagskonsert på Obelisk med et bra oppmøte. Det var tredje gang på tre uker at jeg så han live. Denne gangen slet han litt med stemmen og startet med en fryktelig treg ballade. Queen Of Denmark inneholder uansett så mange sterke låter at det tok seg opp underveis og jeg håper noen ferske Grant-fans ble frelste.


Sunrise Arena inne i skogen.

Det er en greie at jeg aldri får høre favorittsangene mine på konserter. Av alt jeg så på Latitude hadde jeg ikke gjort meg opp så mange meninger om hvilke spor jeg helst ville høre av hvem, bortsett fra Mumford & Sons "Dust Bowl Dance". Den spilte de selvsagt ikke. Uansett var det mye å synge med til og de kunne fått til et skikkelig publikumskor på "Little Lion Man" hvis de hadde villet. De spilte dessuten også en ny låt, som var minst like oppløftende og allsangvennlig som låtene på Sigh No More.

Laura Marling var litt anonym og gav inntrykk av at festivaler ikke helt var hennes greie. Hun gjennomførte likevel på en respektabel måte, med hovedvekt på låter fra I Speak Because I Can. Jeg liker plata veldig godt og Marling er så ung at jeg får storesøster-syndromet og tenker at wow, har lille du laget dette? Så flink! Men så er det jo bare jeg som begynner å bli eldre (men ikke voksnere).


Jada. Det var rosa sauer der.

Både Florence & The Machine og Vampire Weekend gjorde sine første hovedkonserter på Latitude, men jeg så dessverre ingen av dem. Florence har jeg sett flere ganger før, så hun måtte vike for The National, og Vampire Weekend måtte vike for Grizzly Bear, som festivalens avslutningskonsert. De spilte alt for høyt! Jeg kunne ikke stå langt framme fordi lyden gjorde fysisk vondt i kroppen. Jeg gikk derfor bak til en av sideskjermene og satte meg der. Det var en utrolig flott konsert og de harmoniserer som engler. Det hadde imidlertid vært enda bedre hvis ikke alt hadde druknet i vibrasjonene fra det som var justert for høyt (bass og elektroniske trommer?). Jeg bruker nesten alltid ørepropper (ikke at det hjalp denne gangen), men det var det ikke særlig mange andre som gjorde på generelt grunnlag. Jeg la selvsagt mest merke til alle barna som gikk uten lydbeskyttelse. Jeg tror kanskje ikke desibelgrensene er like snille som i Norge heller.

Noen ganger hadde jeg følelsen av at jeg prøvde å rekke over så mye at jeg kun så halve konserter. The Antlers hørte jeg på avstand, men de hadde gjort veldig rare låtvalg. Jamie Lidell beat-boxa (og spilte så vidt jeg vet ikke "Compass"). Frightened Rabbit og Black Mountain rakk jeg slutten på konsertene til. De spilte for store publikum og gjorde knallgode avsutninger. Villagers gjorde det vondt å gå ifra, men de kommer på Øyanatt og kanskje jeg er heldig å får sett dem der (hvis det ikke blir Caribou / Bear In Heaven istedet…).

Om jeg skal tilbake? Gjerne det. Men 2011 blir festival-i-USA-året. Så vi får se. Jeg syns flere nordmenn burde ta turen. Heller enn til for eksempel Roskilde! Dra på festivaler som ikke er så oppbrukte og som alle har vært på før deg! Og hvis du er litt redd for teltlivet, festivaldoer, manglende daglig dusj og alle de andre komfort-greiene vi har blitt så avhengige av, er England et bra land å festivalisere seg i. Folk er veldig skikkelige og de har dratt på festivaler i åresvis. Og det er dusjer der! Ting er generelt veldig bra gjennomført. Og man slipper køer! Fra man setter seg på bussen på Victoria Station og til man er tilbake der: ikke en eneste kø. Jo, hvis man vil ha Fish & Chips ca. kl 18-19, da vil man oppleve kø. Hvis man kan leve med en bakt potet, slipper man den. (Køgreiene kommer til å irritere meg veldig på Øya…).

Jeg lenker selvsagt til Latitudes fulle festivalprogram. Mitt festivalprogram kan også kikkes på hvis det er interessant.

Beklager alle de dårlige bildene. Det var egentlig svært få som ble tatt med super-kompakt-kameraet mitt som i det hele tatt var brukbare. Likevel følte jeg at teksten var så lang at noe måtte pause den. Derfor fikk favorittkonsertene mine være med =)