Hør: Vampire Weekend / Contra (i WiMP)
Hør: Vampire Weekend / Contra (i Spotify)
Jeg er en av de som har kommet litt bakpå når det gjelder Vampire Weekend. Jeg fikk aldri helt fatt på dem med gjennombruddet i 2007-2008 og da jeg så dem på Øyafestivalen i 2009, var ikke forholdene helt optimale. I et ganske snakkesalig publikum var det litt vanskelig å få skikkelig grep om det som skjedde på scenen. På tross av god lyd, hits og publikumsfrieri fra et band som virket genuint lykkelige over å spille festivalen, var det noe anonymt som la en demper på konsertgleden min.
Vampire Weekend er et av 2009s mest omtalte og kritikerroste band, kjent for å ha utviklet sin egen stil i en brytning av vestlig, klassisk tradisjon med forgreninger til bl.a. raggae og afrikansk populærmusikk. De er et navn man bør droppe i riktige indie-hipster miljøer, og de står parallelt med en hel amerikansk (hovedsaklig Brooklyn-basert) musikktrend, hvor man har søkt nyskapning gjennom det som er "annerledes". Dette problematiserer mitt forhold til dem. Litt fordi jeg liker konseptet. Mest fordi ideen i seg selv er spennende, mens jeg samtidig ender opp med å bruke ord som "anonymt" og "intetsigende" i min beskrivelse av musikken.
Kanskje er det snakk om noe så enkelt som timing. Da jeg hørte Vampire Weekends selvtitulerte debutalbum, var det på et tidspunkt hvor jeg alt hadde kicka på bl.a. Yeasayer og Animal Collective. Det var sommer og jeg var musikkmettet. Contra fikk jeg kloa i på seinvinteren, et tidspunkt hvor jeg erfaringsmessig har lett for å trekke mot skranglepop/rock. Og da ble vi venner.
Selv om jeg fremdeles er noe nølende til all genierklæringen, inneholder Contra noen feiende flotte melodier og Vampire Weekend følger opp debuten på en stilsikker måte. Flørtinga med ska og R&B indikerer en vilje til fornyelse uten å skifte retning, slik f.eks. Yeasayer gjorde på andreplata, Odd Blood (2010). Dette er lettfattelig pop med en vri. "Horchata" er en knallstart og "White Sky" setter seg umiddelbart på hjernen. Jeg vil likevel si at plata tar seg opp mot slutten, med singelen "Giving Up The Gun", før M.I.A.-samplede "Diplomat's Son" og supersåre "I Think Ur A Contra". Det er sjelden jeg venter på sluttsporene til ei plate…
Det er en bra plate. Hør på den! For min del vil jeg likevel at de skal bevise noe mer. Vampire Weekend er tidsriktige trendsettere med de riktige inspirasjonskildene. Hvor blir det da av det lille ekstra som gjør den store forskjellen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar