Hør: Wolf People / Steeple (i WiMP)
Hør: Wolf People / Steeple (i Spotify)
Psykedelia. 70-tallet. Britisk folk-rock. Lar Wolf People seg inspirere av sine forgjengere, eller fortsetter de bare der forgjengerne slapp?
Min musikalske bagasje er forankret i britisk folkrock, hovedsaklig Jethro Tull, samt rifftunge rockere som Black Sabbath og tidlig, psykedelisk Pink Floyd. Dette var det barndomshjemmet mitt hadde å by på av musikalsk input, snevert og konsentrert.
Når Wolf People nå blander disse elementene sammen på Steeple, som kunne vært laget for 35 år siden, høres det likevel ikke helt oppbrukt ut. Tidløst? Dette er en plate som, i mitt tilfelle, trykker akkurat på det punktet hvor stødig barndomspåvirkning møter selvreflekterende, egenrådig smak. Åpningssporet "Silbury Hills" er sjarmerende, harmonifisert og folkete. "Tiny Circle" skriker Ian Anderson, med et særdeles påtrengende fløyteriff. Har noen vært så funkye på fløyte siden Anderson egentlig? Mot slutten av plata dukker de lengre partiene med tunge, presise instrumentaler opp oftere ("Cromlech", "One by One From Dorney Reach", og spesielt "Banks of Sweet Dundee Pt. 2").
Steeple vil mest sannsynlig høres kjent ut når du hører den. Fint, fordi den bygger på velkjente, kjære musikktradisjoner. Dumt, fordi det kan bli kjedelig og forutsigbart. Men jeg liker Steeple. Det er en helhetlig, raus plate, med gode, gjennomarbeidede spor. Hvis man greier å tilføye noe eget (helst fra hjertet), må man gjerne både la seg inspirere, og plukke opp arven, fra gammelt!
Wolf People er også med på Spillelister : INDIeREKTE oktober 2010.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar