Spillelister : INDIeREKTE april 2011

Hør: INDIeREKTE april 2011 (i WiMP)
Hør: INDIeREKTE april 2011 (i Spotify)

Denne måneden forholder det seg stort sett rolig og kontemplativt. INDIeREKTE har fått sett flere av banda på spillelista live (Wye Oak, The Boxer Rebellion, Low), og sier seg godt fornøyd med musikkmåneden. Nå kan festival-oppladninga begynne...

1. Wye Oak / Civilian *
2. Hiss Golden Messenger / Row
3. The Boxer Rebellion / Step Out of the Car
4. Okkervil River / Wake and Be Fine
5. The Antlers / Sylvia
6. Arctic Monkeys / Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair *
7. The Vaccines / Wetsuit
8. Ringo Deathstarr / So High **
9. Yuck / Shook Down
10. Wolf Gang / Dancing With the Devil *
11. Lord Huron / Mighty **
12. Holy Ghost! / Wait and See
13. Those Dancing Days / Reaching Forward
14. Crystal Stilts / Shake the Shackles
15. Patricia Vonne / Worth It
16. The Felice Brothers / Ponzi
17. Austra / Beat and the Pulse
18. Typhoon / Claws Pt. 1 **
19. Low / Witches *
20. Anna Järvinen / Lilla Anna
21. Alela Diane / Suzanne
22. Timber Timbre / Black Water
23. Williams Fitzsimmons / The Tide Pulls from the Moon
24. Baths / Sleepless
25. Foo Fighters / These Days
26. Rise Against / Satellite
27. Cults / Go Outside
28. Death Cab for Cuties / You are a Tourist
29. The Mountain Goats / Estate Sale Sign
30. The Raveonettes / War in Heaven

* Mangler i Spotify
** Mangler i WiMP

Bilde: Berlin, Sweet Berlin! av Ida Skivenes

Ukas artist/band, uke 15: Alela Diane

Hør: Alela Diane / Alela Diane & Wild Divine (i WiMP)
Hør: Alela Diane & Wild Divine (i Spotify)

Jeg fant en stemningsfull folk-americana-plate, som jeg har fått veldig sansen for, Alela Dianes Alela Diane & Wild Divine.

Alela Diane er en svært selvhjulpen singer-songwriter fra Nevada City, CA. Alela Diane & Wild Divine er hennes tredje album utgitt på plateselskap (denne gangen Rough Trade), og i tillegg fins to tidligere selvutgitte plater.

Wild Divine viser til Alela Dianes backingband, som på siste-plata har blitt mer permanent, med både far og ektemann i rekkene. Det er likevel Alela Dianes vokal og tekster som står i sentrum, ikledd rolige, sparsomme instrumenteringer, som gir varme og dybde.

Jeg oppdaget denne plata på en litt kald og veldig regnfull dag i Brooklyn, hvor det ikke var særlig mye å gjøre, med mindre ønsket om å bli klissbløt var påtrengende. Alela Diane & Wild Divine skapte akkurat den roen jeg trengte for å slå meg til tåls med ei bok, med regnet trygt på andre siden av vinduet.

Ukas låt, uke 15: Arctic Monkeys : "Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair"

Hør: Arctic Monkeys / "Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair" (via Soundcloud)
Hør: Arctic Monkeys / "Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair" (i WiMP)

Arctic Monkeys er en av flere gamle gjengangere, som har gitt ut ny lyd denne uka. Det høres ut som de fortsetter der de slapp på Humbug, og "Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair" er et mer enn hyggelig nok forsøk på det. Det er tungt og snepent, og forutsetningene for allsang ligger til rette.

Nye plata heter Suck it and See og kommer i juni. Flott, sommer med Arctic Monkeys begynner å bli fast rutine det nå! Yeah, yeah, yeah...

Ukas liveklipp, uke 13: The Hold Steady : "The Swish"

Se: The Hold Steady / "The Swish" (via youtube)

Jeg fikk lyst til å dele et konsertøyeblikk. The Hold Steady, Terminal 5, på fredag.

Jeg tror alle i rommet var fornøyde med at Craig Finn, som historien forteller, startet et band da han var 30 år. Masse energi og en enorm glede og innsats for å få publikum med seg, fra start til slutt. Homecomings bør være spesielle, og denne var i tillegg ganske sjarmerende.

Ukas artist / band, uke 14: James Vincent McMorrow

Hør: James Vincent McMorrow / James Vincent McMorrow EP (i Spotify)
Besøk: James Vincent McMorrows hjemmeside

Jeg kom i en diskusjon for en tid siden, om hvordan man på INDIeREKTE kan skille den gode musikken fra den virkelig gode musikken. Jeg har ingen skala og anmelder ikke, nettopp fordi jeg er over gjennomsnittlig interessert og begeistra for alt jeg skriver om. Men jeg sitter ikke på fasiten! Det er opp til deg som leter etter ny musikk, å bedømme om du liker det jeg anbefaler eller ikke.

Så hvis det finnes et kriterie for hvilke musikk jeg mener virkelig skiller seg ut, må det være frekvensen av hvor ofte artisten / bandet / albumet / låta blir nevnt på INDIeREKTE eller i andre kanaler, som Facebook eller Twitter.

Vårens gjenvendende forelskelse er vel uten tvil James Vincent McMorrow. Jeg har nevnt navnet hans ved enhver anledning, og det er vel selvsagt at han må få sitt eget innlegg.

Dessverre finnes det (så vidt jeg vet) ingen stream av albumet Early in the Morning, som ble sluppet internasjonalt i mars. En EP-smakebit kan høres i Spotify og litt mer kan høres på McMorrows offisielle hjemmeside (begge lenket over).

Early in the Morning er imidlertid ingen nyoppdagelse i hjemlandet Irland, hvor plata har fått skryt i godt over et år allerede. Med det som utgangspunkt, utvider McMorrow sirkelen sakte, men sikkert, og har nå flere utsolgte konserter i UK på programmet, samt noen konserter i Frankrike / Sentral-europa.

For min del er Early in the Morning forbundet med en umiddelbar klarhetsfølelse. På nettsidene sine skriver McMorrow at plata ble til i en omveltningsperiode av livet hans, og kanskje er det dette jeg gjenkjenner, når jeg akkurat nå fester meg så sterkt til den. Det ville i såfall være den indre forklaringen. Den ytre forklaringen er mindre spekulativ og handler om vakre, såre melodier og tekster, sunget med innlevelse og nok nerve til å få deg til å spisse ørene.

Siden jeg måtte finne ut om nerven også er der live, så jeg selvsagt McMorrow med band, på SXSW. Det fristet til gjentakelse. McMorrow burde ta en festival-runde gjennom Europa og "omvende" folket. Han ville kanskje vært den litt rare mannen man ikke vet så mye om, men likevel ser fordi det er tidlig på dagen og det er ingen andre av mer interesse, som spiller. Det er her potensialet for å oppdage noe overveldende og spesielt, ligger. Værbitte McMorrow synger ut sjela si i disse melodiene, man kan se det i øya hans, og aller best gjør han det aleine, med bare kassegitaren.

Så hvis det er én plate fra det første kvartalet av 2011, som INDIeREKTE anbefaler, er det James Vincent McMorrows Early in the Morning. Du trenger ikke høre den før du kjøper den en gang, klarhet vil komme, også til deg...

På tampen, et vennlig vink og takk til @bargasor som tipset meg om denne mannen!

Ukas artist / band, uke 13: The Boxer Rebellion

Hør: The Boxer Rebellion / The Cold Still (i WiMP)
Hør: The Boxer Rebellion / The Cold Still (i Spotify)

Hvis det er et band som kan betegnes som en SXSW-snakkis blant mine reisefeller, må det være The Boxer Rebellion. Jeg hadde aldri hørt om dette bandet før, men de har holdt på i godt over 10 år og har gitt ut tre album, deriblant årets The Cold Still.

The Boxer Rebellion kan nok betegnes som internasjonalt, med bandmedlemmer fra både USA, Australia og Europa, men ble formet i London og har tilholdssted der. Da er det heller ikke så rart at de musikalsk passer best i en britisk kontekst, sammen med f.eks. British Sea Power eller Wild Beasts.

The Cold Still er en plate som gror på deg, med spor som ikke nødvendigvis stikker seg ut på egenhånd, men som raskt vokser sammen til en helhet. Store refreng, store gitarriff, men likevel et relativt nedtonet lydbilde. Denne plata har gitt meg noen gode rekreasjonstimer i ellers svært hektiske dager på reise. Steng hverdagen ute, flyt med melodien og lad batteriene.

Ukas musikkvideo, uke 13: The Dø : "Too Insistant"

Se: The Dø / "Too Insistant"

Fransk-finske The Dø, slipper i løpet av våren sin nye plate, Both Ways Open Jaws. Dette er et av singelslippene derfra, "Too Insistant".

Musikkvideoen er smått skeiv, men det er også det jeg liker ved den. For er det øynene mine eller er det videoen som er sånn?

Ukas låt, uke 13: Okkervil River : "Mermaid"

Hør: Okkervil River / "Mermaid" (i Spotify)

Jeg har fundert lenge på hvem som skulle få være den første ukas låt, nå som INDIeREKTE stabler seg på beina igjen. Til slutt falt valget på Okkervil River. Ikke deres siste singelslipp, "Wake and Be Fine", men det forrige slippet, "Mermaid". Begge er fra det ventede albumet I am Very Far, som slippes i løpet av våren.

Så, altså en ballade. Ikke det INDIeREKTE vanligvis beskjeftiger seg med (selv om det finnes unntak og enda flere grenseland-tilfeller). "Mermaid" er en skjør og sår låt som gjør at jeg får lyst å svaie forsiktig, eller gripe tak i noens arm og ikke slippe taket. Separasjonsangst? Meget mulig, og i så fall rett på spiker'n, følelsesmessig formidlet. "Mermaid" forteller om sjøfarende, og ambivalensen mellom det man har kjært på land, og det som lokker i havet, for til slutt å beskrive en (veldig vakker og vemodig) drukningsdød.

"Mermaid" er også med på spillelisten for februar/mars. Og siden forventningene til I am Very Far er store, anbefales det at du også lytter til "Wake and Be Fine", selv om det kan virke som det motsatte ble antydet tidligere.